Jeg har hatt tre lange forhold i livet mitt. I alle trodde jeg at jeg kom til å bli far. Og i alle tre forlot jeg forholdet når det ble alvor rundt barnespørsmålet. Den første kvinnen jeg var sammen med, hadde allerede et lite barn. Jeg var 27. I starten brydde jeg meg ikke. Jeg tilpasset meg rutinen hennes, barnets timeplan, ansvaret. Men da vi begynte å snakke om å få vårt eget barn, gikk månedene uten at noe skjedde. Hun dro først til legen. Alt var i orden med henne. Hun begynte å spørre om jeg hadde tatt noen tester. Jeg sa at det ikke var nødvendig, at det bare ville ordne seg. Men etter hvert begynte jeg å føle meg ukomfortabel… irritabel… anspent. Vi begynte å krangle stadig mer. Og en dag gikk jeg bare. Det andre forholdet var annerledes. Hun hadde ingen barn. Allerede fra starten var vi enige om at vi ønsket familie. Årene gikk, vi prøvde gang på gang. Hver negative test gjorde meg tausere. Hun begynte å gråte oftere. Jeg begynte å unngå temaet. Da hun foreslo at vi skulle gå til en spesialist sammen, sa jeg at hun overdrev. Jeg begynte å komme for sent, mistet interessen, følte meg fanget. Etter fire år gjorde vi det slutt. Den tredje kvinnen min hadde allerede to tenåringssønner. Helt fra begynnelsen sa hun at det var greit om vi ikke fikk flere barn. Men temaet kom opp igjen. Det var faktisk jeg som tok det opp. Jeg ville bevise for meg selv at jeg kunne. Og igjen… ingenting. Jeg begynte å føle at jeg ikke hørte til, som om jeg tok en plass som ikke var min. Noe lignende skjedde i alle tre forholdene. Det var ikke bare skuffelse. Det var frykt. Frykt for å sette meg foran en lege og høre at det var meg det var noe galt med. Jeg tok aldri noen tester. Jeg fikk aldri bekreftet noe. Jeg foretrakk å gå, fremfor å få et svar jeg kanskje ikke orket å høre. Nå er jeg over førti. Jeg ser eksene mine med sine familier, med barn som ikke er mine. Og noen ganger lurer jeg på om jeg egentlig gikk fordi jeg var lei… eller fordi jeg ikke hadde mot til å bli og møte det som kanskje var i ferd med å skje med meg.

Jeg har hatt tre lange forhold i livet mitt. I alle tre trodde jeg at jeg kom til å bli far. Og i alle tre endte det med at jeg gikk min vei da samtalen om barn ble alvorlig.

Den første kvinnen jeg var sammen med, hadde allerede et lite barn. Jeg var 27 år. I starten brydde jeg meg egentlig ikke så mye. Jeg ble vant til hennes rutiner, barnets timeplan, ansvaret som fulgte med. Men da vi begynte å snakke om å få vårt eget barn sammen, gikk månedene uten at det skjedde noe. Hun var den første som oppsøkte lege. Alt var i orden med henne. Så begynte hun å spørre om jeg også hadde tatt noen tester. Jeg svarte at det ikke var nødvendig, at det sikkert ville ordne seg. Men etter hvert begynte jeg å føle meg ukomfortabel… irritabel… stresset. Vi begynte å krangle ofte. Og en dag bare gikk jeg.

Det andre forholdet var annerledes. Hun hadde ingen barn. Helt fra starten var vi åpne om at vi ønsket familie. Årene gikk, vi prøvde igjen og igjen. Hver negativ test gjorde meg mer innesluttet. Hun begynte å gråte oftere. Jeg prøvde å unngå temaet. Da hun foreslo å gå til en spesialist sammen, sa jeg at hun overdrev. Jeg begynte å komme for sent hjem, mistet interessen, følte meg fanget. Etter fire år gjorde vi det slutt.

Den tredje kvinnen jeg var sammen med, hadde to tenåringssønner fra før. Allerede fra starten sa hun at hun var fornøyd slik, at det ikke var nødvendig med flere barn. Men temaet kom likevel på bordet egentlig var det jeg som tok det opp. Jeg ville bevise for meg selv at jeg kunne. Men igjen ingenting. Jeg begynte å føle meg utenfor, som om jeg hadde en plass jeg egentlig ikke fortjente.

Noe liknende skjedde i alle tre forholdene. Det var ikke bare skuffelse det var frykt. Frykt for å sette meg ned hos en lege og kanskje få høre at det er jeg som er problemet.

Jeg tok aldri noen tester. Jeg fikk aldri et svar. Jeg valgte heller å gå, enn å møte en sannhet jeg kanskje ikke kunne tåle.

Nå er jeg over førti. Jeg ser mine tidligere kjærester med sine familier, med barn som ikke er mine. Noen ganger lurer jeg på om jeg virkelig gikk videre fordi jeg var lei, eller om jeg manglet motet til å bli og møte det som kanskje var min egen svakhet.

Livet har lært meg at det av og til er enklere å flykte enn å møte våre egne frykter. Men sannheten er at bare sannheten kan gi oss fred og noen ganger må vi våge å stå i det uvisse for å finne vårt eget verd.