Jeg leter etter en kvinne ved navn Ragnhild.
Gjennom en lav port gikk han inn i en bakgård hvor snøen smeltet og la vannpytter over hele plassen. Dette var fjerde gården han hadde vært innom i dag. Der lekte barn i parkdressen, noen gynga, og et par gutter jaget en ishockeypuck bortover den våte lekeplassen så vannet sprutet. Men de brydde seg ikke.
Han ble stående litt under buen, lot blikket flakke rundt gårdsrommet. Han håpet noe i hukommelsen hans skulle feste seg, trekke frem noen detaljer fra fortiden. Men alt her var annerledes enn det han husket. Selvsagt var det det det hadde jo gått så mange år. Den gang fantes det ikke annet enn klessnorer, noen små boder under vinduene, floksbusker og benker i hjørnet.
Nå…
Alt kan forandre seg i løpet av så mange år. Forandring er det eneste som er sikkert, tenkte han.
Ingen la merke til den eldre, distingverte mannen med skyggelue kledd med pels. Her i gårdene for fire blokker var det mange som leide ut leiligheter. Oslo…
Han måtte inn døra rett til høyre for buen, det visste han, det kunne ikke ha endret seg. Han husket at det var andre etasje i en treetasjes blokk. Leiligheten lå innerst til høyre, i hjørnet. På dørkarmen satt fortsatt et utvalg av bjeller og ringeknapper med etasjeskiltene til de forskjellige beboerne i kollektivleiligheten.
Han mintes hver minste detalj der inne hvordan gardinene hang i folder, den skjeve vindushaspen, den grønne tekjelen, de knirkende gulvplankene og til og med kakerlakken de jaktet på i to døgn. Alt satt fast i ryggraden hans…
Men selve nummeret og nøyaktig hvilken blokk det var, det visste han ikke. Han husket kun gatenavnet. Han kunne heller ikke finne riktig gård, for slike lukkede bakgårder lå på rad og rekke langs denne strekningen. Og dessverre var han usikker på inngangsdør var det den andre, eller den første rett etter porten? Disse blokkene var vel bygd samtidig, av samme entreprenør og så like ut som tvillinger.
Så han trålte videre mellom gårdene…
Høyre blokk, andre inngang, nei i Oslo kalles det ofte “oppgang,” andre etasje, innerste dør… Nummer førtitre? Eller…
Hvis det var porttelefon, trykket han 43.
Hei, jeg leter etter Ragnhild, kunne du kanskje…
Noen avbrøt før han fikk snakket ferdig, svarte at ingen med det navnet bodde der, andre sa tørt: Det gjør ingen Ragnhild her.
Han måtte forsøke flere ganger.
Unnskyld meg, dette er veldig viktig for meg. I 1980, bodde det ikke en dame kalt Ragnhild i leiligheten deres? Det hadde betydd mye å få vite det.
Da han kom til den tredje gården, trakk han frem en notatblokk og førte opp:
“16 ingen hjemme, 24 sikkert nei, 32A kjenner ikke, ny eier…”
Det var mange gårder, og han visste han måtte tilbake dit ingen hadde svart, til dem han ikke hadde ringt på hos, der det ennå lå uløste spørsmål.
Han steg opp de slakke trappene til en stor, lukket oppgang. De høye vinduene var støvete og det luktet katt. Den lukta var lik som for den gang, det husket han.
God dag! han bød på et lite bukk.
En eldre dame i grå kåpe kom gående mot ham, handlenett i hånda.
God dag. Hvem skulle du til? lurte hun.
Jeg skal opp i andre. Jeg leter etter Ragnhild, ei kvinne rundt seksti. Vet du om hun bor her?
Hvilken leilighet da?
Hjørnet til høyre. Men dette er mange år siden da det var kollektiv her. Husker ikke akkurat blokka…
Hjørnet? Nei, der bor det et ektepar med to barn nå. Ingen Ragnhild bor der, det har det aldri gjort heller, og jeg har bodd her siden jeg var liten.
Takk, svarte han dempet og gikk trege steg nedover de nedsletne trappene.
Kvinnen fulgte etter.
Du, hva het hun til etternavn da?
Hadde jeg bare huska det, ville jeg funnet henne i folkeregisteret. Men det gjør jeg altså ikke, husker ikke egentlig…
Men hvem var hun for deg da? Hvis det ikke er frekt å spørre.
Han ble stående, visste ikke helt hva han skulle svare…
Hun? …
Men hvem var hun for ham?
Ragnhild … Lill … Ragni …
Kjærlighet lar seg ikke definere så lett. Det bare er. Enten finnes den, eller så gjør den det ikke. Alt annet er subjektivt oppkok og mulige konsekvenser.
Erik la hele sitt liv trodd at kjærlighet var skrøpelig. Den ville ikke tåle en lang adskillelse, ville visne hen. De glimt av lykke som iblant dukket fram, varmer fortsatt, men gir også smerte.
Han hadde skyld. Han levde med et handikappet hjerte i førti år.
Det var vel disse minnene som likevel holdt liv i hjertet men… Da kona døde, hun han hadde delt livet med, men etter hvert bodd mer atskilt fra, ja da verket det, og så kom hjerteinfarktet.
De kranglet aldri. De sluttet bare å leve sammen da barna var voksne bodde i separate rom, snakket kun om det praktiske.
Kona mente dette huset var hennes, og han var her… tja, fordi det ikke fantes noe annet sted. Det sa hun alltid til sine eldre venninner:
Hvor skal han ellers gjøre av seg? La ham bare bo.
Huset var overlesset med gullinnrammede bilder, krystall, flotte møbler, tepper, pynt og duppeditter. Et hvitt flygel sto midt i stua, og på det en stor vase med plastblomster.
Flygelet var ekte, et amerikansk “Steinway & Sons.” Men for Erik ble det et symbol på det falske: Ingen i huset kunne spille, ingen tok av vasen, og lokket var aldri oppe.
Kona prøvde musikk-timer noen ganger, men ga seg, som hun alltid gjorde så snart det ble vanskelig; unntatt når det gjaldt hudpleie eller manikyr.
Hun fullførte ikke sin eneste graviditet heller, men det kunne han vel ikke skylde på henne. Men han følte likevel det var hennes selvsentrering som stengte henne for å bli mor.
Han tenkte mye på dette. Han visste om én kvinne, der flygelet ville ha fått liv under hendene.
Allikevel savnet han kona. På slutten hadde de faktisk et nærmere forhold igjen. Begge ble ustabile helse-messig, de gikk tur bak huset, matet endene ved dammen i Frognerparken. Erik begynte å fiske litt. Ingen av dem følte lenger behov for å overbevise eller diskutere.
Hvorfor gikk vi aldri tur her før, Liv? Dette er jo fint, sa han til henne en dag ved damkanten.
Vi var idioter, svarte hun, og nikket.
Men før var alt jag og mas. Han hadde jobbet jevnt og trutt i det offentlige, avansert til departementet i Oslo. Livs far skjøv ham opp stigen omtrent før han selv rakk å venne seg til noen stilling, ventet neste opprykk.
Han fortjente opprykket, for han var virkelig arbeidsom og klok og hadde lederfingerspitzgefuhl. Slik svigersønner var en sjelden vare, sa viseadministrerende i statlig byggenemnd Olav Haugen.
Men i starten kunne han ha sluppet unna det kom han senere til å få vite. Liv sladret om det, men mange år senere, da faren var borte og hun hadde havnet i krangel med sin mor.
… Men hvem var hun for deg da? ordpratsdamene gav seg ikke.
Han stoppet, usikker…
Hun? … Hun er vel det siste jeg har igjen, tror jeg.
Den eldre kvinnen spurte ikke mer. Noe i blikket hans gjorde vondt. Hun skjønte at han lette etter et menneske som betød alt.
Han gikk videre mot neste gård. Skotuppene ble våte. Ringte, banket, fikk hissige svar eller ble misforstått, men noen ganger også lange, forvirrede samtaler. Så gikk han inn i neste gård, og neste…
Om kvelden veltet han seg utslitt på hotellsenga. Orket ikke engang kle av seg ytterjakka, bare lukket øynene. Føttene verket, pusten tung, hodet dundret. Men neste morgen stod han opp og lette igjen.
***
Høsten det året var usedvanlig regntung. Hele Oslo lå under et teppe av gule løv, sammenpisket av regnskyll. Kiosker, gatesalg og folk som solgte ting direkte ut av poser var overalt.
Han og hans kommende svigerfar kom til Oslo fra Trondheim for et møte i forbindelse med den store moderniseringen på gang. Viktig for Haugen, som ventet å bli flyttet til hovedstaden. Men den unge Erik tenkte ikke så mye på fremtidsplaner han hadde, nesten overraskende, blitt høyre hånd til partisekretæren i fylket. Han jobbet bare.
I byen skulle det bygges fabrikk, og det var han som hadde fått ansvaret. Men han var fortsatt ung nok til å tenke at alt er mulig, og at han selv kunne styre livet hvis han ville.
Så der gikk han, i Oslo, og nøt byen. Humøret var på topp. Haugen sendte ham på forskjellige ærender. På Nationaltheatret stasjon hørte han plutselig nydelige toner. Han lot være å gå ut, men fulgte musikken.
En ung, tynn jente med blå lue og florlett skjerf spilte fiolin i den trekkfulle tunnelen. Bak seg hadde hun fuktige grå vegger. Kåpen var rutete og kort, boots på beina. Tynne, nesten som balletten. Foran henne lå fiolinkassen, den samlet slanter.
Erik ble stående. Det var noe rart rørende med det hele. Musikken, skjerfet, de brune krøllene hennes, veggen, de røde, kuldepregede hendene.
Rundt solgte folk varer, handlet, noen kastet penger bort til kassen hennes, men ble ikke stående lenge. Bare Erik ble igjen.
Jenta avsluttet melodien, stakk fiolinen under armen, gned hendene, dro opp ermene.
Så la hun atter fiolinen til skuldra. Buen feide opp på en overjordisk måte, som om instrumentet skulle ta til å danse. Øynene lukket som om hun ga seg selv bort, kun til denne melodien.
Så mye sorg, så mye smerte i tonene! Musikken krøp oppover veggen, det kjentes som den prøvde å si noe som ikke kunne sies.
Erik var helt forsvunnet inn i musikken…
Da skjedde det: En tenåringsgutt huket seg nede, grep fiolinkassen og løp.
Tyveri! Han stjeler! Ta ham! skrek en bodhandler. Lydene blandet seg med fiolinen.
Jentens øyne var fortsatt lukket, men hun spilte intenst.
Erik var først etter gutten. Han stormet opp trappen, ropte til folk:
Ta ham!
En kraftig mann sperret veien, gutten dultet til ham, stoppet, kastet kassen og forsvant ut i veien. Biler skrek til stillstand da gutten fo seg unna.
Erik tok ikke opp jakten videre. Han samlet pengene som hadde ramlet ut tilbake i kassen, som nå var blitt knekt. Fiolinisten forvirret kom opp.
Her! Han kastet den vekk… sølt penger overalt.
Ikke bry deg. Kassen var slitt fra før. Tusen takk.
Men det så ut som det var mer enn et tyveri som plaget henne.
Slikt skjer ofte? Spurte han. Han ville bli kjent med henne.
Hender, svarte hun uten å se på ham, og gikk oppover veien.
Men Erik lot bena følge etter henne. Tempoet hennes ble saktere. Til slutt stanset hun på en liten bro, så ut over vannet, skjerfet blafret.
Så tok hun fiolinkassen, lente den ut over rekkverket. Så på den.
Erik skjønte plutselig hun ville kaste fiolinen! Han løp over broen.
Ikke gjør det! Vær så snill!
Hun snudde seg forfjamset, overrasket. Nå sto de der begge og holdt i kassen over vannet.
Hvorfor? begynte hun.
Jeg kunne ikke la deg… Det er jo…
Jeg hadde lovet mor. Jeg skulle ikke spille på gata…
Moren din var kanskje litt streng? Vet du, jeg har aldri hørt så vakker fiolin… Jeg vil gjerne høre deg igjen!
Hun økte farten.
Unnskyld, jeg er en dust, du har rett. Jeg venter på deg her i morgen! Jeg lover, jeg venter og passer på deg mot tyver!
Men neste dag var hun ikke der, ikke på morgenen heller fortalte de som solgte kaffe. Erik ventet. I tre timer gikk han frem og tilbake. Så kom hun endelig. Hun tok ingen notis av ham, pakket ut og spilte. En bodhandler ga ham en stol.
Han lyttet i to timer. Hun smilte, og det var en lykke. Da hun sluttet, la han noen store sedler i kassen.
Hei! Hva er det for noe? Det er altfor mye! hun trykket pengene ned i hans hender, røde i kinnene. Sånne penger må du ikke legge fram her! Bli med, før noen ser det!
Da kom to bøller gående bortover. Jenta sukket tungt.
Er det du som betaler avgiften for henne i dag, eller? gryntet den en.
Det ble slutt på det med en slåsskamp. Erik kunne forsvare seg, men da to til kom til, ble det straks verre.
Jenta var handlekraftig, løp inn på en kiosk, fikk tak i politiet i tide. Erik ble sparka i hjel etterpå.
Fiolinjenta satte seg med ham.
Skal vi på legevakta?
Nei! Jeg klarer meg…
Da blir du med meg hjem, sa hun bestemt.
De suste av sted i taxi til en blokk på Majorstua. Han prøvde å lagre nummeret, men i ettertid var det umulig.
I den mørke kollektivleiligheten luktet det stekt løk, støv og våte sko. Ved en dør satt noen og snakket i telefonen, men i hennes rom som egentlig var to brant det et stearinlys foran et bilde av en vakker kvinne moren. Piano mot veggen, masse bøker…
Alt dette, disse minnene, kom tilbake til ham gjennom hele livet. De lå der når alt gjorde vondt, men også når alt var bra, og utløste da et stikk av sorg. Minnene visste selv når de skulle gi seg, og når de skulle dukke opp igjen.
Han fikk låne klær, dusjet i fellesdusjen hvor en nabo kjeftet på jenta han var for treig.
Du, hvem er denne karen da? hylte han.
Aner ikke, svarte hun.
Da Erik tittet ut fra badet sa han: Jeg heter Erik, vi er visst navnbrødre.
Så jaget de en kakerlakk sammen, noen tapper. De plyndret den.
Hun bandasjerte, og de spiste te og kjeks. Hun sydde på hans ødelagte klær. Så fortalte de om seg selv.
Hun hadde sluttet på Musikkhøyskolen nylig.
Jeg skal begynne å selge fiskeboller med ei venninne på torget, sa hun tørt.
Men du spiller helt fantastisk!
Det er vel sånn det er nå. Musikere har ikke jobber.
De drakk te, han kom på besøk neste dag igjen med masse mat og en marsipankake. Hun motsatte seg, men ga etter.
En dag gikk de på tur i regnet, småløp fra tak til tak, lo, Erik ertet folk på gata.
Vet dere at denne jenta er et vidunder på fiolin?
Hun svarte med dikt. Hun kunne mange. Til slutt delte de en stor kopp kaffe. Alt var akkurat, nei de var lykkelige.
Så kyssa de, og han spurte om hun ville bli med til Trondheim. Han fridde.
Hun ble brått innesluttet, leste plutselig:
Dette er sangen om det siste møtet,
Et mørkt hus, men bare i soverommet brenner
lyset, gult og likegyldig…
Ragnhild, det er ikke det siste, det er vårt første, hva?
Kom, la oss gå hjem…
Og hjemme…
Ragnhild, vil du ha meg?
Ja! Bli her og bli min.
Han jugde for sjefen om skade, og overnattet der. Den natta spilte hun marsj på piano, de jaktet kakerlakker, og så samlet stillhet, mørket, hennes stemme og regnet ute.
Neste morgen ringte telefonen tidlig. Naboen banket på; det var til ham.
Haugen hadde sørgmodig stemme.
Det er alvor. Det er åpnet etterforskning, Erik!
Ragnhild stirret på ham.
Jeg drar. Jeg må ordne opp. Dette er nok en misforståelse.
Jada, hvisket hun, og leste et nytt dikt,
Jeg lager stille magi over framtida,
hvis kvelden er høyblå,
og jeg venter vår annen møte, vår uunngåelige møte.
Men Erik tenkte på siktelsen, og hvor grunnløst det måtte være! Han hadde tross alt ikke nok erfaring, han tok sjanser, men ikke mer enn nødvendig.
Dette passet Haugens hensikter, han trengte Erik som svigersønn.
Det kan bety opp mot 20 år, hører du? Jeg skal hjelpe deg om du gifter deg med Liv. Gjør du det, så drar jeg i alle tråder.
Jeg kan ikke, jeg elsker en annen…
Hvem? En fiolinjente i Oslo? Kom igjen. Glem det og gift deg, ellers får du ordne opp selv.
Samme dag kom politimannen. Erik sov ikke om natten. Neste morgen fikk han billett hjem.
Dra umiddelbart! Vi tar det herfra. Gjør det vi har avtalt.
På stasjonen gikk han bak noen brakker og gråt som et barn.
***
Siden har livet gått videre, men han kunne aldri slippe tanken på den høsten i Oslo.
De gamle damene på benken fremme ble etter hvert hans viktigste informanter.
Ragnhild? Den ene nikket, Det var ikke hun som døde i vår, vel? Hun som fikk besøk av en sønn i en stor bil?
Erik kjente hjertet svikte, stemmen forsvant, han måtte støtte seg til en lyktestolpe. Dette var hans største frykt.
Nora, vennen du skremmer mannen! Han mente hjørneleilighen. Det var jo Gunvor som døde, ikke Ragnhild. Og det var i den andre blokka.
Stemmer, stemmer jeg blander alltid…
Han gikk rundt igjen, ringte og banket, rundt og rundt. Ingen rødrognetrær han mintes. Kanskje alt var bare i hodet hans.
Da gikk han forbi en musikkforretning. I vinduet glinset fioliner.
Han gikk inn.
Kan jeg hjelpe deg med noe? spurte butikkdama med osloglød.
Ja, kan jeg få se den fiolinen der…?
Hun tok den ut.
Skal du prøve?
Nei, nei jeg var bare kjent med en vidunderlig fiolinist, hun bodde her i gårdene, Ragnhild…
Ragnhild? Ragnhild Haukheim, kanskje?
Jeg husker ikke etternavnet. Kjenner du en fiolinspillende Ragnhild Haukheim?
Ja, hun og sønnen bor kanskje fortsatt her i blokkene.
Hun er gift?
Ja, og har en gutt på åtte.
Hun må være… rundt trettifem, da?
Nå ja, cirka det.
Erik satte seg på stolen, svimmel.
Går det bra? Skal jeg hente vann?
Nei, det går fint. Jeg fant henne ikke denne gangen heller…
Butikkdama så spørrende etter ham da han gikk ut.
Da han kom ut igjen, så han toppen av noen gamle trær. Såpass mange år hadde gått at alle de gamle sikkert var felt, men kanskje hadde noen nye rukket å vokse. Han ga det ett forsøk.
I gården satt et eldre ektepar ute.
Unnskyld, jeg leter etter ei dame på rundt seksti, Ragnhild, bodde her på sytti- og åttitallet fiolinist i ungdommen…
De byttet blikk.
Ja, Marens datter, det! Ragni…
Kan jeg få spørre… hvor er hun nå?
Hun bodde her i første oppgangen, andre etasje. Der vokste det rødrogntre utenfor før. Men det er felt nå.
Ja, det stemmer, jeg husker treet!
Hun sleit ganske, tok inn folk som leide, underviste fiolin. Men så ble dattera Sissel så flink, og nå har de det bra, med god økonomi.
Kan jeg få datterens adresse?
Hun bor i samme leilighet, i hjørnet. Spør henne, sa mannen.
Eriks bein føltes som gele. Han presset på ringeklokka.
Ja! Mannen i intercomen lød utålmodig.
Jeg…eh…jeg søker Hau…
Kom opp.
En doktor åpnet, hjalp ham sette seg, målte blodtrykk.
Jeg bør ringe ambulansen. Trykket ditt er farlig høyt.
Jeg vil bare se Ragnhild.
Sissel, vi har besøk! ropte mannen.
Så kom hun. Sissel prikk lik moren, bare yngre. Erik satt stille, følte han kjente henne, selv om han aldri hadde sett henne før.
Hvor gammel er du? spurte han.
Født i åttien.
Jeg er … Erik. Er jeg faren din?
Sissel så ned, deretter rolig: Jeg har alltid visst du kom en dag. Mor fortalte at hun valgte det slik, men hun håpet hele livet.
De drakk te på det lyse kjøkkenet, Erik kjempa for ikke å gråte.
Hun sa alltid: Jeg venter en dag kommer han. Fortell hvordan du levde, Erik!
Hvordan har dere klart det?
Mor jobbet på tre steder, tok inn hybelboere, underviste fiolin. Hun sa fødselen min reddet henne; det ble hennes andre pust.
Jeg har så skyldfølelse…
Og selv? Hvorfor forsvant du?
Jeg kunne ikke. Jeg… Livet…
Nå ringer vi henne! Hun bor en trikketur unna.
Erik ba henne vente.
Mannen til Sissel kjørte ham til Ragnhilds leilighet.
Femte etasje, nummer 118. Erik gikk sakte mot døra, banket. Hva skulle han si når hun åpnet?
Hun åpnet og han kjente henne straks igjen. Samme blikk, samme stemme.
Begge ble stående ved dørstokken, ventende og forvirret. Så falt Erik på kne, bena sviktet ham.
Ragnhild, jeg fant deg. Etter så lenge. Jeg fikk aldri vite… om datteren. Om deg.
Hun satte seg ved siden av ham på gulvet, så inn i øynene hans.
Jeg visste du kom en dag. Hvorfor skulle jeg jage deg?
De reiste seg, hun hjalp ham, og ringte svigersønnen. Ambulansen kom raskt.
Da de kjørte gjennom Oslo lå gaten badet i ettermiddagslys. Hun holdt hånden hans, strøk den, Erik klarte ikke holde tårene tilbake.
Jeg er her nå, sa hun, vi skal klare alt sammen.
Til og med på sykehuset reddet han på det han alltid hadde elsket diktene hennes.
“Jeg lager stille magi om framtida. Jeg vet at vårt andre møte er uunngåelig.”
Han rakk det. Han rakk hjem til sitt livs kjærlighet.
***Ragnhild smilte gjennom tårene, hendene hennes varme og trygge mot hans. Rommet omkring dem var stille; bare den jevne lyden av pust, og langt borte, byens pulsering. Solen sildret inn gjennom persiennen, farget gulvet gyllent.
Jeg har vært redd for deg hele livet og håpet på deg hele livet, sa hun lavt.
Han ristet på hodet, ville svare, men stemmen bar knapt.
Det begynner nå, Erik. Akkurat nå.
Han nikket, øynene møtte hennes, det var alt han orket, alt som trengtes. Det levde en tidløshet mellom dem, en vektløs forsoning alt som hadde vært, alt som aldri ble, og alt som kunne komme.
Lengselen, jakten, minnene; de mistet sin makt i dette øyeblikket.
Bak dem, lydløst, trakk Sissel seg tilbake. Hun stanset i døråpningen, så på dem to mennesker endelig funnet i hverandres nærvær, mellom fortid og framtid. Hun lukket døra bak seg, uten å forstyrre den magiske stillheta.
Ragnhild lo plutselig, spent og lavt, en latter han husket et glimt av den jenta med blå lue, fiolinen i armene, regnet på fortauet. Hun lente hodet mot skulderen hans. Erik lot øynene gli igjen, la ansiktet mot håret hennes og pustet dypt ut for første gang uten tyngden fra år som hadde vært borte.
Vi fikk jo et liv til, Ragnhild. Det gjør ingenting hvordan fortiden var.
Nei, sa hun, nå begynner alt.
Og ute, i Oslo, sto alt stille bare et øyeblikk. Kveldssolen slapp gjennom skyene, malte veggene fløyelsrøde en liten stund akkurat lenge nok til at noe nytt kunne begynne.
