Jeg har lest mange historier om kvinner som har vært utro, og selv om jeg prøver å ikke dømme, er det én ting jeg oppriktig ikke klarer å forstå. Ikke fordi jeg er bedre enn noen andre, men fordi utroskap aldri har vært et fristende alternativ for meg. Jeg er 34 år, gift og lever et helt vanlig liv. Jeg trener fem ganger i uken, passer på hva jeg spiser og liker å ta vare på meg selv. Jeg har langt, rett hår, liker å se bra ut og vet at jeg er en attraktiv kvinne – folk sier det til meg, og jeg ser det på blikkene deres. På treningssenteret er det ikke uvanlig at menn prøver å snakke med meg; noen spør om øvelser, andre kommer med kommentarer forkledd som komplimenter, og noen er direkte. Det samme skjer når jeg er ute med venninner – menn kommer bort, insisterer, og spør om jeg er alene. Jeg later aldri som om dette ikke skjer. Tvert imot, jeg legger merke til det. Men jeg har aldri gått over grensen. Ikke fordi jeg er redd, men fordi jeg rett og slett ikke vil. Mannen min er lege – kardiolog – og jobber mye. Det er dager hvor han drar før det blir lyst og kommer hjem først når vi spiser middag – noen ganger enda senere. Som oftest er jeg hjemme alene det meste av dagen. Vi har en datter, jeg tar meg av henne, hjemmet og min egen rutine. Jeg har egentlig «rom» til å gjøre hva jeg vil, uten at noen ville oppdage det. Likevel har det aldri falt meg inn å bruke den tiden til å være utro. Når jeg er alene, fyller jeg tiden med trening, lesing, rydding, serier, matlaging og turer. Jeg bruker ikke tid på å føle meg mangelfull eller crave bekreftelse fra andre. Ekteskapet mitt er ikke perfekt – vi krangler, har våre forskjeller og er slitne iblant. Men det viktigste er min ærlighet. Jeg lever heller ikke med mistanker mot mannen min. Jeg stoler på ham, kjenner ham, rutinen hans og hvordan han er. Jeg sjekker ikke mobilen hans eller lager scenarier i hodet. Denne roen betyr mye. Når man ikke leter etter en fluktvei, trenger man ikke åpne dører hele tiden. Når jeg leser historier om utroskap – ikke av fordømmelse, men undring – tenker jeg at det ikke alltid handler om fristelser, utseende, fritid eller oppmerksomhet fra andre. For meg har det aldri vært et alternativ. Ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg ikke vil være den personen. Med det har jeg roen. Hva mener dere om temaet?

Jeg har lest mange historier om kvinner som har vært utro, og selv om jeg prøver å ikke dømme noen, er det én ting jeg ærlig talt ikke klarer å forstå helt. Ikke fordi jeg tror jeg er noe bedre enn andre, men fordi utroskap aldri har vært et fristende valg for meg.

Jeg er 34 år gammel, gift, og lever et helt vanlig liv her i Oslo. Jeg går på treningssenter fem ganger i uka, følger litt med på hva jeg spiser, og liker å ta vare på meg selv. Jeg har langt, rett hår, prøver å se ordentlig ut, og vet at jeg blir sett på som en tiltrekkende kvinne. Folk sier det til meg, og jeg merker det ofte på blikkene jeg får.

På treningssenteret, for eksempel, er det ikke uvanlig at en eller annen mann prøver å starte en samtale med meg. Noen spør om øvelser, andre kommer med kommentarer som er kamuflert som komplimenter, og noen er ganske direkte. Det samme skjer når jeg er ute på kafé med venninnene mine noen kommer bort og spør om jeg er alene eller inviterer på en kaffe. Jeg later aldri som om det ikke skjer. Tvert imot, jeg ser det rett ut. Men jeg har aldri latt det gå over en grense. Ikke fordi jeg er redd for konsekvensene, men fordi jeg ganske enkelt ikke vil.

Mannen min, Eirik, er kardiolog og jobber mye. Noen dager drar han tidlig på morgenen, lenge før det blir lyst, og kommer ikke hjem før vi allerede har spist middag, eller enda senere. Ofte er jeg alene hjemme nesten hele dagen. Vi har ei datter, Ingrid, som jeg passer på, jeg tar meg av hjemmet vårt og følger mine rutiner. Helt ærlig kunne jeg gjort akkurat hva jeg ville uten at noen merket det. Men ikke en eneste gang har jeg vurdert å bruke den tiden til å være utro mot Eirik.

Når jeg er alene, fyller jeg tiden min med trening, lesing, rydding, ser litt på serier, lager mat, eller tar meg en tur ut. Jeg sitter ikke og leter etter noe som mangler eller etter andres bekreftelse. Jeg sier ikke at ekteskapet vårt er feilfritt det er det ikke. Vi krangler, vi er uenige, og noen ganger kjenner vi oss slitne. Men det er én ting som alltid står fast: min ærlighet.

Jeg går heller ikke rundt og mistenker Eirik for noe. Jeg stoler på mannen min. Jeg kjenner rutinen hans, vet hvordan han tenker, og kjenner temperamentet hans. Jeg lever ikke i en verden der jeg snoker på mobilen hans eller dikter opp historier i mitt eget hode. Den roen har mye å si. Når man ikke er på jakt etter en rømningsvei, trenger man ikke å holde dører åpne i bakgrunnen heller.

Derfor, når jeg leser disse historiene om utroskap ikke for å moralisere, men fordi jeg undrer meg tenker jeg at det ikke nødvendigvis handler om fristelser, utseende, fritid eller å få oppmerksomhet fra andre. For meg har det aldri vært et alternativ. Ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg ikke ønsker å være en sånn person. Og med det kjenner jeg meg trygg.

Hva mener dere om dette?