Jeg fikk nesten ikke puste jeg heller
Per annonserte det på en søndagskveld, akkurat da Anne brettet sammen nystrøkne skjorter og la dem i pene bunker. Han kom inn på soverommet, satte seg ytterst på senga og sa det som om han fortalte at kjøkkenkrana hadde begynt å dryppe.
Anne, jeg får nesten ikke puste mer.
Hun løftet ikke blikket, la fra seg den ene skjorta og tok fatt på den neste.
Hva da, sa hun.
Alt sammen. Hele greia. Rutinen. At hver dag er helt lik. Stå opp, spise, kjøre, hjem igjen, spise, legge seg. Rundt og rundt.
Anne brettet forsiktig ermene, rettet på kragen. Hun var femtien, Per femtitre. De hadde bodd i leiligheten i Markveien i tjueseks år, oppdratt sønnen sin, Ole, som hadde flyttet til Bergen for fem år siden og stort sett ringte til jul og bursdager.
Hva vil du da? spurte hun rolig.
Jeg vil flytte ut.
Nå stoppet hun, men ikke av skrekk. Hun bare så på ham med det blikket man gir noen som sier noe man har ventet på lenge.
Hvor skal du gå?
Leie meg en leilighet. Være litt alene. Puste.
Ok, sa Anne og tok neste skjorte.
Per så overrasket ut over den reaksjonen. Han lente seg litt fram.
Har du ikke noe å si?
Hva skal jeg si? Du er voksen, Per. Vil du gå, så gå.
Du skal ikke lage noen scene?
Hun la skjorta pent på bunken, så ham i øynene.
Nei. Bare ett krav.
Hva da?
Ikke ring meg for å spørre hvor ting er, eller hvordan noe funker. Hvis du går, må du ordne deg selv.
Han tenkte seg om.
Det er alt?
Det er alt.
Per visste ikke helt hva han skulle gjøre med det. Han hadde forberedt seg på tårer, klaging, kanskje at hun ville holde ham igjen og snakke om år sammen, om Ole, om at “sånn gjør man ikke”. Han hadde mentalt forberedt seg på alle mulige svar. Men hun bare brettet skjorter.
Greit, sa han til slutt. Da pakker jeg.
Gjør det, nikket hun.
Han gikk inn i garderoben, ble stående og se på hyllene en god stund. Så begynte han å putte jeans, t-skjorter, sokker i en bag. Tok med barbermaskina, mobilladeren, og en bok han ikke hadde rørt på flere måneder. Gikk ut i gangen. Da hadde Anne allerede ruslet ut på kjøkkenet og begynte å klirre med noe der.
Jeg går nå, ropte han mot kjøkkenet.
Lykke til, svarte hun.
Han lukket døra etter seg. Ble stående på dørmatta litt. Ingenting. Ingen skritt, ingen lyder bak døra. Helt stille.
Han trykket på heisknappen.
***
Per fant leilighet etter to dager via en kompis. En liten ettroms i nærheten, fjerde etasje med utsikt mot bakgården. Utleieren, en eldre kar med bart, viste ham leiligheten, fikk et forskudd på to måneder, og forsvant. I leiligheten sto det en sovesofa, et bord, to stoler, et gammelt kjøleskap fra 80-tallet og en litt sliten komfyr. Gardinene var sånne sennepsgule som aldri blir rene.
Per satte bagen fra seg, sank ned på sofaen og kikket rundt.
Det var helt stille. Ingen i neste rom, ingen TV som surret, ingen som ropte ham til middag. Han la seg bakover, la armene bak hodet og tenkte: Nå. Nå er jeg fri.
De to første dagene gikk nesten fint. Han våknet når han ville, spiste det han hadde plukket med seg på butikken, gikk rundt i matboks og sokkelesten uten å rapportere til noen. Snakket lenge med kompisen Espen på kvelden. Espen lo og sa: “Endelig, Per, det burde du gjort for lengst!”
Men på dag tre hadde han ingen rene sokker igjen.
Han så skeptisk på vaskemaskinen på badet, liten toppbetjent sak. Han åpnet lokket, sjekket trommelen, lukket igjen. Åpnet igjen. Noe pulver burde finnes, han fant en boks med skyllemiddel og vaskepulver i skapet under vasken. Han helte det oppi “på øyemål”, satte på det han trodde var riktig program og trykket start.
Maskinen rumlet i vei.
En time senere tok han ut sokkenevåte og litt rosa. Det tok noen minutter før han skjønte hvorfor, så husket han at han hadde slengt med en splitter ny rød t-skjorte.
Per la sokkene på radiatorrørene. De var ikke tørre før neste kveld.
På dag fire bestemte han seg for å lage “ordentlig mat”. Han kjøpte kyllingfilet, poteter og løk. Fant fram en teflonpanne med hakk i belegget. Kyllingfileten gikk hel i panna, som begynte å brenne seg på med én gang. Potetskrellingen gikk sakte, og han kastet mer enn han tok vare på. Løken fikk ham til å gråte.
Resultatet ble en tallerken med noe brunt og hvitt som var tørt utenpå og rått inni.
Han fikk i seg litt, kastet resten og bestilte heller takeaway fra nærmeste asiat.
En uke inn telte han sammen hvor mye han hadde brukt på takeaways. Det var omtrent det samme som han og Anne brukte på hele matbudsjettet for en måned. Han innså at han måtte skjerpe seg. Kokte seg grøt. Den ble helt ok. Det roet ham litt.
Men hverdagslivet presset inn på ham fra alle kanter, sakte og uunngåelig, som floen.
***
På dag ti skjedde gjennombruddet.
Per stod i dusjen og merket at vannet ikke rant unna. Han kikket ned; en gråaktig dam vokste utover gulvet. Skrudde av vannet, ventetingenting skjedde. Han sjekket sluket med tærnevannet sto.
Han mintes ordet “vannlås”. Det hadde Anne nevnt av og til: “Må rense vannlåsen, ellers blir det tett.” Da hadde han bare nikket og gått vekk.
Per satte seg på huk og kikket under dusjkabinettet. Noen rør, en plastkopp, flere koblinger. Han vridde på det han trodde var riktig, og plutselig fosset det ut. Ikke rant, men sprutet, iskaldt og grumsete.
Per spratt opp, skled på det våte gulvet, rev et håndkle ned fra stativet og forsøkte å stoppe vannet. Men det sluttet ikke. Håndkleet ble klissvått på sekunder.
Han løp ut med vannsprut i gangenfant mobilen og søkte febrilsk etter hvordan man stenger hovedkrana. Kom heldigvis på at utleier hadde nevnt at hovedkrana var under vasken på kjøkkenet. Dit, vri igjenog endelig stoppet vannet.
Han gikk tilbake på badet. Det hele var som etter et lite uvær. Alt vått. Vannlåsen dryppet.
Per satt seg ned i gangen, i våte underbukser og så tomt bortover veggen.
Det første instinktet var å ringe Anne. Hun visste alltid hva som måtte gjøres. Han famlet etter telefonen, nesten klar til å trykke nummeret. Men kom på stemmen hennes: “Ikke ring hvis det er noe sånt.”
Han la fra seg telefonen.
Men han ringte Espen.
Espen, vet du hvordan man fikser en vannlås?
Hæ? Nei, jeg ringer alltid rørlegger, jeg har nummeret her, vil du ha?
Rørleggeren kom dagen etter. Byttet en pakning på femten minutter og krevde seks hundre kroner. Per ble stående og stirre på ham.
Er det såpass?
Helt vanlig, svarte han og gikk.
Per tenkte på hvordan Anne aldri hadde tilkalt rørlegger. Hun ordnet alltid sånt selv, kjøpte pakninger og skrudde og fikset. Han visste ikke når, det bare ble gjort, som været utendørs.
***
En kveld satte han seg til for å ringe til Inger Lise. For lenge siden, før han møtte Anne, var det nesten noe mellom ham og Inger Lise, hun var skilt nå, det visste han.
Hei, Inger Lise, det er Per Viken.
Per? Ja nå! Mange år.
Jeg bor alene nå. Tenkte, kanskje vi kunne ta en kaffe en dag?
Hun nølte litt.
Bor du ikke sammen med Anne?
Det er litt på vent.
Skjønner. Ja, vi kan ta en kaffe.
De møttes på kafé i sentrum. Hun hadde pen kåpe og kort hår, så fresh ut. De tok et glass vin, snakket mest om folk de kjente. Så spurte hun:
Hva gjør du nå, egentlig?
Fremdeles i byggbransjen. Leder for innkjøp.
Og bor hvor?
Leilighet i Oscars gate.
Trives du?
Han rakk å si ja, men så sa han:
Tja. Det er alltid noe; vaskemaskinen funker sånn halvveis og komfyren er ikke så god.
Hun så på ham med det blikket som sier “jeg har mest lyst til å si stakkars deg”. Ingen gnist. De pratet, drakk glass nummer to, og så måtte hun dra.
Ingen av dem tok kontakt etterpå.
***
Så prøvde han med gutta. Ringte Espen, som kunne på fredag “men må dra klokka åtte, skal på foreldremøte på skolen”. Ringte Anders, han kunne, men han skulle være sjåfør for kona neste dag fordi de skulle til svigers.
De satt tre stykker på en pub, tok to øl, snakket om fotball og jobb. Espen spurte:
Hvordan går det med singellivet?
Greit, sa Per.
Ringer ikke Anne?
Nei.
Espen og Anders utvekslet blikk.
Ikke i det hele tatt? spurte Anders.
Nei.
Espen snurret rundt på glasset og sa lavt:
Det er enten veldig bra eller veldig dårlig tegn.
Hva mener du?
At hun kanskje har det helt fint uten deg.
Per ville ikke tenke mer på det. Eller, han gjorde jo det hele tiden, men han likte ikke å innrømme det.
Da de dro, gikk begge hjem til kona si. Per ble sittende til stengetid.
***
Anne følte de første dagene mest på noe hun ikke helt visste hva var. Ikke tomhet over fraværet hans, men en uventet følelse av ekstra plass. Som om noen hadde flyttet på møbler, og hun visste ikke helt om det var bra eller ikke.
Hun ringte venninna Synnøve den andre dagen.
Han har flytta, sa hun.
Hæ, hvor da?
Leide seg egen leilighet. Sa han ikke fikk puste.
Synnøve var stille før hun sukket.
Hvordan går det med deg da?
Helt greit, egentlig. Overraskende.
Gråter du?
Nei. Rart, ikke sant?
Kanskje det kommer senere?
Kanskje.
Så ringte Monica, venninna hun hadde kjent fra helsestasjonen for tjuefem år siden og som alltid var rett fram.
Gudskjelov, sa Monica. Anne, hvor lenge har jeg ikke sagt det?
Hva?
At du har levd som en hushjelp uten lønn.
Slutt da
Nei, når gjorde du sist noe bare for deg selv?
Anne måtte tenke. Fikk ikke til å svare fort.
Klipte håret i fjor.
Nettopp.
Uka etter inviterte Monica henne med på yoga. Først sa Anne nei, så tenkte hun seg om og ble med. Hun fant frem en gammel joggedress og skjønte at kroppen ikke bøyde seg så lett lenger.
Det går bra, sa instruktøren, en ung kvinne. Alle starter sånn.
Etter et par uker ble hun faktisk litt mykere. Tre ganger uka gikk hun på yoga, og ofte tok de en kaffe etterpå uten å se på klokkaen frihet hun ikke hadde kjent på i alle disse årene.
Om kvelder satt hun og leste. Mens hun tidligere alltid sovnet etter tyve sider, leste hun nå en time eller to hver kveld.
Så ringte Ole en dag.
Mamma, pappa sier han bor alene, stemmer det?
Ja, svarte hun.
Hvordan går det?
Litt forskjellig. Men egentlig fint.
Ole var stille. Han brukte alltid tid på å fordøye informasjon.
Skal dere skilles?
Vet ikke ennå.
Er du lei deg?
Nei. Mer overraska.
Ok, ring om du vil prate da.
Du også. Og ikke bare til bursdagen min.
***
En kveld stod Anne plutselig stille på kjøkkenet og så ut vinduet et par minutter.
Hun vasket kaffekoppen, og så slo det henne: Tjueseks år. Mer enn halve livet. Alt det de sammen hadde gjort; oppussingen av første leilighet, Ole med grønne knær av plaster, ferieturen til Lofoten da de lo nesten konstant selv om hun ikke husker hva de lo av.
Alt det ville bare ligge igjen i fortiden nå, som bilder i et gammelt album.
Hun sto til det føltes litt lettere. Det tok noen minutter, men det slapp til slutt.
Så la hun kaffekoppen til tørk og gikk for å finne yogatøyet sitt.
***
Espen dukket egentlig opp ved en tilfeldighet.
Det var naboen under, fru Larsen, en åttiåring med sylskarp hukommelse som gjerne pratet i en halvtime på dørmatta. Hun ba Anne om å bytte en lyspære fordi sønnen ikke kom før neste uke og det var mørkt i gangen. Anne fikset pæra, drakk en kopp te, og akkurat da kom sønnen, ikke han de ventet, men en annen.
Han het Espen, bodde også i byen, hadde bare tilfeldigvis tittet innom. Han var rundt førtiåtte, skjegg, dyr jakke, sliten rundt øynene.
Mor, du må slutte å utnytte folk, lo han da han så Anne med lyspæra.
Hun ville selv, svarte fru Larsen med et smil.
Espen så på Anne.
Takk, altså. Jeg ville kommet, men hadde glemt at det var mørkt her.
Det var da bare hyggelig, svarte Anne.
De sto og pratet et kvarter. Det viste seg at han også jobbet innenfor bygg, men i et annet firma. Hun fortalte at hun var regnskapsfører. Han sa ha det, hun gikk hjem.
Tre dager senere ringte han på med en konfekteske.
Bare for å si takk for lyspæra, sier han. Vil du ha kaffe?
Det var da ikke nødvendig, sa Anne, men tok imot sjokoladen.
Får jeg stille et spørsmål om Per? Mamma sier han jobba i innkjøp, jeg har et leverandørspørsmål.
Anne tenkte seg om.
Per bor ikke her lenger. Kan gi deg nummeret hans om du vil.
Skjønner, sa Espen, uten å røpe om han var overraska eller ikke. Da lar jeg det være.
En uke senere ringte han på nytt og sa han hadde funnet en løsning. Spurte om hun ville ta med en kaffe på kafeen nedi gata, bare for å prate. Hun sa ja.
Det ble flere kaffeturer. Han maste ikke, ringte bare og spurte hvordan det gikk. Anne syntes det var deiligetter tjueseks år med plikter var det som et vindu mot frisk luft.
***
Per begynte å legge merke til sider ved seg selv han ikke visste fantes.
Blant annet at han ikke kunne vente på noe som helst. Før trengte han aldri vente; maten bare dukket opp, rene klær likeså, og hvis noe gikk i stykker, ble det ordnet. Nå måtte han vente på tørre sokker, på rørlegger, på gryta skulle koke, og ja, på at forkjølelsen skulle slippe. Han lå en uke med feber og drukket lunkent springvann.
Eller at han ikke klarte å spise i stillhet. I over tjueseks år hadde Ole og Anne alltid sittet ved kjøkkenbordet, hver på sitt visenten prat, eller bare det gode nærværet. Men nå var det tyst, og ensomheten var av en annen sort. Han begynte å skru på TV når han spiste.
Omtrent uke tre ringte han Ole.
Hei, gutten min.
Hei, pappa. Hvordan går det?
Greit. Bor i Oscars gate nå.
Vet det, mamma sa det.
Hvordan har mamma det?
Ole tenkte lenge.
Greit. Hun sier hun har det fint. Går på yoga, møter venninner.
Savner hun meg?
Pappa ringer du bare for å høre det?
Nei bare lurer.
Hun har det fint, pappa. Du har det egentlig også. Det er bra.
Per la på, satt på sofaen og kjente en rar følelse. Ikke tristhet, ikke sinne. Mer som når man går inn på et rom og har glemt hva man ville.
***
På dag tjuetre møtte han naboen, Elin, en kvinne på trettifem som hadde katt og mye potteplanter. Hun smilte med én gang:
Du er ny her? spurte hun.
Midlertidig, svarte han.
Å ja, du har flytta fra kona?
Han lo oppgitt av rettframheten hennes.
Stemmer.
Ja, sånn er det. Forresten, du bor ikke der hvor Morten bodde, han som alltid sang om natten?
Nei, jeg leier leiligheten med de sennepsgule gardinene.
Aha, Danne sin. Han leier bare ut til single. Syns familier bråker for mye.
Han hjalp henne noen ganger med bæreposer. Hun inviterte på te. Rent og pent, lukta kanel på kjøkkenet. Hun var hyggelig, oppmerksom. Men alt Per tenkte på var at hun hadde det ryddig, mens han hadde gryter fra i går i vasken.
De traff hverandre noen ganger i heisen eller ved postkassene. Ingenting skjedde, for han var som en uferdig tankenoe han aldri fikk gjort ferdig.
En dag spurte hun:
Blir du boende lenge her?
Vet ikke helt.
Du ser ut som en som ikke har bestemt deg, sa hun.
Det tror jeg stemmer.
Pass på så du ikke blir hengende for lenge. Jeg brukte to år etter skilsmissen på det. Skjønner ikke hvorfor nå.
Han husket det.
***
På dag trettién dro han på torget og kjøpte blomster. Ikke fordi han trengte, men fordi han plutselig stod og så på noen gedigne, hvite krysantemum, favoritten til Anne. Hun hadde aldri vært særlig glad i roser.
Han betalte noen hundrelapper og dro til Markveien.
Underveis i T-banen bar han buketten tett inntil seg. Han så for seg hva han skulle si og hvordan hun skulle åpne døra, tenkte at hun kanskje ville smile. Herregud, tjueseks år.
Han trykket på ringeklokkany, han la merke til det. Bak døra hørte han stemmer: kvinnestemme, så en mannsstemme.
Han ble stående stiv.
Døra åpnet seg litt, det var kjetting, ny sikkerhetslenke. Hun kikket ut.
Per.
Anne, jeg er her.
Ser det.
Jeg… har med dette. Han løftet frem blomstene.
Hun så på ham uten sinne, uten tårer, uten noe han hadde forestilt seg.
Jeg kan ikke slippe deg inn.
Hvorfor ikke?
Fordi jeg har bytta lås.
Ser det. Men hvorfor?
I gangen bak henne beveget skyggen av en mann seg bortover.
Hvem er det?
Det angår ikke deg, svarte hun rolig.
Anne, vent. Jeg… jeg har skjønt mye.
Hva da?
Han åpnet munnen, lukket den. Prøvde igjen.
At jeg hadde det bra med deg. At jeg tok deg for gitt. At alt dette var dumt.
Hun ventet, så gjennom kjettingen.
Vet du, Per, det rareste er at jeg og har begynt å puste igjen. Jeg også følte det sånn. Men jeg sa det aldri.
Han stod der med krysantemumene.
Anne.
Gå, Per. Ring til Ole. Og ikke om meg, bare ring og prat med ham.
Døra lukket seg stille. Ny lås klikket.
Han ble stående, buketten sank langsomt mot gulvet. Blomstene var fortsatt helt ferskede visste ikke noe om alt dette.
Ute i gangen var det stille. Fra nabodøra surret en TV.
Per snudde og gikk mot heisen.
***
Heisen kom raskt. I speilet så han en mann med blomster, pen jakke, litt sliten, ansiktet til en fyr som nettopp har avsluttet et kapitteleller startet et nytt, kanskje begge deler.
Ute var det blitt mørkt, lyktestolpene lyste, noen passerte på fortauet uten å ense ham. Han gikk mot T-banen, bar fortsatt på blomster.
Halvveis stoppet han.
På en benk satt en gammel dame og matet duer. Per stilte seg opp, la ned krysantemumene.
Bare ta dem, hvis du vil, sa han.
Hun så fra ham til blomstene.
Fine blomster. Ikke tatt imot altså?
Nei.
Sånt skjer, sa hun og kastet mer brød til duene.
Per gikk videre. Gata lå der som vanlig, blokkene var der de alltid hadde vært. Livet var fortsatt i gang. Et sted i Oslo lukket Anne døra og gikk tilbake til sitt nye liv, som passet henne godt.
Et annet sted var Ole på vei hjem. Kanskje han også burde få en telefonuten grunn, bare sånn.
Og et sted i den gule gardinleiligheten stod det oppvask igjen.
Per fisket frem mobilen.
***
Senere, på T-banen, så han på sitt eget uklare speilbilde i rutene.
Merkelig greie, tenkte han vagt. Bare merkelig.
T-banen kjørte videre, stasjonene passerte forbi, folk kom og gikk, blomstene han hadde satt igjen, de tjueseks årene, døra som ikke lenger åpnet seg.
Han gikk av på sin stasjon, ut i frisk Oslo-luft.
Det var kaldt, det luktet snø, første ordentlige vinteren på vei.
Han stoppet, løftet blikket mot himmelen.
Den var mørk og alminnelig.
Så gikk han hjem.
***
Den natta, rundt to-tiden, lå han søvnløs og kikket i taket. Gardinene holdt gatelyset ute, kjøleskapet surret. Alt som de siste trettien dagene.
Da husket han plutselig noe.
For åtte, kanskje ti år siden, var han og Anne på hytta til foreldrene hennes. De satt på verandaen med hver sin tekopp i kveldsmørket, stille, skogen lå svart bortenfor jordet. Anne sa ikke noe, han heller ikke, og det var en god stillhetsånn levende.
Da tenkte han: Dette. Det er bra.
Han sa ingenting. Tenkte det bare, og glemte det så igjen.
Nå lå han i denne rare leiligheten og lurte på når han sist hadde tenkt akkurat det. Kom ikke på det.
Snøen dalte utenfor, forsiktig, første denne vinteren.
Leiligheten var stille.
***
Neste morgen stod han opp, satte på vann til te og tenkte at han måtte kjøpe ordentlige kopper. De i skapet hadde avskårne kanter og var ubehagelige å drikke av.
Så tenkte han på å ringe Ole.
Så på jobben, kvartalsrapporten som ventet.
Så tenkte han på det Anne hadde sagtat hun og trengte å puste, at hun og hadde følt seg fanget.
Han hadde aldri spurt om det passet henne. Hun bare gjorde det, var en del av et liv han hadde sett på som buruten å tenke over at hun kanskje også satt i bur, bare holdt på med klærne hans og alt det andre.
Vannet kokte.
Han helte i koppen med hakket, satte seg ved kjøkkenbordet.
Det snødde ordentlig nå, tett og hvitt, over hele Oslo.
Han tok opp mobilen, fant kontakten til Ole.
Ventet.
Trykket så på ring.
Hei, det er pappa. Ringer bare sånn, uten grunn. Er du opptatt?
Nei, svarte Ole litt overrasket. Hei, pappa. Jeg er fri.
Hvordan går det?
Helt greit. Jobber. Har dere snø?
Begynte akkurat.
Her også.
De var stille litt, en sånn levende stillhet.
Pappa? Går det greit?
Per så ut av vinduet. Snøen la seg, alt virket litt blankt og nytt.
Jeg finner vel ut av det, sa han.
Ok. Ring når du vil.
Det skal jeg, og du ogsåikke bare når det er jul.
Avtale, sa Ole.
Han la på, drakk den lunkne teen, og det smakte helt ok.
Snøen lavet ned.
***
Samtidig, i en annen del av byen, sto Anne også ved vinduet. Hun hadde kaffe, det var varmt og stille. Espen hadde gått, de hadde en slags uuttalt enighet om at det ikke hastet med noe mer.
Hun tenkte på Per. Ikke med sorg, ikke med glede. Bare som på et menneske hun hadde delt årevis sammen med. Han, stående i døra med blomster, stor og litt forvirra, sånn en mann som livet har kløpet litt i, men kanskje ikke nok.
Hun var ikke sint lenger. Det hadde gitt seg. Noe lå igjen der, en stille fasthet.
Hun sendte en melding til Synnøve: Yoga i morgen?
Synnøve svarte med én gang: Jeg ventet på at du skulle spørre. Ja!
Anne smilte, satte fra seg koppen.
Det snødde hos henne og.
***
Samme kveld ringte Per til utleier og spurte om han kunne leie litt lenger.
Klart det, bare betal på forhånd.
Så gikk han innom Clas Ohlson og kjøpte nye kopper uten hakk. Kjøpte to, så tok han en til, i tilfelle.
I matbutikken kjøpte han kyllingkraft, løk, gulrot, poteter. Fant frem en enkel oppskrift på mobilen. “Salte etter smak.”
Han sto der med gryta og lurte: Hva betyr “etter smak”? Han smakte, saltet litt, smakte mer. Litt for salt. Men suppa var fortsatt helt grei.
La den i en av de nye tallerkene, satte seg til bords.
Det var stille.
Suppa smakte faktisk ganske godt akkurat da.
***
Livet gikk videre, sånn som livet alltid gjøruten advarsler eller forklaringer. Anne gikk på yoga og møtte Espen av og til. Per bodde i Oscars gate, kokte suppe av og til, ringte til Ole, møtte Espen og Anders en gang i blant på puben.
Ikke noe skilsmissepapirer i posten. Ikke fordi de hadde bestemt noebare fordi de begge var litt slitne av alt styret.
En dag møtte Anne ham i butikken på Markveien, den de hadde handlet i hele livet. Han sto ved kjøledisken og gransket innholdet på en kartong kefir med skikkelig alvor.
Hun smøg seg bak.
Per.
Han snudde seg. De så på hverandre, han så faktisk litt bedre ut enn før, slankere, blikket mer tilstede.
Hei, Anne.
Hei. Du ser faktisk ok ut.
Takk, det gjør du og.
De ble stående.
Skal du ha kefir? spurte hun.
Ja, bare vet ikke hvilken jeg skal ta.
Denne er god, hun pekte.
Takk.
Han tok den hun pekte på. Hun tok sitt og gikk til kassa. Han til en annen kasse.
De gikk ut nesten samtidig.
Ja, sa han. Ha det.
Ha det, svarte hun.
Hun gikk mot høyre, han mot venstre.
