Episode1
Jeg sverger at jeg så ham. Jeg rørte ham. Jeg kysset ham. Jeg følte ham. Pusten hans var lun, leppene hans smakte av mynte akkurat som alltid. Han hadde den grå hettegen som alltid gjorde ham til en søt bølle fordi den var så stor. Alt var virkelig. Han holdt meg i armene hele natten, hvisket «jeg elsker deg» i øret, og sa at vi skulle gifte oss neste år. Jeg husker hvert sekund: hvordan fingrene gled ned langs armen min, hvordan han gråt når jeg gråt, hvordan han elsket meg så passionert at jeg trodde sjelen min skulle sprekke i to. Så forsvant han.
Jeg våknet alene, men jeg var ikke redd. Jeg tenkte at jeg bare hadde gått en løpetur, som jeg av og til gjør. Duften av hans parfyme lå igjen i lakenene. huden min brant fortsatt der han hadde berørt meg. Men noe stemte ikke.
Jeg ringte.
Igjen.
Og igjen.
Da kom min beste venninne, Liv, inn på rommet med et blekt ansikt. Hun forsto ikke hvorfor jeg gråt.
Synnøve hvisket hun vet du ikke?
Jeg lo. Vet hva?
Tore er død.
Jeg blinket. Død hvordan?
Hun begynte å hyle. Han døde for to dager siden i en bilulykke, under stormen i går kveld.
Nei. Nei. Nei.
Jeg ropte, dyttet henne bort, ropte at hun var grusom for å si sånt, at det ikke var morsomt. Jeg viste henne smsen Tore hadde sendt meg kvelden før, talebeskjeden der han sa: «Jeg kommer nå. Jeg savner kroppen din ved min.» Hun så på telefonen, skjelvende.
Synnøve han kunne ikke ha sendt det. Han lå allerede i likstua.
Verden skrånet. Kneene sviktet. Jeg løp på badet, tok håndkleet han hadde brukt fortsatt fuktig hettegen han hadde kastet på gulvet, og bittmerket på halsen.
Han hadde vært her.
Han måtte ha vært det.
Men sannheten er at Tore ble gravlagt i går.
Og på en eller annen måte hadde jeg elsket ham i går kveld.
Dagene gikk. Nattene ble uutholdelige. Jeg klarte ikke sove. Hver gang jeg lukket øynene, så jeg ham. Noen ganger sto han ved foten av sengen, andre ganger hvisket han i øret. En natt hørte jeg stemmen: «Ikke gråt, min kjære. Jeg er fortsatt med deg.» Jeg prøvde å ta opp lyden, men fikk bare statisk og min egen panikkslagne pust.
Så ble menstruasjonen min borte. To ganger.
Jeg tenkte det var stress, sorg, traume.
Inntil jeg kastet opp for femte gang på en dag.
Jeg tok en graviditetstest.
To streker.
Positiv.
Jeg falt sammen. Den eneste som hadde vært med meg var Tore.
Men han var død. Gravlagt. Fordøyd. Borte.
Likevel vokser noe inni meg.
Noe som sparker om natten.
Noe som gløder under huden når lyset er slukket.
Og hver gang jeg skriker at jeg ikke klarer dette, hører jeg en hvisking fra skyggene:
«Du er ikke alene. Vårt barn kommer.»
—
Episode2
Jeg husker ikke hvordan jeg sovnet. Jeg våknet i badekaret med den rosa testen knyttet i hånden, de to rosarøde linjene som lo av min forstand. Jeg hadde ikke snakket med noen på flere dager ikke engang med Liv. Telefonen min ringte dusinvis av ganger, navnet hennes lyste opp skjermen. Jeg ignorerte alle samtalene.
Hvordan skulle jeg forklare at jeg ventet et barn fra en mann som hadde ligget under jorden i flere uker? Hvem ville tro meg? Ikke engang jeg selv trodde helt på det. Inntil den natten.
Jeg hadde akkurat falt i søvn da noe presset på magen fra innsiden. Det var ingen vanlig spark. Det føltes bevisst. Som om det prøvde å få meg til å merke det. Jeg snurret opp i sengen, pustet tungt, hendene på magen. Så hørte jeg ham igjen.
Tores stemme i hodet.
Ikke vær redd, kjære. Jeg har valgt deg.
Jeg skrek og sprang ut av sengen. Jeg så på magen i speilet, rykket opp skjorten. Jeg kunne sverge på at jeg så et svakt blått lys pulserende rett under huden. Det blafret og forsvant. Benene sviktet, jeg falt på gulvet og hulket.
Neste dag måtte jeg tvinge meg til å gå på sykehuset. Jeg fortalte legen at jeg hadde blitt gravid etter at kjæresten min hadde besøkt meg. Jeg lyvde om datoene. Jeg lyvde om alt bortsett fra symptomene.
«Merkelige drømmer. Hud som gløder. Å høre stemmer fra noen som ikke er her.»
Legens uttrykk skiftet fra bekymring til en rolig mistanke.
Vi tar noen tester sa hun forsiktig. Stress kan påvirke sinnet, spesielt sammen med graviditetshormonene.
Hun presset stetoskopet mot magen. Ansiktet hennes ble blekt.
Jeg kan ikke høre hjerteslag. Men noe beveger seg.
Hun ba om en ultralyd. Mens jeg lå på den kalde metallbenken, ble teknikeren blek. Hun justerte skanneren, sa ingenting til jeg spurte.
Det er et foster hvisket hun men det skinner.
Jeg forlot sykehuset uten å vente på resultatet. Den natten drømte jeg igjen. Tore sto på vårt gamle sted ved Mjøsa, vinden lekte med hettegen hans.
Vårt barn er ikke som andre sa han, stemmen mykere enn vinden. Det er meg og mer.
Hva mener du? spurte jeg.
Han smilte kun trist. Du får forstå det snart. Men du må beskytte det.
Jeg våknet til at gardinene stod vidåpne, selv om jeg hadde låst alt. Hettegen han hadde på seg i drømmen lå brettet på kanten av sengen, varm å ta på.
Da forsto jeg det som vokste i meg var virkelig. Det var hans. Og det forandret meg.
Neste dag ringte jeg endelig Liv. Jeg trengte hjelp. Hun kom løpende, omfavnet meg hardt, lyttet til alt. Jeg viste det lysende punktet på magen, fortalte om drømmene, stemmen, barnet.
Hun lo ikke. Hun ropte ikke. Hun hvisket:
Jeg må ta deg med et sted.
Vi gikk til et gammelt hus skjult bak bestemorens kirke på bygda. Inne satt en gammel kvinne med lange grå fletter og bleke øyne. Hun så på meg én gang og sa:
Du er ikke den første. Men du skal være den siste.
Jeg spurte hva hun mente, men svaret frøs meg til bein.
Du bærer i magen et barns sjel fra en bundet ånd. Denne babyen er både en velsignelse og en advarsel. Faren hans burde aldri ha kommet tilbake. Nå er døren åpnet. Andre trer inn.
For å ta ham? spurte jeg.
For å ta deg.
Plutselig blinket lysene. En iskald vind blåste gjennom vinduene. Fra skyggene hørte jeg igjen Torens stemme:
Løp.
—
Episode3
Rommet ble iskaldt. Den gamle kvinnens øyne åpnet seg i frykt mens skyggene strakk seg som klør langs veggene.
Han er her hvisket hun, mens hun klemte et rosenkrans laget av korn og bein.
Liv presset meg bak henne. Men jeg var ikke redd lenger. Ikke for Tore. Nå var det de andre jeg fryktet de som den gamle kvinnen hadde sagt kom fordi han brøt reglene.
Hun strødde aske i en sirkel og ba meg stå i den.
Ikke gå ut av sirkelen, uansett hva som skjer. Hører du? advarte hun. Du er nå en bro. Mellom liv og død. En bro … kan gå i begge retninger.
Jeg trådte inn i sirkelen. Magen min glødet med samme urolige lys. Babyen sparket, sterkere enn før.
Da hørte jeg stemmene. Dusinvis. Kanskje hundre. Skrik. Klynk. Bønner. latter. Alle kom fra mørket.
Tore, vær så snill hvisket jeg hva skjer?
Da så jeg ham. Men han var ikke som før. Øynene hans tomme, fylt av sorg og frykt.
Jeg beklager sa han jeg ville ikke dra deg inn i dette. Jeg savnet deg så mye. Jeg ville bare én natt til. En stund til. Jeg visste ikke at jeg åpnet en dør.
Jeg trådte nærmere, tårene rant nedover kinnene.
Hvorfor meg? Hvorfor barnet?
Han så på magen min, så på meg.
Fordi vår kjærlighet var sterkere enn døden. Men en slik kjærlighet bryter lovene.
Plutselig kom en monsterlig skikkelse frem fra skyggene, et halvt ansikt med brennende øyne. Den pipe med et skarpt hyl. Tore stilte seg mellom oss.
Du kan ikke ha henne! brølte den Du kan ikke ta vårt barn!
Monsteret lo.
Du brøt regelen, ånd. Du rørte de levende. Nå skal vi spise.
Rommet ristet. Den gamle kvinnen begynte å synge på et fremmed språk. Liv holdt meg i hånden, gråt.
Synnøve! Ikke forlat sirkelen!
Jeg skrek da monsteret kastet seg mot meg. Tore drepte det i luften. Den gamle kvinnen ropte:
NÅ! Velg, jente! Liv eller kjærlighet?
Tore vendte seg mot meg, blodig og forsvinnende.
Du må slippe meg, kjære. For vårt barn. For deg.
Jeg nektet, hylte.
Jeg kan ikke miste deg igjen!
Du mistet meg aldri. Jeg lever i ham, i deg. Men hvis du holder fast de vil ta alt.
Lysene eksploderte. Gulvet revnet. Skyggene ulte. Med alt hjertet mitt ropte jeg hans navn og tok farvel.
I det øyeblikket smilte han. Og forsvant.
Mørket trakk seg tilbake. Monsteret skrek og ble til røyk. Stillheten senket seg.
Jeg falt. Sirkelen sluknet. Babyen i magen sparket én gang, så en gang til, og hvilte.
Ni måneder senere ga jeg fødsel til en gutt. Han gråt ikke som andre. Han så meg rett i øynene, stille og rolig, som om han allerede visste alt. Huden hans glødet svakt i mørket. Og noen ganger, når jeg synger for ham om natten, sverger jeg at jeg hører en annen stemme som harmoniserer med min Torens stemme.
Jeg døpte ham Torstein, som betyr «Tore er gitt av Gud». For han var aldri helt min.
Før jeg gikk over til den andre siden, ga han meg en siste gave: et stykke av seg selv som ingen skygge noen gang kan ta fra meg.
SLUTT.
