Kjære dagbok,
Jeg heter Einar. Jeg er 65 år gammel og har vært gift med Ingeborg i 34 år. Nå sitter jeg her, med forvirrede tanker, for jeg har forelsket meg i en annen kvinne. Ingeborg er 62, og sammen har vi en voksen sønn, Stian, som er gift selv og har egne barn.
Etter at Stian ble voksen og flyttet, følte jeg at avstanden mellom meg og Ingeborg bare vokste. Da vi begge gikk av med pensjon, drømte jeg om å kjøpe et lite hus på landet en plass hvor vi kunne nyte rolige dager sammen. Ingeborg var skeptisk, hun trivdes med livet i byen, men jeg overtalte henne likevel. Vi kjøpte et koselig lite hus og flyttet ut dit om sommeren. Jeg fant stor glede i hagen, i å føle naturen og kjenne årstidene, men Ingeborg likte seg aldri. Hun koste seg mest innendørs med en bok eller foran TV-en, og takket alltid nei til å hjelpe meg ute hun sa hun ikke følte seg i form. Så jeg sto gjerne ute i hagen og ordnet alt selv.
Da høsten kom, pakket vi sammen og dro tilbake til Oslo, til Ingeborgs store lettelse. Jeg trivdes imidlertid ikke. Etter bare en ukes tid pakket jeg sakene mine og kjørte alene tilbake til huset på landet. Det var der jeg følte jeg hørte hjemme. Ingeborg ble værende i byen, og nå ser vi hverandre sjeldent.
Det var på bygda jeg traff Synnøve. Hun er 60 år gammel. Til å begynne med var hun ganske reservert, men nå har vi fått et nært forhold. Jeg har begynt å tenke mye på separasjon og skilsmisse, men jeg er livredd for hva Stian skal tro om faren sin dersom jeg gjør dette. Foreløpig forteller jeg Ingeborg at jeg har mye å gjøre på huset, men sannheten er at jeg bruker mye tid sammen med Synnøve.
Ingeborg vet ikke hva som egentlig foregår. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal fortelle henne at jeg vil skilles jeg frykter konsekvensene, ikke minst for familien. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Tankene kverner og alt kjennes tungt, og jeg forstår ikke hvordan jeg skal finne ut av dette.
