Foreldre tenker alltid på barna sine. Noen ganger opplever foreldre skuffelse over sine voksne barn. Historien i dag handler om noen voksne døtre.
Mors fortelling.
Kirsten hadde oppdratt tre barn. Alle hadde de blitt voksne og levde nå sine egne liv. Den eldste sønnen hadde fått seg familie og jobb i utlandet. Han sendte bilder og postkort til jul og bursdager. Kirsten tok vare på alt dette med kjærlighet og tok det frem iblant for å mimre.
«Vi savner deg veldig, gutten min. Kanskje du kan komme på besøk en dag? Så kunne vi blitt kjent med barnebarna våre og svigerdatteren,» pleide hun å skrive til ham.
Mellomste datteren hadde giftet seg med en offiser i Forsvaret. De flyttet ofte, men sammen oppdro de en datter. Av og til kom de på besøk. Kirstens mann hadde alltid satt pris på svigersønnen; han mente datteren hadde giftet seg godt.
Yngste datteren hadde ikke etablert seg med familie. Ingrid hadde tidligere vært gift og hadde en sønn, men ektemannen forlot henne. Hun fulgte morens råd om å flytte til byen for å finne et bedre liv. Der fikk hun seg jobb som syerske på en fabrikk, og sønnen tok hun med seg.
En dag bestemte Kirsten seg for å besøke yngstedatteren.
«Klarer du deg alene i en ukes tid?» sa Kirsten til mannen sin. «Jeg vil gjerne besøke Ingrid og høre hvordan hun har det.»
Anders fulgte henne til bussen, selv om det ville bli tungt å bære de tunge posene på egenhånd. Hun ville gjøre det hyggelig for datteren. Den lange bussturen i et gammelt vogntog var slitsom, men Kirsten gledet seg til å se sin datter igjen det hadde tross alt gått tre år siden sist.
Hun hadde ikke ringt på forhånd, hun ville overraske. Da hun kom frem, ringte hun Ingrid:
«Mamma, hvorfor sa du ikke at du kom? Jeg er på jobb nå jeg kan ikke hente deg før i kveld.»
«Beklager, jeg tenkte å overraske deg,» svarte hun. «Er det greit at jeg venter?» «Ja da, det går fint.» Men etter en stund bestemte Kirsten seg for å finne frem selv.
På trappen hjemme hos Ingrid stod barnebarnet hennes. Høyreist og likte bestefaren som ung.
«Hei, gutten min!» sa hun og ga ham en klem. «Åh, bestemor, det holder nå,» svarte han litt unnvikende. «Hvorfor kom du ikke tidligere?» var det neste han spurte. «Jeg måtte rydde huset og dekke på til deg. Jeg dro tidligere fra jobb og satte over lapskaus og stekte koteletter.»
Telefonen til Kirsten ringte, og hun svarte ektemannen som lurte på hvordan hun hadde det. Hun forsikret ham om at alt gikk bra, og at Ingrid hadde hjulpet henne frem nå satt de samlet rundt bordet.
Mens de la opp maten, spurte Ingrid: «Vil du ha én eller to koteletter, mamma?» Kirsten var utsultet etter reisen, men tenkte seg nøye om og svarte: «Sett dem heller på bordet, så ser vi.» Til slutt stod det en tallerken med fem koteletter så mye ble det til «festmiddag» når mor kom på besøk. Kirsten ble bekymret for økonomien deres og bestemte seg for å hjelpe dem så godt hun kunne.
Under middagen spurte datteren brått: «Når drar du tilbake, mamma?» Kirsten følte seg såret og sa: «Hvis jeg er til bry, kan jeg reise allerede i morgen.»
Resten av dagen satt Kirsten alene i leiligheten. Utover kvelden holdt alle seg på hvert sitt rom. Etterpå gikk barnebarnet til naboen, og Ingrid forsvant ut med vennene sine. Kirsten måtte tilbringe mye av tiden alene.
Hun begynte å kjede seg og fant ut at hun egentlig ikke var så ønsket der lenger. Hun begynte å pakke sammen sakene sine, og da hørte hun barnebarnet spørre moren: «Når kommer onkel? Vi skulle jo på fotballkamp.» «Når bestemor drar,» svarte Ingrid.
Kirsten ble så lei seg at hun tok med seg sakene sine og gikk uten å si farvel. Hjemme stod Anders glad og ventet på henne han hadde savnet henne veldig. Det gikk opp for Kirsten at selv om hun og mannen alltid hadde gitt barna all sin kjærlighet og omsorg, var det ikke lenger plass for dem i barna sine liv.
Av og til må vi akseptere at barna våre får egne liv, men det betyr ikke at vi ikke fremdeles har verdi for dem eller for oss selv. Det er viktig å finne glede også i nye faser av livet, og forstå at kjærlighet kan glede på ulike måter gjennom årene.
