Jeg leste nettopp en historie her fra en alenemor som ikke visste hva hun skulle gjøre, og følte at det ikke fantes noen utvei. Da fikk jeg lyst til å dele litt av min egen. Ikke for å dømme noen, men fordi man ikke kan sitte stille og vente på at pengene skal regne ned fra himmelen, spesielt ikke når man har barn. Det var ingen som kom og reddet meg. Jeg måtte skaffe alt selv.
Da jeg var 16, pakket jeg sammen livet mitt og dro. Litt fordi jeg var sta, men mest fordi jeg trodde jeg hadde blitt voksen over natten og at alt ville ordne seg bare jeg flyttet inn med kjæresten min. Vi endte opp i en liten hybelrekke på Tøyen kjøkkenet var så åpent at stua tydeligvis hadde flyttet inn der, og badet var ute i bakgården. Ikke akkurat et palass, men det var vårt.
To år senere, rett etter jeg fylte 18, ble jeg gravid med mitt første barn. Ting var ganske normale i starten. Han kjørte taxi, dro inn noen kroner til Kiwi, og vi holdt oss flytende. Ingen overflod, men heller ingen sult.
Mot slutten av sønnens første år begynte inntekten hans utrolig nok å krympe for hver dag som gikk. Det var alltid noe galt dårlig sesong, for mange sjåfører, bilen på verksted. Jeg trodde på ham. Så ble jeg gravid igjen denne gangen med datteren min. Midt i svangerskapets firede måned tok han med seg noen klær en søndag og forsvant sporløst til en annen dame.
Det verste var egentlig ikke at han dro sin vei. Det var at plutselig begynte alle rundt å prate naboer, slektninger, folk fra blokka. At hun dama hadde ventet på ham i flere måneder, at de sneik seg rundt sammen om kveldene, at han bodde hos henne støtt. Ingen hadde nevnt noe før han var borte. Alt dette fikk jeg vite først da jeg stod alene igjen, høygravid og med et lite barn på armen.
Han var fullstendig ute av bildet. Spurte aldri etter barna. Bidro ikke med fem øre til bleier. Jeg sank sammen på gulvet og gråt en hel dag. Kjøleskapet var nesten tomt, melka holdt akkurat ut uka, nytt barn på vei, husleia hang over meg som et uvær, ingen klær, ingen barneseng. Så gråt jeg litt til. Men dagen etter reiste jeg meg og skjønte én ting: Jeg kan ikke sitte sånn.
Jeg startet hjemme, fra den samme lille hybelen. Bestilte matvarer på krita hos nærbutikken. Lagde syltetøy, små desserter i beger, muffins. Tok bilder med mobilen og la ut på Instagram og Snapchat. Ingen juks. Jeg skrev rett ut: «Selger desserter for å kjøpe bleier og melk.» Folk kjøpte. Noen syntes synd på meg, andre likte bare kakene. Med de pengene betalte jeg mat, sparte til husleia og kjøpte det mest nødvendige.
Etterhvert begynte jeg også å levere lunsj på bestilling ris, linsegryte, kyllinggryte, kjøttkaker. En kar fra blokka leverte for meg på mopeden sin, og jeg ga ham noen kroner for jobben. Jeg sto opp klokka fem om morgenen for å lage mat, stor mage og sønnen min rundt beina. Det fantes dager hvor jeg var så sliten at jeg bare satte meg på stolen og gråt lydløst. Men neste dag tente jeg komfyren på nytt.
Sparte krone for krone. Da fødselen nærmet seg, ba mamma meg komme hjem til dem. Så slapp jeg å være alene. Datteren min ble født der. Siden da har foreldrene mine vært ryggraden min. De betaler ikke alt for meg, men de holder meg oppe hjelper til med barna når jeg har mange bestillinger.
Nå er sønnen min seks år. Datteren vokser så det knaker. Jeg og mamma har startet et lite bakeri sammen. Ikke noe gigantselskap, men vi har et lokale, lager bursdagskaker, små søte kakebord til konfirmasjon og bestillinger til ulike anledninger. Vi blir ikke rike, men jeg legger meg aldri sulten og slipper å gruble på hvor neste måltid skal komme fra.
Jeg vet alt om hvor vondt det gjør når mannen stikker av og lar deg sitte igjen med barna. Det er ikke rettferdig. Men én ting har jeg lært: Du kan ikke sitte og vente på at noen skal løfte deg opp. Ingen kom og hjalp meg. Har du barn, har du ikke luksusen å gi opp.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
