Jeg lover å elske din sønn som min egen. Hvil i fred
Mats er en mann som har nesten alt. En egen leilighet i Oslo, en god jobb i et teknologiselskap, en fin elbil. Han spiser ofte på restauranter, har designerklær og alt er pakket inn i suksess. Det eneste han mangler er kjærlighet. For over ett år siden skilte han seg fra kona han hadde bodd med i syv år. En dag fortalte hun ham at hun bare vil leve for seg selv, uten barn og familieliv. Hun er for vakker til et vanlig ekteskap, og han er for enkel og jordnær for henne. Mats har alltid vært ærlig og rettskaffen, og foreldrene hans er stolte av sønnen, selv om de bor langt unna i Trondheim og han sjelden får besøk.
Etter å ha gått hjem fra jobben litt tidligere enn vanlig, planlegger han å ta en dusj og så spise middag på en restaurant. Han har ingen lyst til å lage mat. Plutselig tenker han: hva om jeg bryter mine prinsipper, kjører innom en matbod, kjøper en kebab og en brus, og tilbringer en annerledes kveld? Når han nærmer seg boden, ser han en liten gutt på fem eller seks år som sitter på en betongplate og har tårer som renner nedover kinnene. Mats hjerte strammer seg. Han stopper bilen, går bort og setter seg på huk foran gutten.
Hvem er du? Hva gjør du her? Hvor er foreldrene dine?
Jeg heter Eirik Larsen. Jeg er veldig sulten, men har ingen penger. Mamma ble innlagt på sykehus, og jeg er alene. Jeg er redd.
Hvor er faren din, Eirik?
Jeg vet ikke. Mamma sa at han forlot oss da jeg ble født.
Hvor lenge har du vandret på gaten?
To dager. Jeg har nøklene til leiligheten, men kan ikke komme inn. Jeg må sove i oppgangen. Det er kaldt, og jeg er sulten.
Mats sier at de skal kjøpe noe å spise og så gå hjem til gutten. Eirik nikker, og Mats fyller flere poser med kebab, pommes frites og drikke. De går til Eiriks leilighet. Døren er høy for den lille, så Eirik klarer ikke å åpne den selv. Når de kommer inn, løper Eirik rett på kjøkkenet, griper brødet og begynner å tygge. Mats legger posene på bordet og sier:
Du vasker hendene og skifter til rene klær, så lager jeg mat til oss.
Eirik nikker, løper inn på rommet og deretter til badet med klærne. Mats spør om han trenger hjelp, men gutten svarer voksenaktig at han kan klare seg selv. De setter seg ved bordet og spiser. Mats merker at Eirik spiser raskt, nesten uten å tygge. Etter hvert blir gutten søvnig og sovner med hodet på bordet. Mats løfter ham opp, bærer ham til soverommet, legger ham i sengen og dekker ham med et teppe. Leiligheten er liten, énroms, men koselig og hjemmekoselig. På kommoden står bilder av en ung kvinne med Eirik et vakkert, symmetrisk ansikt.
Mens han går rundt i leiligheten, spør Mats seg selv: hva gjør jeg her? Hvorfor dette? Så ser han på den sovende gutten og forstår at han ikke kan forlate ham. Han stryker barnet på hodet, tar nøklene og forlater rolig leiligheten. Han går raskt tilbake til bilen, parkerer ved oppkjørselen, går opp trappen og kommer inn i sin egen leilighet. Eirik sover dypet. Mats rydder bordet, legger matvarene i kjøleskapet og oppdager en notatbok på speilet. Han lager seg en kopp kaffe, åpner boken og finner Eiriks mor, Ingrid Larsen, med fullt navn, fødselsdato og mobilnummer. Mats ringer, men får alltid en opptatt tone. Han kontakter sykehuset og opplysningstjenesten for å finne ut hvor Ingrid ligger innlagt. Svaret er onkologisk avdeling på Oslo universitetssykehus. En følelse av uro kryper inn.
Mats går inn på rommet, retter på dynen til Eirik, legger seg på sofaen og sovner med en gang. Når han våkner, skinner solen inn gjennom vinduet. Eirik er borte fra sengen. En lysende liten skikkelse kikker inn i rommet.
Uncle, er du våken? Jeg har laget frokost og varme opp te.
Mats vasker seg og går på kjøkkenet. Der ligger skjeve smørbrød på tallerkenen. De ser ut som de beste smørbrødene han noen gang har smakt.
Eirik, i går fant jeg hvor mamma er. Jeg tror vi bør besøke henne, så hun ikke lurer seg selv. Kall meg bare Mats. Er du enig?
Eirik nikker. De pakker sammen og drar til sykehuset. På avdelingen spør de hvilken seng Ingrid ligger på, tar på seg engangsskift og går inn. Døren åpnes, og Mats ser et slitent ansikt med mørke ringer under øynene. Når hun ser på sønnen, blir øynene hennes store og tårene strømmer.
Min kjære sønn, jeg har tenkt på deg hele tiden. Hvor kom du inn her, og hvem er denne mannen?
Mamma, dette er Mats. Han er min venn, en veldig snill mann. I går kjøpte han masse mat, jeg spiste så mye at jeg sovnet, og han ble igjen med meg.
Ingrid ser på Mats.
Hvem er du? Tusen takk for at du tar vare på sønnen min. Jeg har ikke noen andre å be om hjelp.
Ingrid, ro deg ned. Vi møttes tilfeldig, men vi har blitt venner. Jeg vil ikke forlate ham, han vil bo hos meg. Leg deg til rette, så vil han komme tilbake.
Ingrid sukker og sier nesten i en hvisking:
Jeg kommer aldri herfra. Dette er slutten. Men siden du er en venn, kan du ta ham med til barnehjemmet der jeg vokste opp. Jeg har gitt direktøren beskjed, så han vet alt. Jeg har ingen andre.
Ingrid, jeg håper det blir bedre. Jeg snakker med legen, så får vi ordnet noe.
Legen svarer:
Det er dessverre alvorlig. Hun har kun én til to måneder igjen, og er helt på smertestillende. Vi kan ikke gjøre mer.
Mats spør om han kan betale for en egen seng og bedre behandling.
Vi har en privat seng, men ingen kjenner til noen som kan ta seg av henne.
De kjøper inn juice, frukt og varm mat til Ingrid. Når de kommer tilbake, ligger hun i en lys og romslig seng med kjøleskap ved siden av. Hun spiser sakte, for å glede Eirik og hans nye venn. Hun ser på Mats med respekt og ber ham om å ikke forlate sønnen.
Hver dag besøker Mats Ingrid med vakre blomster, forteller vitser, og hun blir litt gladere. Han forklarer at han har hentet moren sin for å hjelpe, så Eirik ikke blir alene hjemme. Etter tre uker får Ingrid litt farge i ansiktet, og Mats får håp om at hun kan klare seg. Han møter legen igjen, men legen ser bare bort.
Hun går mot slutten.
Mats får ingen søvn den natten, vandrer rundt, drikker kaffe på kjøkkenet. Ingrid hører at sønnen hans lider, men vet ikke hvordan hun kan hjelpe. Hun har blitt knyttet til den lille gutten. En morgen ser hun sønnen pynte seg foran speilet, og blir overrasket.
Hvorfor er du så fin i dag, gutt?
Mamma, jeg skal gifte meg. Jeg har tenkt lenge, og hvis jeg blir Eiriks far, vil jeg også bli Ingrids ektemann. Jeg drar til advokaten min, så kan vi ordne alt. Lag en festmiddag.
Ingrid ligger og ser i taket, og tenker bare på sønnen sin. Hun vet at tiden er knapp, og at den eneste personen som kan hjelpe, er Mats. Hun ser døren åpne seg, og Mats står der med en enorm bukett røde roser og en liten eske. Han kneler ved sengen.
Ingrid, jeg har endret mening. Jeg vil ikke sende Eirik til barnehjemmet. Jeg vil ha ham hos meg. Hvis du godtar, vil jeg gifte meg med deg, så jeg kan adoptere ham. En vielsesrepresentant venter i korridoren. Dette er den eneste løsningen.
Ingrid ser på ham som en engel. Hun kjenner en bølge av følelser, og svarer:
Ja, jeg vil gifte meg med deg.
Seremonien varer bare noen minutter. Mats setter på en ring på Ingrids finger, kysser henne på kinnet, og går til legen.
Kan jeg ta henne hjem? Hun får kun smertestillende, men jeg kan selv sette i sprøyter, og du kan passe på henne.
Legen gir instruksjoner og ber ham ringe ambulanse hvis det blir verre. Mats tar Ingrid med seg, hjelper henne inn i rullestolen og bærer henne ut av sykehuset. Hun virker nesten vektløs, men livet gløder svakt i henne. Han klemmer henne, prøver å gi henne liv.
Om kvelden holder de en stor festmiddag for å feire bryllupet. Eirik hopper rundt av glede. Moren sitter ved bordet sammen med Mats, bestemor Lena og andre venner. Natten før dør han nesten ikke, og sitter ved Ingrids side, gir henne injeksjoner og holder henne i hånden. De spiser frokost sammen i fem dager til Ingrid går bort, og Mats føler at en del av hans sjel har dødd med henne.
Ved gravstedet står Mats, Eirik og en liten gutt. Bak dem står Mats foreldre og venner. Mats holder gutten i hånden, som om han er redd for å slippe taket. Eirik ser opp på ham.
Mats, mamma sa at du er pappaen min. Er det sant? Vil du alltid være her og aldri forlate meg som mamma?
Mats kneler, omslutter gutten tett.
Ja, gutten min. Jeg er her, og mamma er alltid med oss fra himmelen, i hjertet ditt. Hun vil alltid være med oss.
Eirik klemmer Mats rundt nakken, ser på bildet av moren og sier:
Mamma, ikke bekymre deg. Pappaen er her, og vi passer på deg og besteforeldrene. Kom ofte på besøk, så forteller jeg deg hvordan livet vårt er. Jeg elsker deg så høyt, både deg og pappa.
Han stryker forsiktig på mammabildet med liten hånd, og tårer renner nedover Mats kinn. Slik endrer Mats liv seg fullstendig. Nå har han et formål og en person som gir ham mening han har lovet sin avdøde kone å oppdra en sønn som sin egen.
