Hvor heldig jeg er som har deg, sa jeg og omfavnet min kone.
Jeg er så glad for at du er ved min side! svarte Åshild.
Og hvem skulle jeg ellers valgt? lo jeg. Selvfølgelig bare deg. Du er min skjebne, den beste kvinnen i verden.
Åshild nikket, ga meg et kyss på kinnet og hastet inn på kjøkkenet for å ta den nybakte kaken ut av ovnen.
Det var vår sølvbryllup i dag. Vi hadde bestemt å feire i en liten, intim krets bare oss to og barna våre. De hadde bare to barn: sønnen Andreas, som gikk i tiende klasse, og datteren Liv.
Liv hadde nettopp fullført universitetet, fått sin første jobb og flyttet inn i egen leilighet i nærheten av kontoret. Selv om jeg og Åshild hadde plass til alle hjemme, ville hun likevel bo for seg selv.
Hvorfor bruker du penger på leie? spurte Åshild. Her har du ditt eget rom, vi lever sammen, så hvorfor trekke deg fra oss? Når du blir gift, kan du flytte tilbake.
Mamma, jeg elsker dere begge, men jeg vil prøve å stå på egne ben. Og, mamma, du lager så nydelige matretter og kaker at jeg er redd for å bli rund som en elefant. Jeg er tynn, spiser og går opp i vekt, men jeg er ikke som deg! Jeg må holde formen, og jeg kan ikke gjøre det hvis jeg bor hos dere og blir fristet av dine herlige kaker.
Åshild smilte til datteren. Liv så helt annerledes ut enn moren. Åshild var lav, spinkel og til tider så tynn at folk kunne tro hun var en tenåring. Hun brukte sjelden sminke, hadde håret ofte i en enkel knute og kledde seg beskjedent. Liv, på sin side, var en ekte skjønnhet som hadde arvet farens trekk.
Jeg, Ole Johansen, var en høy, velbygget mann. Med alderen hadde jeg lagt på meg litt ekstra, men det var naturlig etter alle de godbitene Åshild lagde. I ungdomsårene var jeg pen, og nå, i mine 48 år, var jeg fortsatt en attraktiv fyr.
Åshild visste at jeg ofte fikk mer oppmerksomhet enn henne, men hun hadde lært seg å ignorere hvisken bak ryggen, for hun visste at hun var den vakreste og mest ønskelige kvinnen i mitt liv.
—
Da jeg møtte Åshild, var jeg tjue år, og hun var tolv.
Den septemberdagen gikk studenterånden Åshild på en venns bursdag hun skulle besøke sin medstudent og venninne Vilde. Hun hadde pakket en gave på forhånd og bestemte seg for å kjøpe en liten bukett på veien.
I blomsterbutikken var det kun én ung mann som handlet. Han plukket ut en bukett, og den søte butikkdamen foreslo flere varianter mens hun så interessert på ham. Åshild la merke til at damen var fascinert av gutten han var svært kjekk.
«Med sånt utseende burde han være i film, tenkte Åshild. Kanskje han er skuespiller?»
Gutten oppdaget også Åshild og kom bort til henne.
Hvilken bukett liker du best, denne med røde roser eller den med peoner? spurte han.
Åshild ble rød i ansiktet; hun hadde ikke forventet at en så kjekk fyr skulle snakke med henne, men svarte likevel:
Jeg ville valgt peoner, selv om de fleste jenter foretrekker roser.
Hvilke blomster liker din kjære? spurte butikkdamen.
Min kjære? gjentok gutten. Nei, jeg kjøper ikke blomster til en kjæreste, jeg vet ikke engang hvem den skulle være for.
Å, sånn? undret damen, og så på Åshild.
En venn skal på bursdag til sin kusine, og han tok meg med, forklarte gutten, merket damens overraskelse. Jeg kunne ikke gå tomhendt, så jeg kjøpte en bukett. Men så mange valg at jeg ble forvirret.
Hvis du tar roser, så bommer du aldri, alle jenter liker roser, sa Åshild.
Gillar du også roser? spurte gutten forsiktig.
Åshild rødmet, senket blikket og svarte:
Jeg elsker villblomster på engen mest, men roser er også fine. De synes alle å like.
Interessant, sa han. Jeg liker også engblomster. Når mamma min drar på hytta, tar hun ofte med seg en liten bukett fra engene nær hytta. Engblomster har en egen skjønnhet, de virker enkle, men ved nærmere kikk er de virkelig fantastiske.
Han kjøpte en bukett med roser, smilte til Åshild og gikk ut av butikken.
For en pen gutt, bemerket butikkdamen. Ett smil er verdt så mye!
Jeg tenkte det samme, svarte Åshild.
Hun kjøpte en liten bukett med krysantemum og gikk videre for å hilse på Vilde.
Da hun ankom Vildes leilighet, ble hun overrasket over å se den samme smilende kjekken fra blomsterbutikken. Det viste seg at han het Sander, og han var her sammen med vennen sin, Espen, som var bror til bursdagsjenta.
Sander var også overrasket over å se Åshild igjen. Han kastet blikk på henne og smilte. Åshild smilte sjenert tilbake og så bort. Senere på kvelden satte hun seg ved siden av ham, og de begynte å snakke.
Hva de snakket om, kan jeg ikke huske etter alle år som har gått. Sander spurte, hun svarte, han fortalte, hun lyttet
Det var merkelig for henne hvorfor han satt ved hennes side, hvorfor han smilte og ga henne oppmerksomhet. Hun så et skjevt blikk fra Vilde, som så ut til å være irritert.
Da musikken startet og gjestene begynte å danse, spurte Vilde Sander om han ville danse. Han så kort på Åshild, gikk ut på dansegulvet med bursdagsjenta, men kom snart tilbake til Åshild. Da hun skulle gå hjem, tilbød han seg å følge henne.
Neste dag, da Åshild kom på universitetet, så hun Vilde som ikke hilste på henne og ignorerte hennes «hei». Etter timen gikk Åshild bort til Vilde og spurte hvorfor hun var så sur.
Forsto du ikke? gliste Vilde.
Hva skal jeg forstå?
At Espen hadde tatt med Sander for å introdusere ham for meg! Jeg så Sander på bildene hans, han likte jeg, og så kom han på bursdagen. Du ødela hele kvelden ved å flørte med ham! Så trakk du ham med deg og later som om du er beskjeden!
Jeg flørtet ikke med noen, protesterte Åshild. Jeg vet ikke engang hvordan man flørter med gutter. Jeg spurte ham bare om han ville følge meg hjem.
Sånn er det, du flørtet ikke Men hva så fant han i deg? mumlet Vilde og gikk bort.
Åshild følte seg helt nedbrutt. Hadde hun virkelig tatt vennen sin på siden og stjålet gutten? Var hun en ondskapsfull forræder? Nei, det kunne ikke være sant.
Hun, Åshild, hadde aldri fått oppmerksomhet fra gutter før. Med sitt helt vanlige utseende hadde hun likevel fanget blikket til den kjekke Sander. Vilde var vakker, livlig og hadde mange beundrere. Åshild var stille og beskjeden.
Men Sander var ikke en type som ville bli lett forelsket i henne. Kanskje han bare trengte noen å snakke med etter en lang kveld der han knapt kjente noen.
Åshild tenkte på dette mens hun gikk hjem fra universitetet. Hjemme stod hun foran speilet, så på seg selv og mumlet:
Hvorfor er jeg egentlig så viktig for noen?
I det samme ringte telefonen. Det var Sander. I går hadde han spurt om nummeret hennes, og hun trodde aldri han kom til å ringe.
De avtalte å møtes på bryggekanten om kvelden. Da Åshild kom fram, stod Sander der med en bukett villblomster og smilte så bredt at Åshild visste at hun hadde falt for ham.
Slik begynte historien om Åshild og meg. Mange spådde at vi snart skulle gå fra hverandre. Ingen trodde at en så kjekk gutt kunne bli seriøst forelsket i en jente som Åshild. Det ble selvsagt også misunnelsesfullt og kritisk fra andre.
De tenkte at en så vakker gutt sikkert var vant til andres oppmerksomhet og snart ville se etter nye. Men Sander så kun på Åshild. Etter hvert begynte hun å tro på hans følelser og ignorerte de misunnelige og slemme kommentarene.
Et år etter at vi møttes, giftet vi oss. Det har ikke gått en eneste dag uten at jeg har sagt til henne at hun er den beste. Om ti år etter vielsen spurte hun meg en gang:
Hvorfor valgte du akkurat meg? Jeg er jo bare en helt vanlig jente.
Jeg ble overrasket over spørsmålet og svarte:
Hvordan kan man forklare hvorfor man forelsker seg? Men siden du spør, så skal jeg prøve. Jeg ble forelsket i øynene dine, de er de vakreste, fulle av godhet og ærlighet. Jeg ble forelsket i stemmen din, lukten din, sjelen din. For meg er du den vakreste kvinnen i verden. Det er ikke tilfeldig at du elsker villblomster; du er som dem. Din skjønnhet roper ikke, men den merkes av de som ser nøye. Jeg ville aldri bytte deg mot en eneste dyrbare rose.
—
Familiefeiringen av vårt tjuefemte år sammen gikk som et varmt, koselig kveldsmåltid. Barna ga oss mange fine ord, og det var den beste gaven Åshild og jeg kunne få.
Midt på bordet sto en lett bukett med villblomster. Jeg ga alltid Åshild disse på bursdagen hennes i juli og på jubileumsdagen.
Sander, sa Åshild da vi la oss til å sove. Jeg tenker på at vi kanskje er en merkelig familie.
Hvorfor det? spurte jeg overrasket.
Vi har gått tjuefem år uten en eneste krangel. Skjer det egentlig?
Ønsker du å krangle? lo jeg. La oss krangle!
Jeg begynte å kile henne.
Nei, nei, jeg vil ikke, lo Åshild, som var redd for kilning.
Jeg vil heller ikke krangle med deg, sa jeg og kysset henne.
Gi oss en tommel opp og del deres tanker i kommentarfeltet!
Hvis dere vil lese flere historier, legg igjen kommentarer og ikke glem å like. Det gir oss motivasjon til å skrive mer!
