Jeg heter Ingrid og er 49 år gammel. Jeg jobber som nattsykepleier på Ullevål sykehus i Oslo. Jeg har jobbet der i 20 år, og har sett det aller meste.
Jeg har vært skilt i åtte år. Jeg har én sønn, som nettopp har fylt 16. Han bor sammen med meg. Han er en god gutt. Ansvarsfull. Flittig. Jeg har aldri hatt store problemer med ham.
Vel, det er ikke helt sant. Jeg fikk et problem. Det største i hele mitt liv. Men det er ikke hans skyld.
For seks måneder siden begynte Marius å klage over hodepine. Først trodde jeg det var synet, at han kanskje trengte briller. Jeg tok ham med til øyelegen, men synet var helt fint.
Hodepinen fortsatte. Etter hvert fikk han kvalme om morgenen. Jeg trodde det var noe han spiste på skolen, så jeg begynte å lage matpakke til ham. Men kvalmen ga seg ikke.
En morgen fant jeg ham på badet, brekkende seg over toalettet. Han var likblek. Han sa han var svimmel, at alt snurret rundt.
Jeg kjørte ham med én gang til legevakten. De tok prøver. Blodprøver. Alt var normalt. Legen mente det nok bare var stress, at ungdom ofte kan få fysiske symptomer av skolepress.
Men jeg er sykepleier. Jeg har sett så mange pasienter. Instinktet sa at dette ikke bare var stress.
Jeg insisterte på flere undersøkelser. Legen så på meg som om jeg overdrev, men til slutt bestilte han en MR.
Jeg husker den dagen så klart. Det var tirsdag. Jeg var på jobb da de ringte fra sykehuset hvor Marius hadde tatt MR-en. De sa de måtte snakke med meg med en gang, at jeg måtte komme så fort jeg kunne.
Jeg forlot vakten midt i alt. Kjørte som en gal til sykehuset. Jeg ble tatt med inn på et kontor. Der satt en nevrolog jeg ikke kjente fra før, en mann rundt femti med alvorlig ansikt.
“Fru Aas, vi har funnet noe i MR-bildene av sønnen din,” sa han. “Det er en hjernesvulst. Vi må ta flere prøver for å finne ut nøyaktig hvilken type det er, og hvor langt det har kommet.”
Verden raste sammen under meg der og da. Jeg har selv gitt slike beskjeder til utallige familier. Jeg har sett pasienter dø. Jeg trodde jeg var forberedt på alt. Men ingenting kunne forberede meg på å høre det om mitt eget barn.
De neste dagene var et helvete av undersøkelser. Nye MR-bilder. Biopsi. Møter med onkologer. Faglige uttrykk jeg kjenner ut og inn, men som plutselig bare lød som dødsdom.
Glioblastom multiforme. Grad IV. Aggressiv. Uopererbar, pga plassen. Behandling: cellegift og stråling for å prøve å krympe den, men utsiktene er dårlige.
Onkologen forklarte alt for oss. Marius satt ved siden av meg. Gutten min. Babyen min. Fikk høre at han hadde uhelbredelig hjernekreft.
“Kommer jeg til å dø?” spurte han, med en rolig stemme som fikk hjertet mitt til å briste.
Legen så på ham, med den samme medfølende profesjonaliteten jeg selv har brukt så mange ganger. “Vi skal gjøre alt vi kan for å gi deg mer tid,” sa han.
Mer tid. Ikke “du skal bli frisk”. Ikke “alt blir bra”. Bare mer tid.
Den kvelden holdt Marius rundt meg og sa: “Mamma, ikke gråt. Vi skal kjempe mot dette sammen.”
Og vi begynte å kjempe. Cellegift annenhver uke. Marius mistet håret. Ble tynnere. Kvalmen holdt på å knekke ham. Men han klaget aldri. Sa aldri “hvorfor meg?” Han sluttet aldri å smile.
Vennene hans kom på besøk. Først kom de ofte, så sjeldnere. Det er vanskelig for sekstenåringer å håndtere døden så tett på.
Men én venn sluttet aldri å komme. Han heter Torbjørn. De har vært bestevenner siden barneskolen. Torbjørn kom hver eneste dag etter skolen, fortalte alt som hadde skjedd, tok med lekser, spilte PlayStation sammen med Marius selv om han var så sliten at han nesten ikke orket å holde kontrollen.
En kveld mens jeg lagde middag, hørte jeg dem gjennom den åpne døra til rommet hans.
“Er du redd?” spurte Torbjørn.
“Hele tiden,” svarte Marius. “Men jeg sier det ikke til mamma, hun har mer enn nok med dette.”
“Hva er du mest redd for?”
“At mamma blir alene. At hun lider. At jeg ikke får sagt ordentlig farvel. At hun skal føle skyld for noe hun ikke kunne forandre.”
Jeg måtte gå på soverommet mitt for å ikke bli hørt.
Behandlingen hjalp ikke. Svulsten blev ikke mindre. Den vokser. Legene har allerede snakket om lindrende behandling nå. Fokuset skal være på livskvalitet, på den tiden han har igjen.
Hvor lenge? Ingen vet. Kanskje tre måneder. Kanskje seks. Kanskje mindre.
I dag tidlig ba Marius meg om å kjøre ham til skolen. Han har ikke vært på flere uker fordi han blir så fort sliten. Men i dag ville han møte vennene sine én siste gang, kjenne seg litt normal bare for noen timer.
Jeg kjørte ham. Hjalp ham ut av bilen. Han er så tynn nå. Så skjør. Vennene tok imot ham med klemmer, favorittlæreren hans hilst på ham. Jeg så hvordan han smilte. Hvordan han for et øyeblikk bare var Marius, ikke “gutten med kreft”.
Da jeg hentet ham tre timer senere, var han utslitt, men lykkelig.
“Takk mamma,” sa han i bilen. “Takk for at du kjørte meg hit. Takk for alt du gjør for meg. Takk for at du er verdens beste mamma.”
“Du er verdens beste sønn,” svarte jeg.
“Mamma,” sa han etter en pause. “Når jeg ikke er her lenger, vil jeg at du skal være glad. Jeg vil at du skal leve videre. Ikke bruk resten av livet på å sørge over meg.”
“Marius, ikke snakk sånn…”
“Vi må snakke om det, mamma. Vi vet begge hva som kommer. Og jeg må at du lover at du skal klare deg. At du skal gå videre, huske meg med smil, ikke bare med sorg.”
Jeg lovte. Selv om jeg vet at det er et løfte jeg ikke vet om jeg kan holde.
Nå i kveld ligger han og sover på rommet sitt. Jeg var innom i stad. Han ser så fredelig ut. Så liten, fortsatt. Gutten min.
I morgen tidlig kommer sykepleieren fra lindrende team for ukesbesøk. Overmorgen skal vi til onkologen for å se på de siste prøvene, selv om vi allerede vet svaret.
Jeg sitter i stua. Kaffekoppen er blitt kald i hendene mine. Jeg ser på bildene på veggen. Marius som baby. Marius første skoledag. Marius på tiårsdagen. Marius for bare seks måneder siden, frisk, smilende, uten anelse om hva som skulle komme.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal overleve dette. Hvordan man overlever å måtte begrave sitt eget barn. Når han bare er seksten år. Med hele livet foran seg.
Men for ham skal jeg prøve. Jeg skal være sterk så lenge han trenger meg. Jeg skal smile når han ser på meg. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at de siste dagene hans blir de beste jeg kan gi.
Hva jeg skal gjøre når han er borte, vet jeg ikke. Det får bli et spørsmål for senere. Nå teller bare én ting: Å være her. For ham.
Hvordan forteller man barnet sitt hvor høyt man elsker dem, når man vet at tiden renner ut? Hvordan rommer man et helt livs kjærlighet i dagene som er igjen?
