Jeg ønsker meg så veldig hjem, gutten min
Pedersen gikk ut på verandaen, tente en rullings og satte seg ned på den lave krakken. En hard klump satte seg fast i halsen, og han forsøkte å ta seg sammen, men hendene hans skalv svakt mot hans vilje. Skulle han noen gang ha trodd at han en dag ikke hadde plass nok i sitt eget hjem…
Pappa! Ikke vær så sur og oppgitt! Løp ut på verandaen kom Ingrid, den eldste datteren til Viktor Pedersen. Jeg ber deg egentlig ikke om så mye… Bare la oss få rommet ditt, så er alt løst! Og om du ikke tenker på meg, så må du i det minste tenke på barnebarna dine. Guttene begynner snart på skolen, de kan ikke fortsette å bo sammen med oss i samme rom…
Ingrid, jeg flytter ikke på eldrehjem, sa den gamle rolig. Hvis det er for trangt for dere med barna i min leilighet, så kan dere heller flytte til svigermoren din. Hun bor alene i en treroms. Da får dere og ungene hvert sitt rom.
Du vet jeg aldri kommer overens med henne! ropte datteren, og smalt igjen verandadøra så det klang i hele leiligheten.
Pedersen strøk den gamle hunden, Bamse, over pelsen. Hunden hadde vært trofast følgesvenn gjennom hele ekteskapet med nå avdøde Ragnhild. Han begynte å gråte som han alltid gjorde når tankene falte på kona. Hun hadde gått bort for fem år siden. Etter det hadde han følt seg som en foreldreløs. Livet deres hadde vært side om side, og aldri kunne han ha forestilt seg at han skulle oppleve ensom eldreår, selv med datter og barnebarn rundt seg.
Pedersen og Ragnhild hadde oppdratt Ingrid med kjærlighet og godhet, og lagt vekt på gode verdier. Noe hadde de likevel mistet… Datteren var blitt selvopptatt, hardhjertet.
Bamse pep svakt og la seg ved føttene hans. Hunden kjente på sorgen han bar, og led med sin eier.
Bestefar! Er du glad i oss? kom åtte år gamle barnebarn, Andreas, inn fra stua.
Hva? Hvem har sagt noe slikt tull? utbrøt den gamle mannen.
Hvorfor vil du ikke dra fra oss da? Er du så knipen at du ikke vil gi meg og Henrik vårt eget rom? Gutten så på bestefaren med forakt og sinne.
Viktor ville forklare, men skjønte straks at sønnen snakket med sin mors stemme. Ingrid hadde vel allerede påvirket gutten.
Greit. Jeg flytter, sa den gamle med tom stemme. Dere får rommet.
Han orket ikke mer. Han skjønte at alle i huset hatet ham: fra svigersønnen som ikke snakket til ham, til barnebarnet som var blitt lært at bestefaren hadde tatt rommet hans.
Pappa! Mener du det? løp Ingrid inn, glisende.
Ja, svarte Pedersen stille. Lova meg at du ikke vil behandle Bamse dårlig. Jeg føler meg skikkelig svikefull…
Slutt nå, vi skal ta oss av ham og gå mange turer med ham. Vi kommer og besøker deg i helgene, med Bamse også, lovte datteren. Jeg har funnet et flott omsorgshjem til deg, du kommer til å trives der.
To dager senere flyttet Pedersen på sykehjem. Datteren hadde planlagt det på forhånd og ventet bare på at faren skulle gi etter. Da han kom inn i rommet, møtte lukten ham råttent og fuktig, med vegger fulle av flekker. Han innså fort at Ingrid hadde løyet om komforten. Han havnet ikke på noe eget privat hjem, men et kommunalt sykehjem sammen med andre eldstebrødre med triste historier.
Han la fra seg tingene og gikk ut. Satt seg på en benk og kjempet mot tårene. Blikket over de hjelpeavhengige menneskene gjorde ham bare enda mer motløs hva slags liv ventet ham fremover?
Ny? spurte en vennlig eldre kvinne og satte seg ved siden av.
Ja…, sukket han.
Ikke ta det så tungt… Jeg gråt mye i starten, så vendte jeg meg til det. Jeg heter Valborg.
Viktor, presenterte han seg. Ble du også plassert her av barna?
Nei, det var min nevø. Gud gav meg ikke barn, jeg lot ham få leiligheten min… kanskje litt for fort. Han overtok alt, og sendte meg hit. Takker for at jeg i det minste ikke havnet på gata…
De satt sammen til sent på kveld, snakket om de gamle dagene og sine kjære. Morgenen etter spaserte de sammen etter frokost.
Valborg ble et lyspunkt for Pedersen. Han orket ikke oppholde seg inne, og var som oftest ute på tur. Maten på hjemmet var elendig. Han spiste bare det aller nødvendigste.
Pedersen ventet på datteren. Han håpet Ingrid ville savne ham og hente ham hjem igjen. Men tiden gikk. Ingen kom. En dag ringte han hjem for å høre om Bamse, men ingen svarte.
En annen dag fikk han øye på naboen sin, Steinar Johansen, utenfor hjemmet. Steinar kom raskt til ham med et bekymret blikk.
Der er du! utbrøt han. Hva er det datteren din har sagt, at du er flyttet til bygda? Jeg skjønte at noe var galt. Jeg har sett Bamse sitte og vente utenfor blokka hele dagen, og deg er det ikke spor av. Spurte Ingrid hvor du var blitt av. Hun sa du hadde flyttet til landet og at hun skulle selge leiligheten og flytte til mannen sin. Hunden forklarte hun var gammel, og at du ikke gadd mer. Viktor, hva i all verden skjer? spurte Steinar og så at den gamle ble helt blek.
Viktor forklarte alt. Hvor langt han hadde gått for å få fred, og hvor mye han angret. Ikke bare var han blitt fratatt et verdig liv datteren hans had også kastet ut Bamse.
Jeg vil bare hjem, gutten min, hvisket Pedersen.
Jeg er her i dag for noe lignende. Jeg jobber som juridisk rådgiver og hjelper ofte eldre med rettigheter. Driver med ei sak nå der naboer har tatt eiendommen til en mann. Ikke vær redd. Du har vel ikke flyttet ut offisielt enda? spurte Steinar.
Nei. Med mindre hun har ordnet det mot min vilje. Gud vet hva Ingrid kan finne på.
Kom, pakk sakene dine, sa Steinar bestemt. Dette må stoppes. Hva slags datter er hun egentlig?
Pedersen skyndte seg opp for å pakke sine få eiendeler, og møtte Valborg i gangen.
Valborg, jeg drar. Møtte naboen min, han sier datteren har kastet ut Bamse og vil selge leiligheten. Slik er det… sa han.
Hvordan kan dette skje? sa Valborg rådvill. Hva skal jeg gjøre da?
Jeg lover å komme tilbake for deg så fort alt har lagt seg, lovet Pedersen.
Tror du virkelig det… Hvem skulle ha bruk for meg? sa hun trist.
Ikke vær lei deg, jeg elsker å holde løftene mine.
Pedersen kom ikke inn hjemme, leiligheten var låst og han hadde ingen nøkler. Steinar tok ham med hjem. Etter hvert viste det seg at Ingrid hadde flyttet ut og leid ut leiligheten til fremmede.
Takket være Steinar, klarte Pedersen å beholde retten til hjemmet sitt.
Tusen takk, sa han til Steinar. Men hvordan skal jeg egentlig leve videre? Hun gir seg jo ikke før hun har fått meg helt bort.
Bare én løsning, sa Steinar. Vi kan selge leiligheten, gi Ingrid det hun skal ha, og kjøpe deg et eget sted for resten. Kanskje et lite hus ute på landet?
Fantastisk! utbrøt Pedersen. Det er drømmen min.
Tre måneder senere flyttet Pedersen til sitt nye småhus på landet. Steinar hjalp ham med alt, og denne morgenen var han med i bilen sammen med Bamse.
Men vi må innom ett sted først, ba Pedersen.
Langt borte så han Valborg på benken deres, med et sorgfullt blikk mot horisonten.
Valborg! ropte han. Vi kommer for å hente deg, Bamse og jeg. Nå har vi hus på landet, frisk luft, fisking, bær, sopp alt sammen. Bli med oss? smilte Pedersen.
Hvordan skulle jeg tørre det da? sa Valborg, litt sjokkert.
Det er bare å reise seg og bli med. Hva har vi egentlig å tape? lo Pedersen. Kom igjen! Her har vi ingen fremtid.
Så klart! Gir du meg ti minutter? strålte Valborg, og kunne ikke holde tårene tilbake.
Du får all den tid du trenger! smilte Pedersen.
Mot tverre krefter og uvennlige folk fant disse to sin sjanse til lykke. De lærte på den harde måten at det finnes mange gode mennesker der ute. Uansett hva livet kaster mot oss det finnes alltid flere snille enn slemme. Viktor og Valborg hadde erfart det selv. Den som våger å stå opp for seg selv, kan finne både ro og glede i livet.
