Foreldre har alltid bekymret seg for barna sine. Noen ganger blir de også skuffet over sine voksne barn. Dette er fortellingen om de voksne døtrene til Ingrid.
Ingrids fortelling.
Ingrid oppdro tre barn. Alle ble voksne og lever nå sine egne liv. Den eldste sønnen, Marius, har startet familie og fått seg arbeid i utlandet. Han sender julekort og bilder når det er høytid. Ingrid tar vare på alt dette med kjærlighet og ser gjerne på det med jevne mellomrom.
«Vi savner deg så mye, sønnen min. Kanskje du kunne komme hjem på besøk? Vi vil gjerne møte barnebarna og svigerdatteren vår,» skriver hun til ham.
Den mellomste datteren, Astrid, er gift med en militær. Familien flytter fra sted til sted. De har fått en datter sammen. Av og til kommer de på besøk. Ingrids ektemann setter pris på Astrids mann, og mener at datteren har funnet seg en god ektefelle.
Den yngste datteren, Ragnhild, har ikke fått til familielivet. Hun var gift og fikk en sønn, men ble forlatt av ektemannen. Etter råd fra moren flyttet hun til Oslo for å finne et bedre liv. Hun fikk seg jobb som syerske i en fabrikk og tok sønnen med seg.
Ingrid bestemte seg for å besøke Ragnhild.
«Klarer du deg en uke uten meg?» spurte Ingrid mannen sin. «Jeg vil gjerne besøke Ragnhild og høre hvordan hun har det.»
Einar, mannen hennes, vinket henne av sted selv om det ville bli tungt uten hjelp hjemme, men han ville ikke standse henne fra å glede datteren. Ingrid satt time etter time i togkupeen, andre klasse, og gledet seg til å se datteren igjen. Tross alt var det gått tre år siden sist de møttes.
«Mor, hvorfor sa du ikke fra at du kom? Nå er jeg på jobb, jeg kan ikke hente deg på stasjonen før i kveld.»
«Beklager, jeg ville overraske deg!» svarte Ingrid. «Er det greit at jeg venter her?» «Ja, det går bra.»
Til slutt bestemte moren seg for å gå alene. I døråpningen hjemme hos Ragnhild sto barnebarnet hennes. Høyreist og rank, lik farfaren sin da han var ung.
«God dag, gutten min!» ropte bestemor og trakk ham inn i en klem. «Det holder nå, bestemor,» svarte gutten og prøvde å nærme seg. «Hvorfor kom du ikke før?» spurte Ingrid, sliten fra reisen. «Måtte vaske og gjøre klar til du kom. Jeg dro tidligere fra jobb for å lage fårikål til deg.»
Telefonen til Ingrid ringte, og hun forsikret den utålmodige Einar hjemme om at noen hadde hjulpet henne til leiligheten, og at hun nå satt til bords med Ragnhild.
Ragnhild spurte mens hun satte boller med fårikål på bordet: «Vil du ha én eller to porsjoner?» Ingrid var så sulten at hun kunne spist tre, men svarte: «Sett dem bare på bordet, så ser vi.»
Fem kjøttkaker og litt saus ble det til slutt satt frem, og Ingrid tenkte med vemod at kanskje slet de økonomisk. Hun bestemte seg for å hjelpe. Under middagen spurte Ragnhild rett ut: «Når hadde du tenkt å dra hjem?» Ingrid ble såret, og svarte at om hun var til bry, kunne hun reise allerede neste dag.
Dagene gikk. Ingrid var alene i leiligheten mens de andre var opptatt med sitt. Om kveldene satt de hver for seg, og barnebarnet var ofte borte hos venner, mens Ragnhild gikk ut med sine. Ingrid ble sittende alene og kjente på ensomheten.
Etter noen dager skjønte Ingrid at hun ikke var ønsket. Hun begynte å gjøre klar til å reise, og hørte da barnebarnet spørre moren: «Når kommer onkel? Vi skulle jo på fotballkamp.» «Når bestemor har dratt,» svarte Ragnhild.
Dypt trist pakket Ingrid kofferten og gikk stille ut, uten å si farvel. Einar, som hadde savnet sin kone inderlig disse dagene, møtte henne glad på togstasjonen. Slik opplevde Ingrid at selv om de hadde gitt barna all omsorg og varme, var det ikke lenger plass for foreldre i barnas liv.
