Nina Steinsvik fikk øye på ham halv åtte om morgenen. Gunnar stod ved heisen og holdt en katt. Han trykket den mot brystet med begge hender. Katten var grå, avbleket på den ene siden, og det luktet kjeller av den så sterkt at Nina Steinsvik tok et skritt tilbake.
– Herregud, sa hun. – Hva er dette for noe.
Gunnar svarte ikke. Han snakket sjelden med naboene. Trykket på heisknappen og så på displayet.
– Hvor fant du den, konstaterte hun heller enn spurte. – Den er jo skitten. Skal du ta den med hjem?
– Jeg har lett i fem måneder.
Heisen åpnet seg. Gunnar gikk inn. Trykket på fjerde etasje.
Nina Steinsvik ble stående i oppgangen og så dørene lukke seg. Men ansiktet til Gunnar var svært glad. Han tok ikke øynene fra katten, og rettet forsiktig på labbene når den rørte seg.
Hun sa siden til naboen i femte at han så rar ut.
Men hvorfor – det fikk hun vite senere.
Plakatene dukket opp i september. Små, trykket på vanlig papir, med bilde. Bildet var av en katt. Grå, stripete, med værhår som var kortere på den ene siden enn på den andre. Under bildet stod det kort «Borte» og et telefonnummer.
Gunnar satte dem opp selv. Tidlig om morgenen, før jobb, gikk han ut med en rull tape og en bunke ark. Han gikk rundt stolper, oppslagstavler, vegger ved butikken. Fingrene frøs, tapen festet dårlig i kulden, han måtte trykke lenger enn vanlig.
Mikkel forsvant i slutten av august. Kom bare ikke hjem om kvelden. Kjøkkenvinduet var åpent.
Hjemme ved radiatoren stod det en skål. Gunnar hadde ikke fjernet den.
Samtaler kom de første to ukene.
Folk meldte om grå katter. Om stripete katter. Om en rød katt som de av en eller annen grunn også tilbød. Gunnar dro på hver eneste samtale. Så, ristet på hodet, takket. Kjørte tilbake.
I den tredje uken ringte en dame fra Byggveien, sa hun hadde sett en lignende ved garasjene. Gunnar dro om kvelden, etter jobb, allerede i mørket. Gikk mellom garasjene med lommelykt på mobilen, lyste under dører, ropte. Ingen kom ut. Bare en fremmed katt, svart, så på ham fra under porten og forsvant tilbake i mørket.
I oktober begynte han med en notisbok.
Han skrev ned adresser han hadde vært på. Navn på folk som hadde ringt. Datoer. Noen ganger korte notater – «grå, men yngre», «feil farge», «eierne fant den». Sidene ble flere. Gunnar bladde i notisboken noen kvelder, ikke for å lese, bare for å bla.
En kollega på jobb, Vidar, spurte en gang hva som feilte ham.
– Ingenting, sa Gunnar.
– Nettopp det, sa Vidar og spurte ikke mer.
November var våt, det ble mørkt tidlig.
Gunnar utvidet søkeområdet. Gikk gjennom gårdsrom kvartalsvis, to kvartaler unna. Gikk inn i fremmede oppganger, så på vinduskarmer, under trapper. Noen ganger spurte han folk i gårdene. De fleste ristet på hodet uten å stoppe. En gammel dame ved den tredje inngangen sa hun hadde sett en lignende ved transformatorboksen i september, men husket ikke sikkert.
Gunnar takket. Gikk bort til transformatorboksen. Stod der. Ingen, så klart.
Nina Steinsvik stoppet ham en gang i oppgangen og sa at det var nok nå, fem måneder hadde gått, han måtte finne seg en annen. Hun mente det ikke vondt.
– Jeg trenger ingen annen, sa Gunnar.
– Det er dumt, sa hun.
Han nikket og gikk mot trappen. Nina Steinsvik så etter ham og tenkte at folk kunne virkelig kjøre seg selv i senk på grunn av noen katter.
I desember stoppet samtalene nesten helt.
Plakatene ble våte, gule, løsnet flere steder. Gunnar satte dem opp på nytt. Trykket nye, gikk ut om morgenen med en rull tape. Han hadde lært å holde rullen under armen og dra av med én hånd mens den andre holdt arket.
Den tredje dagen i januar hørte han en lyd.
Stille. Knapt hørbar. Et eller annet sted bak kjellerdøren, den under den første inngangen. Gunnar stoppet. Lyttet. Lyden kom ikke igjen.
Han stod et minutt. Så gikk han for å hente nøkkelen hos vaktmesteren.
Vaktmesteren, Sivert, lette lenge etter nøkkelen, fant først feil, så den rette. Spurte hva Gunnar hadde mistet i kjelleren. Gunnar sa det. Sivert så på ham slik man ser på en det ikke nytter å krangle med, og ga ham nøkkelen.
Døren gikk opp med et kraftig tak, det slo imot ham av fuktig betong, gammelt tre og noe annet. Gunnar tente lommelykten og gikk inn.
Kjelleren var lang og lav.
Gunnar gikk sakte, lyste under rør, bak gamle kasser, langs veggen. Lyskeggen fanget en rusten sykkel uten hjul, en stabel med planker, en gammel feltseng med en innsunket side. Det luktet fukt og kalk. Noe dryppet, sjeldent og jevnt, som en klokke.
– Mikkel, sa Gunnar.
Sakte. Ikke et rop, heller en sjekk, slik man sjekker mørket før man går inn i det.
Ingen svarte.
Han gikk videre, forbi en sikringsboks med ledninger, forbi gamle radiatorer stablet langs veggen. Lyskeggen beveget seg langsomt. Gunnar hastet ikke. I løpet av fem måneder hadde han lært å ikke skynde seg der det ikke nyttet.
– Mikkel.
Stille igjen. Bare dryppet et sted. Bare summingen fra rør over hodet, varme, støvete.
Han nådde innerveggen og stoppet. Lyste inn i et hjørne. Der stod noen kasser, tre eller fire, stablet oppå hverandre, og mellom dem og veggen var et mørkt rom, smalt som en sprekk. Gunnar satte seg på huk. Lyste inn.
To øyne fanget lyset.
Han rørte seg ikke. Bare så. Hjertet gjorde noe rart, ikke høyt, men merkbart, som om det hoppet over et slag og så tok det igjen.
– Mikkel, sa han. Helt stille.
Øynene forsvant ikke. Men katten kom ikke ut. Den satt i sprekken mellom kassene og veggen og så på lyset. Gunnar senket strålen litt, for å ikke blende. Så satte han seg på gulvet. Rett på betongen, uten å tenke på klærne, uten å tenke på noe.
Bare satte seg. Og ventet.
Han visste ikke hvor lang tid gikk.
Det var kaldt. Betongen trakk varmen gjennom jakken fort og jevnt. Gunnar rørte seg ikke. Han holdt lommelykten til siden, slik at det ikke ble helt mørkt i sprekken, men heller ikke i øynene. Av og til sa han noe lavt. Ikke kalte, ikke overtalte. Bare snakket, slik man snakker når man vil ha stemmen sin i nærheten.
– Det er kaldt her hos deg, sa han. – Fem måneder. Jeg trodde ikke du var her.
Fra sprekken kom ingen lyd.
– Jeg har vært overalt. Dro til Byggveien, om natten. Der er det garasjer, du vet ikke. Notisboken min er full.
Det dryppet et sted i mørket. Rørene surret.
– Hjemme står skålen. Jeg har ikke tatt den bort.
Han hørte en rasling før han så bevegelsen. Katten kom ut av sprekken sakte. Ikke rett mot Gunnar, først til siden, langs kassene, snuste i luften, stoppet. Gunnar rørte seg ikke. Så. Katten var tynn. Siden avbleket, pelsen ikke vokst ut igjen. På den ene siden av trynet var værhårene kortere. Venstre side.
Det var den.
Katten tok et skritt til. Så et til. Så gikk den fram til beinet til Gunnar og støtte hodet mot kneet. Én gang. Som for å sjekke. Og ble stående der.
Gunnar løftet ikke hånden med en gang. Først satt han bare. Så senket han forsiktig, langsomt, håndflaten ned på kattehodet. Mikkel flyttet seg ikke. Bare klemte øynene sammen, og i det lå det noe så enkelt at Gunnar fikk en klump i halsen.
Han gråt ikke. Bare satt på den kalde betongen i kjelleren i egen bygård og holdt hånden på hodet til katten han hadde lett etter i fem måneder. Og katten stod ved siden av og var stille. Den hadde alltid vært ordknapp.
Det var vanskeligere å reise seg enn å sette seg.
Beina var stive, og Gunnar reiste seg sakte, støttet seg på kassene. Mikkel tok et skritt tilbake, observerte. Gunnar rettet seg opp, stod et øyeblikk. Han hadde lest at katter kunne forville seg, glemme mennesker på bare to uker. Og her – fem måneder. Så satte han seg på huk igjen og tok katten i armene.
Mikkel gjorde ikke motstand. Den var lett, mye lettere enn den hadde vært. Gunnar trykket den mot brystet og kjente under håndflaten et lite, raskt hjerte som slo.
De gikk mot utgangen samme vei. Forbi feltsengen, forbi den rustne sykkelen, forbi sikringsboksen. Gunnar holdt lommelykten i én hånd, med den andre trykket han katten inntil seg. Mikkel rørte seg ikke. Bare flyttet labbene én gang for å sitte bedre, og ble stille igjen.
Ved døren stoppet Gunnar.
Så dyttet han den opp og gikk ut.
Ute i gården var det morgen. Grått, januart, uten sol. Snøen lå gammel, sammenpresset, med svarte spor langs stien. Gunnar myste mot lyset.
Han stod ved døren og holdt Mikkel.
Det var da Nina Steinsvik så dem.
Hjemme var det varmt.
Gunnar tok av seg skoene i gangen uten å slippe katten. Så satte han den ned på gulvet, forsiktig, som om den var skjør. Katten senket straks nesen mot gulvet og gikk langs veggen. Sakte, med stopp. Snuste på gulvlisten, hjørnet, benet på skapet. Sjekket.
Gunnar stod og så.
Mikkel kom til kjøkkenet. Stoppet ved dørterskelen, beveget på øret. Så gikk den inn. Gunnar fulgte etter.
Skålen stod ved radiatoren, der den alltid hadde stått. Tom, ren, litt støvete langs kanten. Katten gikk bort til den, snuste. Stod over den et sekund. Så gikk den bort og satte seg ved radiatoren, inntil det varme metallet.
Gunnar åpnet kjøleskapet. Inni lå litt kokt kylling. Han skilte et stykke, la det i skålen. Hendene lystret ikke med en gang, fingrene var ennå ikke varmet opp.
Mikkel spiste langsomt. Ikke grådig, slik sultne spiser, men forsiktig. Gunnar satt ved siden på gulvet, ryggen mot veggen. Så.
Mikkel gikk siden rundt i hele leiligheten. Sjekket hvert hjørne, hvert rom, hver vinduskarm. Så kom den tilbake til stuen, hoppet opp i sofaen og krøllet seg sammen der den alltid hadde sovet før. Til venstre for puten, ved armlenet.
Gunnar tok ikke øynene fra den.
Fem måneder hadde han lett, frosset ved stolper, dratt på fremmede samtaler, gått med lommelykt mellom garasjer. Og Mikkel hadde sittet i kjelleren under den første inngangen. Tjue meter fra døren. Hva hadde den levd på? Sannsynligvis mus. Hvor lenge ville den ha holdt ut, om ikke tilfeldigvis det svake «mjau» hadde blitt hørt av Gunnar.
Gunnar kunne ha tenkt på dette lenge. Men det gjorde han ikke.
Han slo av lyset i gangen, gikk inn i stuen og satte seg i sofaen ved siden av katten. Mikkel åpnet det ene øyet, så på ham og lukket det igjen. Utenfor vinduet ble det mørkt.
Alle var hjemme. Den dagen lærte jeg at det nytter å holde ut, selv når alt virker nytteløst – kjærligheten finner veien hjem, uansett hvor lang tid det tar.
