Jeg kan ikke bli din mamma og jeg kan ikke elske deg, men jeg skal ta vare på deg — du må ikke ta det ille opp. For du vil ha det bedre hos oss enn på barnehjemmet. I dag var en tung dag. Ivan begravde sin søster – kanskje litt loslitt, men like fullt hans egen. De hadde ikke sett hverandre på nesten fem år, og så inntraff denne tragedien. Vika gjorde alt hun kunne for å støtte mannen sin, tok på seg mesteparten av ansvaret. Men etter begravelsen ventet dem enda en viktig oppgave. Irina, Ivans søster, etterlot seg en liten gutt. Alle slektningene som var samlet for å ta farvel med Irina, la straks all ansvaret på Irinas lillebror. Hvem andre enn den nærmeste onkelen skulle ta seg av gutten? Spørsmålet ble ikke diskutert – det var kun én løsning som gjaldt. Vika forsto, og hun hadde ikke noe imot det, men det var én hake ved det hele: Hun hadde aldri ønsket seg barn. Ikke egne, og enda mindre andres. Dette hadde hun bestemt for lenge siden. Hun var ærlig med Ivan før bryllupet, og han tok det med knusende ro. Hvem tenker vel på barn når man er litt over tjue? Nei er nei – de hadde bestemt seg for å leve for seg selv for ti år siden. Nå måtte hun ta til seg et helt fremmed barn. Det fantes ikke noe alternativ. Ivan ville aldri la nevøen havne på barnehjem, og Vika hadde ikke hjerte til å så mye som foreslå det. Hun visste at hun aldri ville klare å elske dette barnet eller fylle rollen som mor. Gutten var uvanlig voksen og kvikk for alderen, så Vika valgte å være ærlig med ham. – Volodya, hvor vil du helst bo – hos oss eller på barnehjem? – Jeg vil bo hjemme, alene. – Men du får ikke bo hjemme – du er bare sju år. Du må velge. – Da blir det hos onkel Ivan. – Ok, du blir med oss, men jeg må si deg én ting: Jeg kan ikke bli din mamma og jeg kan ikke elske deg, men jeg skal ta vare på deg — du må ikke ta det ille opp. Du får det bedre hos oss enn på barnehjemmet. Formalia ble delvis ordnet og de kunne omsider dra hjem. Vika tenkte at hun etter den samtalen ikke trengte å spille den omsorgsfulle tanten for gutten, men være seg selv. Mat, vask og leksehjelp var én ting – men å gi av sitt indre, det var noe annet. Den lille Volodya glemte nå ikke et øyeblikk at han var ‘ikke-elsket’, og at han for å slippe barnehjem, måtte oppføre seg eksemplarisk. Så var de hjemme. Volodya skulle få det minste rommet, men først måtte de fikse det opp. Valg av tapeter, møbler og pynt var noe Vika elsket. Hun kastet seg ut i forvandlingen av barnerommet med entusiasme. Volodya fikk velge tapetene, resten plukket Vika ut selv. Hun sparte ikke på noe, for hun var ikke gjerrig; hun bare likte ikke barn, og rommet endte opp lekkert. Volodya var lykkelig! Bare synd at ikke mamma får se det fine rommet hans. Om bare Vika kunne lære seg å elske ham. Hun var snill, bare ikke glad i barn. Dette tenkte Volodya ofte på før han sovnet. Han hadde evne til å glede seg over alt; hver minste ting. Sirkus, dyrepark, fornøyelsespark – gutten uttrykte sin begeistring så ekte at Vika begynte å nyte turene selv. Hun likte å overraske ham, og deretter følge med på reaksjonen hans. I august skulle hun og Ivan til syden, mens Volodya skulle bo med en nær slektning i ti dager. Men nesten i siste liten ombestemte Vika seg. Hun ville plutselig så gjerne at gutten skulle se havet. Ivan ble litt forundret over omslaget, men innerst inne var han veldig glad. Han var blitt sterkt knyttet til gutten. Volodya var nesten lykkelig! Om han bare ble elsket. Men nå fikk han se havet! Ferien ble en suksess. Havet var varmt, fruktene saftige, og humøret på topp. Men alt godt må ta slutt, og ferien var over. Hverdagen begynte på nytt. Jobb, hjem, skole. Men i den lille familien var noe endret – en ny følelse hadde kommet, som et svakt livstegn, en forventning om mirakler. Og mirakelet kom. Vika kom hjem fra havet med nytt liv. Hvordan kunne det skje? De hadde jo unngått slike overraskelser i årevis. Vika visste ikke hva hun skulle gjøre. Fortelle mannen eller ordne alt selv? Etter at Volodya kom inn i livet hennes, var hun ikke så sikker på at Ivan var overbevist ‘barnefri’. Han elsket å tilbringe tid med gutten, og tok ham til og med med på fotball. Nei, hun hadde klart én bragd – men ikke klar for to. Hun tok avgjørelsen selv. Vika satt på klinikken da skolen ringte. Volodya var hentet i ambulanse med mistanke om blindtarmbetennelse. Alt måtte utsettes. Hun løp inn på akuttmottaket. Volodya lå på benken, blek og frøs. Da han så Vika, begynte han å gråte. – Vika, vær så snill, ikke gå. Jeg er så redd. Vær mammaen min i dag. Bare én dag, og så skal jeg aldri mer spørre. Gutten klamret seg fast til hånden hennes, tårene rant. Han var hysterisk. Vika hadde aldri sett ham gråte før, unntatt på begravelsesdagen. Nå brast det for ham. Vika presset hånden hans mot kinnet sitt. – Lille venn, hold ut litt til. Snart kommer legen, alt blir bra. Jeg er her, og jeg går ingen steder. Gud, så hun elsket ham akkurat da! Gutten med de uttrykksfulle øynene – han var det viktigste hun hadde. Barnefri – for en dumhet. I kveld skulle hun fortelle Ivan om det lille barnet som kom. Det bestemte hun seg for idet Volodya i smertene holdt hånden hennes enda hardere. Det har gått ti år. Vika har snart rund dag – hun blir 45. Gjestene er på vei, gratulasjonene venter. Men nå, med kaffekoppen, kom minnene strømmer. Hvor fort tiden har gått. Ungdommen er forbi. Hun har blitt kvinne, lykkelig med ektefellen og mor til to fantastiske barn. Volodya er snart atten, Sofia er ti. Hun angrer ingenting. Jo, én ting angrer hun sterkt. De ordene om mangel på kjærlighet. Hun skulle ønske Volodya ikke husket dem, at han glemte og aldri tenkte på dem igjen. Etter den dagen på sykehuset har hun prøvd å ofte fortelle ham hvor glad hun er i ham, men om gutten husker hennes aller første ord, har hun aldri turt å spørre.

Jeg kan ikke bli din mor og jeg kommer ikke til å elske deg, men jeg skal ta vare på deg, og du må ikke bli lei deg for det. For uansett blir det bedre for deg hos oss enn på barnehjemmet.

I dag var en tung dag. Jeg, Erik, gravla søsteren min. Hun var ikke lett å ha med å gjøre, men hun var jo familie. Vi hadde ikke sett hverandre på fem år, og plutselig var tragedien her.

Min kone, Linda, gjorde sitt beste for å støtte meg og tok på seg de fleste praktiske oppgavene.

Men etter begravelsen ventet en annen viktig oppgave. Irmelin, min søster, hadde etterlatt seg en liten gutt. Alle slektningene som var samlet for å ta farvel med Irmelin, mente med en gang at ansvaret falt på meg, den yngre broren.

Hvem, om ikke barnets egen onkel, skulle ta seg av ham? Det ble ikke diskutert, det var bare antatt at det var den eneste riktige løsningen.

Linda forsto situasjonen, og hun var egentlig ikke imot, men hun hadde ett stort men: Hun hadde aldri villet ha barn. Ikke egne, og i hvert fall ikke andres.

Dette var en avgjørelse hun tok for lenge siden. Hun sa det ærlig til meg før vi giftet oss, og jeg tok det ikke så alvorlig den gangen. Hvem tenker vel så mye på barn i begynnelsen av tjueårene? Neida, vi skulle leve for oss selv, ble vi enige om for ti år siden.

Nå skulle hun ta imot et helt fremmed barn. Det var ingen utvei. Jeg ville aldri tillate at nevøen min havnet på barnehjem, og Linda ville aldri våget å ta det opp som et alternativ.

Hun visste hun aldri kom til å elske denne gutten, enn si kunne erstatte moren hans. Han virket voksen for alderen, og Linda bestemte seg for å være helt ærlig.

Emil, hvor vil du helst bo hos oss eller på barnehjem?

Jeg vil bo hjemme alene.

Men du får ikke bo hjemme alene. Du er bare sju år. Så du må velge.

Da vil jeg bo hos onkel Erik.

Ok, da blir du med oss, men jeg må si deg én ting. Jeg kan ikke bli din mamma og jeg kommer ikke til å elske deg, men jeg skal ta vare på deg. Du må ikke bli sint, for hos oss får du det uansett bedre enn på barnehjem.

Noen formaliteter falt raskt på plass, og vi kunne endelig reise hjem.

Linda tenkte nå at hun slapp å late som hun var en omsorgsfull tante for gutten; hun kunne være seg selv. Mate ham, vaske klær, hjelpe med lekser det klarte hun, men å øse ut følelser, det kom ikke på tale.

Emil glemte ikke et sekund at han ikke var elsket, og at han for å slippe barnehjem måtte oppføre seg eksemplarisk.

Vel hjemme, bestemte vi oss for å gi Emil det minste soverommet. Men først måtte alt pusses opp for ham.

Valg av tapet, møbler, dekor det var akkurat slike prosjekter Linda elsket. Hun kastet seg entusiastisk ut i oppussingen av gutterommet.

Emil fikk velge tapet, resten styrte Linda med. Hun sparte ikke på kronene; hun var ikke gjerrig, bare ikke glad i barn. Resultatet ble et ordentlig fint rom.

Emil var strålende glad! Synd at mamma ikke fikk se hans nye rom. Om bare Linda kunne klare å like ham litt! Hun var jo snill og grei, bare ikke glad i barn.

Emil tenkte ofte på dette mens han lå i senga om kvelden.

Han var flink til å glede seg over alt, over hver eneste lille ting. Tivoli, dyrepark, sirkus han uttrykte begeistringen så oppriktig at Linda selv begynte å få glede av utfluktene. Det ga henne noe å overraske ham med og se hans reaksjon.

I august skulle vi reise til sjøen, og Linda hadde tenkt at en nær slektning skulle passe Emil i ti dager.

Men i siste liten ombestemte Linda seg. Hun ville plutselig at gutten skulle få se havet. Jeg ble litt overrasket over henne, men ble glad for jeg hadde virkelig blitt glad i Emil.

Emil var nesten lykkelig. Om bare noen kunne elske ham. Men det var fint, for han fikk jo se havet!

Turen ble fantastisk. Sjøen var varm, fruktene saftige, humøret på topp. Men alt har en slutt, også ferien.

Så kom hverdagen tilbake. Jobb, hjem, skole. Likevel var det noe som var annerledes som om det var spiren til glede og forventning om noe godt.

Og plutselig skjedde et lite mirakel. Linda kom hjem fra sjøen med et nytt liv i magen. Hvordan det kunne skje, når vi alltid så lett hadde unngått slike overraskelser, var et mysterium.

Linda visste ikke hva hun skulle gjøre. Fortelle meg, eller ta avgjørelsen alene? Etter Emil var hun ikke sikker på om jeg fortsatt var like bestemt på å leve uten barn, for jeg trivdes med ham og likte å ta ham med på fotball.

Nei, ett stort sprang hadde Linda tatt, men hun var ikke klar for et til. Hun tok den vanskelige avgjørelsen selv.

Linda satt på klinikken da hun fikk en telefon fra skolen: Emil var sendt med ambulanse, mistanke om blindtarmbetennelse. Alt måtte utsettes.

Hun løp inn på mottaket, og der lå Emil, helt blek og skjelvende. Da Linda kom, begynte han å gråte.

Linda, vær så snill, ikke gå! Jeg er redd. Kan du være mammaen min i dag? Bare én dag. Jeg lover å aldri mase igjen.

Han klamret seg til hånda hennes, tårene sprutet. Han hadde aldri grått, unntatt på begravelsesdagen.

Nå brast det for ham.
Linda la hånda hans mot kinnet sitt.

Gutten min, hold ut litt til. Snart kommer legen, og alt blir bra. Jeg er her, og jeg går ikke.

Gud, som hun elsket ham akkurat da! Denne gutten med de store, lyse øynene det er det viktigste hun har.

Barnfri, for en dumhet. I kveld skulle hun fortelle meg at hun bar på et liv til. Beslutningen ble tatt akkurat i det øyeblikket Emil klemte hånda hennes enda hardere av smerte.

Ti år har gått.
I dag er det nesten jubileum for Linda 45 år. Snart kommer gjestene, det blir gratulasjoner. Foreløpig sitter hun med kaffekoppen og tenker på livet.

Hvor fort årene har gått. Ungdommen og de tidlige årene forsvant. Hun ble kvinne, lykkelig hustru og mor til to flotte barn. Emil er snart atten, og Ingrid ti. Hun angrer ikke på noe.

Eller, jo. Det er én ting hun skulle ønske hun kunne gjøre om. De ordene om manglende kjærlighet. Hun håper så inderlig at Emil har glemt dem, og aldri husker eller nevner dem igjen.

Etter den dagen på sykehuset har hun så ofte hun kan fortalt Emil hvor glad hun er i ham. Om han husker hennes første ærlige ord, har hun aldri våget å spørre.

Noen ganger har de tøffeste dagene gitt meg det største i livet mitt. AVLØRT:
Det er mulig å endre seg, selv for den som tror aldri i livet. Jeg har lært at kjærlighet kan vokse frem, der man minst aner det.