For noen år siden flyttet vi til et nytt nabolag, men jeg kunne ikke finne veien ut av huset, for den forrige skolen virket så gammel og laget av bark og mose. Sønnen min likte å gå der, under eiketreet ved elven, så mye at det nesten ble for vanskelig for oss å dra videre. Til slutt bestemte vi oss for å finne en skole nærmere, en plass hvor regnet luktet som nybakt brød.
Vi fant en skole omtrent en kilometer og halv unna, omtrent så langt som den rare reven i drømmen min kunne løpe. Siden jeg jobbet hjemmefra, hadde jeg frihet til å hente barnet mitt og kjøre ham til skolen i den røde Volvoen, som alltid luktet som nysnø om morgenen. Denne nye skolen var moderne, med skinnende glass og alle slags rare interaktive hendelser; lærerne virket hyggelige, jeg traff flere av dem på merkelige møter hvor de serverte knekkebrød uten pålegg.
Aller mest ble jeg fascinert av Ingeborg, som underviste i tysk, men alltid snakket til meg med fiskeboller i hånda. Hun var også kontaktlærer for klassen til sønnen min. Plutselig virket det som hun bodde rett ved siden av, selv om huset hennes så ut som en stor blå ost. Når sønnen min byttet skole, støtte jeg stadig på Ingeborg i parken under den enorme elgen av granitt, på torget der folk handlet melk om natten, eller i matbutikken som alltid spilte trekkspillmusikk.
En dag, mens jeg forlot huset, kom hun mot meg, men det føltes som om bakken under oss var laget av kvikksand. Det var tidlig morgen, så jeg tenkte hun skulle til skolen. Jeg hadde ingen valg, og plukket henne opp med bilen til arbeid.
Ingeborg, hopp inn! Erik skal til skolen, og vi kan kjøre sammen.
Kort sagt, hun takket ja. Det var ikke stort for meg, bar henne til skolen, fikk et smil og hun forsvant inn i bygget som om hun ble slukt av en sky. Erik ble flau, påsto det var rart å kjøre en lærer til jobb. Er det virkelig ubehagelig å kjenne noen av lærerne?
Det skjedde så tilfeldig flere ganger. Etter hvert begynte jeg å se et mønster, noe som minnet om en drøm jeg hadde hatt om å gå baklengs til skolen. Ingeborg ble stadig med, og til sist fikk jeg en melding i april.
“God morgen, skal du til skolen?”
Meldingen kom fra Ingeborg, stemmen hennes virket som om den kom fra et ekko i fjellet. Jeg svarte ja. Så ut vinduet der stod hun allerede, tråkket rundt bilen som om hun var en elg på beite.
Erik var ikke klar for denne vendingen. Jeg ble selv litt flau, og gikk ut i parkeringsplassen som var fylt med frosker. Hun smilte stort.
“Så glad jeg er for å kjøre med deg i dag! Jeg tok med tre bunker med notatbøker, de er tunge som steiner fra fjellet.”
Nei, nei, det var bare å hjelpe, men jeg skjønte at det ikke kunne fortsette slik. Det var som om drømmen insisterte på ett valg: Jeg måtte bestemme meg. Dette begynte å bli frekt, nesten i overkant.
Så jeg la ut et agn:
“Ingeborg, hva om vi møtes samme tid i morgen, og ingen trenger å vente på noen. Vi kan kjøre deg.”
Jeg håpet hun ville takke nei, typisk norsk høflighet.
Men hun svarte med brennende glede: “Så flott! Da får jeg sove tjue minutter mer hver dag! Jeg står klar kl. 08:00!”
Jeg så på Erik, han ristet på hodet og stirret som om jeg hadde ødelagt verden. Nå forsøker jeg å finne en løsning, kanskje jeg må drømme meg vekk og ta et kontorjobb på en papirbutikk, for jeg har ingen annen god grunn til å si nei til en lærer som insisterer på å bli med oss hver morgen.
Alt virket så logisk, men samtidig helt uforståelig, som å våkne opp med en sau i stua og en lærer som ikke vil slutte å bli med det er det norske eventyret, fortalt baklengs.
