Jeg husker de årene som om de var i går, selv om det føles som et helt liv siden.
I syv år arbeidet jeg i samme firma i Oslo.
Jeg startet som assistent og jobbet meg opp til koordinator for administrasjonsavdelingen.
Min aller beste venninne, Synnøve, kom inn to år etter meg, etter at jeg anbefalte henne for stillingen.
Jeg lærte henne opp i alt: rutiner, systemet vårt, ga henne kontaktinformasjon og dekket over små feil i starten, så hun ikke skulle få problemer.
Vi satt sammen i kantina til lunsj, dro ut på fredagskvelder, og hun var den jeg stolte mest på.
For seks måneder siden ble det utlyst en lederstilling.
Sjefen fortalte meg at jeg var blant de sterkeste kandidatene.
Jeg begynte å møte opp tidligere og gå hjem senere, tok på meg ekstra oppgaver og ansvar.
Synnøve sa hele tiden til meg: «Denne stillingen er din, du fortjener det.» Jeg delte alt med henne, til og med mine planer for intervjuet til den interne utlysningen.
Men på intervjudagen var også Synnøve der.
Hun hadde ikke sagt et ord til meg på forhånd.
Jeg forstod det først da jeg så henne vente utenfor sjefens kontor.
Hun møtte blikket mitt og sa bare: «Jeg bestemte meg for å prøve.» Jeg forsøkte å ikke tenke negativt.
En uke senere kom avgjørelsen: Hun fikk stillingen som avdelingsleder.
Jeg satt på pulten min og stirret tomt på skjermen, helt lamslått.
Etterpå begynte jeg å legge merke til underlige endringer.
Som min nye sjef endret hun raskt på prosesser jeg selv hadde etablert.
Hun holdt meg utenfor viktige oppgaver og krevde unødvendige rapporter.
En kollega hvisket til meg at Synnøve hadde sagt at jeg manglet lederegenskaper, og at flere av ideene hun presenterte som sine, egentlig var noen jeg hadde delt med henne.
Til slutt konfronterte jeg henne over en kopp kaffe etter arbeidstid: «Hvorfor sier du dette om meg?» Hun svarte kaldt: «Dette er jobb, ikke vennskap.
Jeg måtte sikre meg stillingen.» Jeg minnet henne på alt jeg hadde gjort for henne, men hun svarte bare: «Det var din avgjørelse.
Ingen ba deg om det.»
Siden har arbeidsmiljøet vært uutholdelig.
Hun snakker til meg med isende stemme, retter på meg foran andre og gir meg meningsløse oppgaver.
Jeg går hjem gråtende, fylt av uro og vurderer å si opp, men samtidig biter det i magen å gå uten å ha sagt fra.
Nå står jeg igjen ved et veiskille: Skal jeg holde ut, bare for å beholde jobben, eller skal jeg ha mot til å slutte og begynne et nytt sted fra bunnen av?
Hva ville dere gjort?
Ville dere blitt, eller gått videre?
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
