Jeg leter etter en kvinne ved navn Ingrid.
Gjennom en lav murbue trer han inn i en bakgård fylt av smeltevann og slapsete snø. Det er allerede fjerde bakgården. Lekeplass, husker, guttegjeng på våt asfalt spiller bandy. Ballen spruter vann rundt seg, men guttene bryr seg ikke.
Han står under buen, ser utover gården. Han håper at minnene skal klamre seg fast i noe, dra detaljer fra fortiden opp til overflaten. Men alt her er annerledes enn i minnene det har gått mange år. Da var det ingenting her bortsett fra snorer med tøy, uthus under vinduene, floks-bed og noen benker å sitte på.
Nå…
Mye kan endre seg på så mange år. For å være ærlig alt forandrer seg, det kan ikke være annerledes.
Ingen legger merke til en fremmed eldre mann i lue med pelskant. I disse fire bakgårdene leier mange ut leiligheter. Oslo…
Han skal til huset til høyre for portalen. Det, tenker han, har ikke forandret seg. Han husker det var andre etasje, og at huset var på tre etasjer. Leiligheten innerst, den andre til høyre, i hjørnet. På dørkarmen flere lett falmede navneskilter, et for hvert familiemedlem i det som en gang var en stor leilighet for mange.
Han husker hver minste ting der inne hver fold i gardinene, den skeive lukkingen på vinduet, den grønne tekannen, knirkingen i gulvbordene og til og med kakkerlakken de jaktet på i to dager. Han husker alt fra innsiden av den leiligheten …
Men han kjenner ikke husnummeret eller leilighetsnummeret. Husker bare gaten. Han klarer ikke å finne riktig bakgård, for slike “lukkede” bakgårder ligger på rekke og rad langs denne gaten. Og han er ikke sikker på oppgangen heller kanskje det var nummer to fra portalen… Disse husene måtte ha blitt bygget av samme entreprenør etter samme tegninger de ligner hverandre som tvillinger.
Han går fra bakgård til bakgård…
Høyre hus, andre oppgang, vent litt, her sier de “hovedoppgang”, andre etasje, dør innerst… Nummer 43? Eller…
Hvis det var porttelefon, prøvde han 43.
Hei, jeg leter etter Ingrid. Kan dere være så snill og …
Noen lot ham ikke snakke ferdig og sa nei, en slik bor ikke her. Noen ganger en slik har aldri bodd her heller … Han måtte bare prøve igjen.
Beklager at jeg maser, men det er veldig viktig. Kan det ha bodd en kvinne ved navn Ingrid i leiligheten deres rundt 1980? Det betyr mye for meg.
Etter tredje bakgård tar han fram notatboken.
“16 ingen hjemme, 24 helt sikkert nei, 32A ukjent, nettopp kjøpt…”
Det var så mange bakgårder. Han måtte gå tilbake til dem hvor ingen åpnet, hvor ingen svarte, hvor det ennå var ubesvarte spørsmål.
Han går oppover de slitte trappene i den store, mørke oppgangen. Høye, støvete vinduer, det lukter katt. Den lukten husker han faktisk helt fra før.
God dag! hilser han og nikker.
En eldre kvinne i grå kåpe med bærenett på armen møter ham.
God dag, hvem skal du besøke? lurer hun.
Jeg skal i andre etasje. Jeg leter etter Ingrid, en dame på omtrent seksti. Vet du om det bor en slik person her?
I hvilken leilighet?
Hjørneleiligheten til høyre. Det er lenge siden, da det fortsatt var deleleiligheter her. Jeg husker ikke akkurat huset…
Hjørneleiligheten? Nei, der bor familien Jensen nå, mann, kone og to barn. Ingen Ingrid der. Jeg har bodd her siden barndommen og har aldri hørt om noen slike navn.
Takk, sier han lavt og begynner å gå ned de glatte trappene igjen.
Kvinnen følger etter.
Hva heter hun til etternavn da?
Om jeg hadde husket det, så hadde jeg slått det opp. Men jeg husker ikke, nei, egentlig vet jeg det ikke.
Men hvem er hun for deg, egentlig? Om jeg får spørre…
Han snur seg, blir stående og aner ikke hva han skal svare.
Hun …?
Og hvem er hun egentlig for ham?
Ingrid … Inga … Lille-Inger …
Kjærlighet lar seg ikke forklare. Den bare er. Enten finnes den, eller så gjør den det ikke. Resten er bare bilder, personlige følelser, tankespill.
Anders Johansen har alltid tenkt at kjærlighet er så skjør. At et slikt følelse aldri kan overleve førti års adskillelse, at den bare vil forsvinne, fordampe. Likevel har de små bølgene av lykke, som han fikk ved å minnes disse episodene fra fortiden, holdt ham gående de har trøstet og vondt på samme tid.
Han klandret seg selv. Og levde med et handikap i hjertet i over førti år.
Disse minnene var kanskje det eneste som holdt hjertet hans i live selv etter at det begynte å svikte. Da konen døde hun han hadde levd med hele livet, selv om de ikke hadde det godt mot slutten da knakk det i brystet og han fikk et infarkt.
De diskuterte aldri forholdet, kranglet ikke, men sluttet plutselig å leve sammen for lenge siden. Flyttet inn på hvert sitt rom, snakket bare om huslige ting.
Kona mente huset var hennes hus, han var “bare der fordi… hvor i all verden skulle han ellers være?” Sa det rett ut til gamle venninner:
Hva skal jeg gjøre med ham? La ham bare bo her.
Alt i huset skinte: malerier i forgylte rammer, krystall, dyr og forseggjort møbler, dyre nips, tepper. Midt på stuegulvet et hvitt flygel, på det en vase med kunstblomster.
Flygelet var en slags bløff. Ikke fordi det ikke var ekte, for det var en ekte, amerikansk “Steinway & Sons”. Men Anders syntes det var juks, fordi ingen noen gang hadde spilt på det. Vasen ble aldri flyttet, lokket aldri åpnet.
Da de kjøpte det, inviterte kona noen musikere på sammenkomster, men det ble aldri spilt mye. Gjestene foretrakk musikk på kassettspiller.
Anders kalte det “bordet til vasen”. Det kostet like mye som en treromsleilighet i Oslo.
Kona prøvde å lære seg å spille, tok timer, men ga snart opp. Hun fullførte sjeldent noe, bortsett fra massasjetimer og manikyr.
Ikke en gang svangerskapet sitt fullførte hun. Selv om han visste at det ikke var hennes feil, hadde han alltid følt at hennes selvfokus forhindret henne i å bli mor.
I det siste har han tenkt mye på dette. Han kjente en kvinne, under hvis fingre et flygel kunne bli levende.
Likevel savner han sin kone. I de siste årene ble forholdet bedre. Begge var svakere, gikk tur i bakgården eller i parken. Fôret endene i parken. Anders begynte å fiske. De trengte ikke å vise hverandre noe lenger.
Hvorfor gikk vi ikke her før, Synnøve? Dette er jo nydelig…, han og kona satt ved vannet.
Vi var vel dumme, svarte Synnøve.
Men før løp de bare etter karriere. Anders steg i gradene, kom seg helt til departementet i Oslo. Svigerfaren hans presset på stadig for å hjelpe ham videre. Før han rakk å venne seg til én stilling, kom han over i en ny.
Opprykket var ikke ufortjent, Anders var arbeidsom, smart og dyktig leder. Han kunne ta sjanser, og kreve. En slik svigersønn kunne en statsråd bare drømme om.
Men egentlig hadde han nesten glidd familien av hendene. Synnøve hintet mange år senere, da hennes far var gått bort og krangelen med moren var over, at det var blitt ordnet mye i kulissene, uten at hun kunne vite det den gang.
… og hvem er hun egentlig for deg? spør den eldre kvinnen.
Han snur seg, vet ikke hva han skal si.
Hun? … Hun er nok alt jeg har igjen.
Den eldre damen tier, hun blir rørt over sorgen i blikket hans og forstår at han leter etter et menneske som betydde alt.
Han går videre til neste bakgård. Skoene våte. Han ringer på, banker, møter irritasjon og misforståelser, men noen ganger havner han i lange, usammenhengende forklaringer. Så vandrer han inn i neste bakgård, og neste…
Utmattet kommer han til hotellet om kvelden. Han faller utmattet på senga, fortsatt i jakka. Føttene og ryggen gjør vondt, pusten er tung, hodet verker. Men om morgenen går han ut igjen på leiting.
***
Den høsten var regnfull. Oslo er pyntet i gyllenplaid under regnet. Handlerstanden yrer i gata, fortsatt står boder og selges det overalt sånne som snart skal bli forbudt.
Han og kommende svigerfar, Oddvar, hadde reist til Oslo fra Trondheim for et møte om nye byggeprosjekter i en tid hvor norske samfunnet skulle demokratiseres.
Det var et viktig arrangement for Oddvar, han var ventet for forfremmelse, mens unge Anders Johansen ventet egentlig ingenting. Uventet ble han Oddvars høyre hånd, men han hadde ingen store planer bare arbeidet.
Det bygges en fabrikk i byen, og Anders har ansvar. Men han er fortsatt ung og tar ikke helt inn over seg ansvaret. Alt virker mulig.
Nå i Oslo nyter han den vakre byen. Oddvar sender ham hit og dit på ærender. På T-banestasjonen hører han plutselig de skjøre tonene. Noe treffer ham dypt inne, han dropper utgangen og følger lyden.
En ung, spinkel jente i lyseblå alpelue og et tynt sjal spiller fiolin. Bak henne den våte, grå betongveggen. Kort rutete kåpe, vinterstøvler, tynne ben. Fiolinkassen ligger foran henne, folk kaster småmynt.
Anders stopper opp, beveget av bildet; dramatikken i musikken, det lyseblå sjalet, de mørke krøllene og de røde, kalde hendene. Jenta fryser i trekken, men det ser ut som kulden driver frem enda større følelsesutbrudd i spillingen hennes.
Folk handler, selger varer, travle kjøpere går forbi, noen kaster penger i kassen, men få blir stående. Bare Anders blir stående.
Hun gjør ferdig stykket, stapper fiolinen under armen, gnir hendene, drar opp genserermene.
Så legger hun fiolinen på skulderen. Buen svever i været i en nærmest virtuos bevegelse, som om hun inviterer fiolinen til en dans. Hun lukker øynene, gir seg hen hele, som om hele sjelen hennes forlater henne i musikken. Lydene fyller rommet.
Sårhet, tragedie, smerte og musikken kryper oppover de grå veggene, vil si noe ord ingen finner.
Anders blir oppslukt. Da…
En femtenåring setter seg ved jentas ben, river med seg fiolinkassen og løper.
Tyv! Ta han! roper en handelsdame.
Jenta fortsetter, øynene lukket. Anders løper først etter tyven. Han spretter opp trappen, mister ham ikke av syne, roper til folk:
Hold ham!
En kraftig mann sperrer veien, gutten presser seg forbi, kaster kassen og sprinter ut i veien. Biler bremser, gutten hopper mellom.
Anders gidder ikke følge etter mer. Takker mannen, samler sammen myntene på bakken. Kassen er ødelagt. Jenta kommer fortumlet opp.
Her. Han kastet og ødela kassen, sier Anders mens han samler sammen restene og strekker dem til jenta.
Ikke nødvendig. Ikke let mer, sier hun med overraskende mørk stemme. Kassen var allerede ødelagt. Tusen takk.
Hun er alvorlig. Likevel virker det som det er en annen sorg enn tyveriet som trykker henne.
Slikt skjer ofte?
Men hun ønsker ikke å prate nærmere.
Hender, sier hun kort og går videre.
Anders skulle en annen vei, men beina følger etter henne. Jenta går roligere for hvert skritt, til slutt stopper hun på en liten bro. Han står på avstand. Hun stirrer lenge på vannet, vinden leker med sjalet hennes.
Så løfter hun fiolinkassen på rekkverket, ser på den.
Så skjønner Anders hun skal kaste fiolinen i elva. Han løper bort.
Nei, ikke gjør det, vær så snill!
Hun trekker seg unna, overrasket. Begge griper kassen over vannet.
Er det deg? Hvorfor?
Jeg kunne ikke la deg…
Jeg har gjort skam på fiolinen, jeg burde…
Men Anders holder fast, og får kassen over på trygg grunn.
Se, den nekter. Den vil fortsette å spille, sier han og retter på fiolinen, Hvorfor gjør du dette?
Jeg lovet mamma å ikke spille på gata mer, hvisker hun.
Synd mamma di var streng. Jeg hørte for første gang ekte fiolin i dag. Og om du ikke hadde gått dit…
Jenta går videre, han prøver å holde kontakten, men hun rister på hodet og øker farten.
Unnskyld, jeg vet jeg er en dust. Jeg … jeg venter på deg i morgen samme sted! Vennligst kom! Jeg skal passe på deg mot tyver!
Neste dag er vanskelig. Anders slipper ikke unna før etter lunsj, springer til samme sted, men fiolinisten er ikke der. Handelsfolkene sier hun ikke har vært der i dag.
Han venter. Igjen og igjen, lenge.
Til slutt kommer hun tilbake, låtsom som ingenting, spiller musikalsk.
Anders sitter i timevis og lytter. Når hun avslutter, legger han noen store sedler i kassen.
Hva er det du gjør! Det er altfor mye. Ta dem tilbake.
Jeg gir det jeg vil. Sånn er det.
Du er jo helt sprø! Nå må vi gå herfra, sier hun, pakker fiolinen raskt sammen.
To store gutter nærmer seg.
Hva skylder vi? hvisker hun, redd.
La beundreren dekke det! sier guttene.
Slåsskampen starter. Anders kan slåss, men det er flere enn to. Jenta er rask, hun løper for å hente hjelp. Politiet ankommer i tide. Guttene forsvinner tomhendte.
Hun bøyer seg over Anders.
Sykehus?
Nei, dette går bra. Litt is på skadene.
Du kan ikke gå på hotellet i denne tilstanden? Kom hjem til meg. Mine foreldre er… borte.
Hun tar ham med hjem. Den gamle leiligheten lukter løk, støv, gammel skosåle. Inne lyser lys fra to rom. På veggen henger portrettet av en ung kvinne, omgitt av blomster. Piano, blonde, bøker overalt.
Disse minnene har fulgt Anders gjennom livet. De kommer når han har det dårlig og hjelper ham gjennom dagene, iblant er de triste på de lykkeligste øyeblikk.
Han må skifte. Jenta gir ham en genser. Han dusjer i fellesbadet. En full nabo skriker gjennom døren:
Hei, du! Sparer du ikke vann, eller? Hva heter beundreren din?
Jeg vet ikke. Vi kjenner ikke hverandre engang…
Anders titter fram i håndkle.
Det er Anders. Vi har samme navn.
Oi! Se, en kakerlakk.
Jenta dulter til med tøffelen. Anders prøver med foten.
Kakerlakken forsvinner under den gamle linoleumen.
Hun smører sårene med illeluktende salve, de drikker te og småkaker hun har ingenting annet. Hun lapper tøyet hans og lytter.
Han forteller om sitt eget liv og arbeid, om ankomsten til Oslo. Hun forteller at hun nylig sluttet på Musikkhøyskolen.
Tanta mi tar meg med på Grønland, jeg skal hjelpe henne med boden.
Men du er jo fantastisk!
Ikke nå. Musikerne har ingen sjanse for tida. Tiden er ikke for oss.
De ler og prater lenge. Han bringer senere med mat, hun protesterer, men gir etter og sier han skal komme igjen.
Lykkelig ser han på vinduet hennes. Andre etasje, en skjelvende rogn under vinduet. Og høye popler bak huset. Ja, det stemmer, popler… han husker.
Svigerfaren hans blir rasende over blåveisen.
Hvor har du vært? På legevakten? Heretter er du ikke alene!
Men Anders finner tid til å oppsøke bakgården, og finner til slutt huset.
Kommer med kake og mat.
Hun peker mot vinduet, og denne gangen går de gjennom Oslo i regnet, ler, han spør fremmede om hun ikke er en virtuos fiolinist. Hun leser dikt for ham. De er kalde, deler en stor kopp kaffe, bytter på å drikke.
De er lykkelige.
Så kysser de, og han ber henne bli med til Trondheim. Giftemål frister han med. Hun sukker, leser dystre dikt.
Inger, hvorfor sier du slike ting? Jeg mener det! Bli med…
Kom, bli med hjem! smiler hun.
De er sammen hele natten. Hun spiller marsj på pianoet iført Anders fotballtrøye, de jager kakerlakker, og så har de natten.
De sitter på vinduskarmen, ser på regnet, hun leser igjen dikt:
Naturen lider nederlag, bølgene blir til fjære, og lydene de stilner, ved skyld av savnet meg deg …
Du blir med meg, hører du? Ikke noe savn! Nå nok tristhet. Jeg forteller i morgen at vi er forlovet, og reiser hjem med brud!
Neste morgen telefonsamtale. Naboen banker Anders må i telefonen.
Oddvar er ikke sint, men sorgfull.
Du må dra, mot deg åpner de straks en sak. Det kan gå ille.
Hun ser rart på ham.
Jeg kommer tilbake. Jeg lover…
Jeg tror deg, jeg vet du gjør det. og idet han går, leser hun igjen dikt “Jeg kaller på fremtiden om kvelden hvis himmelen er så klar. Jeg sanser et møte, det andre, det uunngåelige med deg. Farvel, Anders!”
Anders er opprørt. Han forstår ikke hvorfor. Om noen hadde sagt ham den gangen at alt var satt i scene, ville han ikke trodd det. Avhør, dokumenter, anklager alt anbefalt av hans dyktige svigerfar.
Vet du hva som venter? Tyve år bak murene. Vil du det, eller gifte deg med Synnøve og få min hjelp?
Anders blir livredd. Dagen etter blir han sendt hjem. På Oslo S spiller noen fiolin. Anders går bak huset og gråter for første gang som voksen.
***
Anders har lært at eldre damer på benk ofte er hjelpsomme i slike saker.
Ingrid? to gamle damer ser på hverandre, ikke hun som døde i vår? Husker du, sønnen kom med en stor bil…
Anders får plutselig ikke puste, støtter seg tungt på lyktestolpen. Dette har han fryktet.
Hva er du gal? Skremmer ham bare! Han sa høyre oppgang, Ingrid døde ikke, det var Astrid! Hun bodde i de byggene der. Går det greit med deg, skal vi ringe noen?
Du har rett, det var Astrid, den andre nikker.
Han ringer, banker, går i ring, får ikke grep ingen rogn i sikte. Minnene blander seg med synsbedrag. Han skal til å dra da han ser ryggen til en kvinne lik sin Inger.
Samme lyseblå skjerf, samme gange …
Inger!
Men stemmen svikter, bare en svak hvesing.
Kvinnen snur seg ikke, han løper etter, legger hånda på skulderen:
Inger?
Hun snur seg. Ligner … men…
Unnskyld, jeg tok feil.
Ingen problem. Det skjer. Jeg heter faktisk Inger, stemmen er lik …
Herregud, hvem leter han etter? Han er 65, hun var yngre han leter feil sted.
Nok en dag drar han sønderknust til hotellet.
Neste dag blir siste forsøk men vil han makte det?
Han blir liggende til langt utpå dagen. Hjertet slår sakte. Han står til slutt opp, dropper kaffen, tar litt te, bestiller drosje denne dagen orker han ikke å gå.
Utenfor blir han stående. Alt virker kjent, men likevel ukjent. Hvor skal han begynne? På andre siden av gata ser han en musikkbutikk. Strengeinstrumenter i vinduet.
Han går inn.
Kan jeg hjelpe? spør den unge ekspeditrisa.
Viser De meg den fiolinen der?
Hun tar den forsiktig frem.
Vil De prøve?
Nei, jeg kan ikke. Jeg kjente en gang en dame som spilte virtuos. Hun bodde her, i de husene. Ingrid…
Ingrid? Ikke Andersen?
Jo, Andersen! Kjenner du henne?
Klart. Hun bor fremdeles her, med mann og sønn, jenta tviler, kanskje hun sa for mye.
Sønnen hennes? Hvor gammel er hun da, cirka?
Tja, hun er vel i tredveåra.
Kan jeg sette meg? sier Anders svimmel og setter seg.
Går det bra? Vil du ha vann?
Nei … jeg fant henne ikke. Igjen…
Ekspeditrisa ser undrende etter ham.
Men plutselig ser han popler på baksiden av byggene, et annerledes syn. Kanskje det har grodd nye trær, men han følger håpet og går inn i gården.
Et eldre ektepar på tur.
Hei! Jeg leter etter en kvinne på seksti, Ingrid. Hun bodde her på syttitallet, fiolinist.
Det var Marens datter, Inga…
Kjenner dere dem?
Ja, men du ser blek ut, la oss sitte.
De finner en benk. Anders setter seg.
Her bodde de, første oppgang. Der oppe var vinduene deres.
Var det rogn her før?
Ja, den har de hogd ned. Det har vært stort oppussingsprosjekt. Moren slet ofte, og Ingrid var alene, gravid. Vasket gulv her, hadde leieboere. Tok seg av alt. Men tenk, datteren har blitt kjent. Nå har de alt.
Hvor er Inger nå?
Flyttet, vi vet ikke hvor, men spør datteren. Hun bor i leiligheten. Veldig dyktig, kjent fiolinist nå.
Andersen?
Ja! Alle vet hvem det er.
Beina til Anders er tunge, han teller leilighetene og ringer på.
Ja? en mannsstemme i porttelefon.
Eh, jeg…
Hvem er det til?
Til Andersen, tror jeg…
Er De dårlig? Ok, vent.
Oppgangen åpnes og han klatrer sakte mot andre etasje. En ung mann hjelper ham.
Trenger du hjelp? Jeg er lege. Ikke ta av deg på bena. Legg deg.
Han setter seg tungt på sofaen, puster. Så kommer hun … Den unge kvinnen han trodde var Inger dagen før, dukker opp i hjemmeklær, nøyaktig som i det gamle minnet. Hun er Ingers datter.
Hodet snurrer. Hun tar blodtrykket, måler pulsen.
Det er høyt blodtrykk. Har du vært dårlig?
Hatt hjerteinfarkt.
Jeg bør ringe legevakt. Men først: vi tar en kopp te. Mamma? Hun har det bra. Kjenner du henne?
Ja. For lenge siden. Jeg vil gjerne treffe henne. Inger … når er du født?
1981, juli. Er du faren min?
Anders holder pusten. Han anstrenger seg hjertet slår sakte.
Kjære vene … nei, jeg visste ikke om deg. Men jeg burde jo ha skjønt det…
De går på det lyse kjøkkenet, det gamle stedet er forandret for lengst.
Har dere kakkerlakker?
Kjære deg, nei.
Det pleide å være. Mammaen din var ikke redd.
De drikker te, han tørker tårer innimellom.
Fortell litt hvordan var det å vokse opp med mammaen din?
Vi hadde det som folk flest. Hun slet da jeg var liten, men sa at jeg reddet henne. Hun jobbet mye, leide ut rom. Alt for at jeg skulle få vokse opp rimelig bra.
Jeg skylder dere begge så mye! Så mye!
Men hva skjedde egentlig mellom deg og henne? Hun sier bare at det var skjebnen. Hun ventet alltid på deg…
Og nå … nå må vi ringe henne!
Nei, ikke ring! Anders reiser seg. Jeg vil gå dit selv. Forstår dere? Nå.
Jeg kjører deg, sier svigersønnen, men du må på sykehus etterpå!
Han nikker. På vei ned ser han på både datter og barnebarn.
Sånn har jeg levd, visst. Og se en hel familie jeg aldri kjente…
De kjører gjennom Oslos forsteder, inn i et moderne boligfelt.
Femte etasje, leilighet 118. Her er nøkkel til porttelefonen. Ta det rolig.
Anders går sakte. Alt inni ham dirrer. Dette er øyeblikket.
Nummer 118. Han ringer. Hva skal han si? Om hun spør hvem der? Skal han bare svare “Anders”? Forstår hun?
Døren åpnes uventet. Der står hun. Håret i bølger, kinnene ikke så stramme lenger, mer moden, men det er Inger. De hadde bare to dager sammen den gangen, men det føltes som et helt liv.
De stirrer på hverandre. Så trekker hun seg til siden og slipper ham inn.
Anders vil ta henne i hånden, kysse den, men tør ikke.
Hun står og venter. Han mister stemmen.
Inger, jeg … Tilgi meg …
Han synker mot gulvet, hun faller ned sammen med ham.
Anders! Hva skjer? Trenger du hjelp? Kjære venn …
De holder om hverandre, snakker i munnen på hverandre.
Jeg fant deg! Endelig! Hvorfor måtte det ta så lang tid?
Jeg visste ikke om datteren … skjønner du?
Jeg er så dum, Inger … send meg bort, ikke tilgi meg …
Nei. Jeg har alltid visst at du ville komme tilbake. Jeg har ventet …
Husker du det diktet du siterte …
“Naturen lider nederlag, bølgene blir til fjære …” hvisker hun.
Og lydene de stilner, ved skyld av savnet meg med deg …” Men i dag, nå skal jeg ringe svigersønnen din. Du er dårlig, han er lege.
Han står nede, peker Anders.
Hva?
Han kjørte meg hit.
De blir snart hentet; bil, sykebil om nødvendig. De holder hender i baksetet. Svigersønnen gir inhalator, Anders puster lettere.
Jeg vil ikke på sykehus, jeg har nettopp funnet deg.
Jeg blir hos deg. Nå blir jeg hos deg, du skal ikke bekymre deg, Anders.
Og kanskje er det skuffelsen over tapt tid, eller gleden over at det endelig har løsnet, at tårene triller. Han kunne ha funnet henne mye før men gjorde det ikke.
Gråt ikke, Anders! Nå skal alt bli bra igjen.
Ja, nå sammen …
For å berolige ham, resiterer hun:
“Jeg kaller på fremtiden om kvelden hvis himmelen er så klar. Jeg sanser et møte, det andre, det uunngåelige med deg.”
Bilen ruller mot Ullevål. Noen skal hjelpe ham og kanskje, kanskje, får han endelig leve med kjærligheten han alltid har båret på.
Denne gangen rakk han det. Han kom ikke for sent til sitt eget liv.
