Jeg har jobbet i samme firma i sju år.
Jeg startet som assistent og jobbet meg opp til koordinator for administrasjonsavdelingen.
Min beste venninne kom inn to år etter meg fordi jeg anbefalte henne.
Jeg lærte henne opp, forklarte systemet, delte alle kontaktene mine og dekket til og med over feilene hennes i starten, slik at hun ikke skulle miste jobben.
Vi spiste lunsj sammen, gikk ut på fredager, og jeg stolte på henne som jeg ikke har gjort på noen andre.
For seks måneder siden ble det utlyst en lederstilling i avdelingen.
Sjefen min sa at jeg var en av favorittene.
Jeg begynte å komme tidligere på jobb, ble lenger, og tok på meg ekstra ansvar.
Venninna mi gjentok hele tiden: «Denne stillingen er din, du fortjener den.» Jeg fortalte henne alt til og med strategiene mine for jobbintervjuet.
På intervjudagen dukket hun plutselig også opp.
Hun hadde ikke sagt et ord til meg om det.
Jeg skjønte det først da jeg så henne vente utenfor kontoret til sjefen.
Hun så på meg og sa bare: «Jeg bestemte meg for å prøve.» Jeg prøvde å ikke tenke ille om det.
En uke senere kom resultatet det var hun som fikk stillingen som leder.
Jeg satt ved pulten min, stirret tomt på skjermen og klarte ikke engang å si noe.
Etterpå begynte jeg å merke rare ting.
Som ny sjef begynte hun å endre rutiner jeg hadde laget.
Hun tok meg bort fra oppgaver, forlangte unødvendige rapporter.
En kollega fortalte at hun hadde sagt jeg ikke hadde lederegenskaper, og at mange av forandringene hun presenterte som sine, egentlig var ideene mine.
Jeg hadde delt så mye med henne, og nå tok hun alt og la det frem som sitt.
En dag tok jeg mot til meg og spurte henne på kafeen: «Hvorfor sa du det om meg?» Hun svarte: «Det er jobb, ikke vennskap.
Jeg måtte sikre meg stillingen.» Jeg minnet henne på alt jeg hadde gjort for henne.
Hun bare sa: «Det var ditt valg.
Jeg ba deg aldri.»
Siden har det vært uutholdelig på jobben.
Hun er kald, retter på meg foran andre, gir meg meningsløse oppgaver.
Jeg drar hjem gråtende, full av uro og mest lyst til å si opp.
Samtidig blir jeg sint av tanken på å forlate uten å si noe.
Nå er jeg ved et veiskille: Skal jeg holde ut i stillhet og risikere å stå uten jobb, eller skal jeg si opp og begynne på nytt?
Hva ville du gjort blitt eller gått?
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
