Ingen har noen gang såret meg mer enn min eksmann.
Vi har ikke sett hverandre på tre måneder. Sist jeg så ham, var det da jeg leverte datteren min hos ham for helgen. Bare tolv uker har gått, og likevel er han nesten ugjenkjennelig.
I årevis ba jeg ham om å ta litt bedre vare på helsen sin, men han hørte aldri på meg. Han fortsatte å spise pølser, is og drikke Solo, lå henslengt på sofaen, og det var umulig å få ham med ut på tur det var utenkelig å se ham på et treningssenter. Nå har han plutselig rullet ut en yogamatte midt i den lille leiligheten sin på Grünerløkka. Håret hans er klippet kort, klærne er rene og pent brettet, men det finnes ingen som vasker eller stryker for ham. I alle årene sammen klarte jeg aldri å lære ham å bruke vaskemaskinen, men nå, ut av det blå, går maskinen og han kan alt selv.
Slik begynte vi å snakke…
Jeg hadde egentlig hørt nok. Han fortalte at jeg hadde undervurdert ham i alle ekteskapets år, og at det var derfor han var likegyldig og vrien. Nå, derimot, var han en ny mann. Han sa at verken jeg eller datteren vår lenger hadde en plass i livet hans. Han har fått seg en ny kjæreste, og for henne trener han, arbeider med seg selv og karrieren sin, og setter store mål. Dette traff meg hardt. Ikke for meg, ikke for datteren vår, men for en annen kvinne klarer han å snu om på alt.
Folk sier at man får igjen det man gir, men min eksmann var aldri typen som gjengjeldte noe. Jeg har elsket ham, vist ham respekt, og bare noen få ganger sagt tydelig ifra, men for ham var det aldri noe som burde endres. Jeg fikk aldri noe tilbake.
Selv nå, lenge etter bruddet, er det fremdeles han selv som er høyeste prioritet, ikke datteren han ikke har sett på lang tid. Jeg kan ikke annet enn å ønske at han en dag får kjenne på min side av alt dette at han måtte strekke ut hånden og bare få det svaret jeg alltid fikk: ingenting. Men hvem vet… Kanskje vil han aldri forstå.
