Jeg har brutt med mannen min, og nå virker han så lykkelig. Han viser at jeg var den som holdt ham tilbake og ikke lot ham leve et normalt liv.
Ingen har såret meg som min eksmann. Vi har ikke sett hverandre på tre måneder. Sist så jeg ham da jeg kjørte datteren vår, Solveig, til ham for en helg. Det er bare tolv uker siden, og han har forandret seg helt.
I årevis har jeg sagt til ham at han burde gå ned i vekt, men han ville ikke lytte. Han spiste mer junkfood og drakk kullsyreholdige drikker, la seg ned i sofakroken, og det var umulig å få ham ut på gata, langt mindre på treningssenteret. Nå har han en treningsmatte hengende på den mest synlige veggen i den lille leiligheten. Han har fått en ny frisyre, klærne er ryddige, selv om han ikke ser ut til å ha noen som tar seg av ham. I mange år klarte jeg ikke å få ham til å laste maskinen og sette den i gang, men nå vet han plutselig hvordan han gjør alt selv.
Så har vi snakket
Jeg har fått nok. Han sier at jeg har holdt ham nede i ekteskapet i årevis, at han var en idiot, men nå er han ikke det lenger, og jeg og babyen er ikke lenger en del av planene hans. Han har et nytt forhold, er svært glad i det, og jobber med kroppen, karakteren og karrieren sin. Det treffer meg hardest. Han har verken gjort en hånd for meg eller for datteren, og han har endret seg så mye for en annen kvinne.
Folk sier man må gi så mye man ønsker å få tilbake, men mannen min var aldri en som kunne svare på samme måte. Jeg har elsket ham, respektert ham, og bare av og til kommentert, fordi han selv ikke syntes noe måtte endres. Jeg har aldri fått noe tilbake fra ham
Selv etter bruddet handler han først og fremst om seg selv, ikke om datteren han så lenge ikke har sett. Jeg skulle ønske han hadde vært i min situasjon en stund, gjort en innsats, og fått det han alltid har fått av meg. Men hvem vet
