Jeg har født deg en sønn, men vi trenger ingenting fra deg, – ringte elskerinnen Da Lera fikk telefonen og hørte den andre kvinnens stemme si: «Jeg har født deg en sønn, men vi vil ikke ha noe fra deg», så mannen hennes på henne med blikket til en slagen hund. — Du hørte riktig, Lera. For et halvt år siden var det en annen i livet mitt. Bare noen møter, litt moro. Og nå har hun født meg en sønn. Akkurat nå nylig … Lera fikk svimle i hodet. For noen nyheter! Hennes trofaste, kjærlige ektemann hadde fått barn på si! Tanken snek seg langsomt forbi sjokket. Noen minutter satt hun stum og forsøkte å forstå hva han egentlig hadde sagt. Ektemannen satt rett over bordet. Skuldrene var senket, hendene klemt mellom knærne — han så mindre ut enn vanlig, nesten som han var tømt for luft. — Så du har fått en sønn, — gjentok Lera. — En gift mann, og så blir du pappa på denne måten. Og hun som fødte ham er ikke kona di – altså ikke meg … — Lera, jeg visste det ikke, jeg sverger! — Du visste ikke hvordan man lager barn? Du er førti år, Kåre. — Jeg visste ikke at hun ville … at hun kom til å beholde barnet. Vi slo opp for lenge siden, hun gikk tilbake til mannen sin. Jeg trodde alt var i orden. Men så ringte hun i går. «Du har fått sønn, 3200 gram, frisk». Og så la hun på. Lera reiste seg. Beina ville ikke bære, knærne var myke som om hun nettopp hadde løpt maraton. Ute raste høsten. Lera ble stående og betrakte høstfargene utenfor — så vakkert … — Hva nå? — spurte hun uten å snu seg. — Jeg vet ikke, svarte han. — For et svar av en ekte mann. Familiens overhode. Du vet ikke. Hun snudde seg brått. — Skal du dra dit? Se sønnen i øynene? Livredd så Kåre skamfullt opp på henne. — Lera, hun sendte adressen til barselavdelingen. Skrev at utskrivelsen er overmorgen. Sa rett ut: «Kom om du vil – la være hvis du ikke vil. Jeg ber deg ikke om noe». Stolt … Hun trenger ingenting fra meg … — “Trenger ingenting”,— gjentok Lera som et ekko.— For en naivitet. Da smalt døren i gangen — de eldste barna kom hjem. Lera festet øyeblikkelig et profesjonelt smil. Det hadde hun lært gjennom mange år i arbeidslivet — å holde masken, selv når avtaler gikk i vasken. Den eldste, en høy og bredskuldret gutt på tjue, stakk hodet inn på kjøkkenet. — Hei, mamma og pappa. Hvorfor så dystre ansikter? Mamma, er det noe mat? Vi er sultne som ulver etter trening. — Det står noen manti i kjøleskapet, varm dem opp, — svarte Lera. — Pappa, du lovte å se på forgasseren på gammel-bilen min, — den yngste, en tenåringsgutt, dultet faren kameratslig i ryggen. Lera betraktet scenen – hjertet snørte seg så det gjorde vondt å puste. De kaller ham pappa. Deres biologiske far forsvant for mange år siden, nøyde seg med barnebidrag og sjeldne kort. Kåre hadde oppdratt dem. Lært dem å kjøre, stelt stygge skraper, vært med på foreldremøter, ordnet opp når det stormet på skolen. Han hadde vært deres ekte far. Han tvang frem et smil: — Jeg sjekker, Sander. Litt senere. La mamma og meg snakke ferdig. Sønnene forsvant og det klirret i tallerkenene fra stua. — De elsker deg, — sa Lera stille. — Og du … — Lera, stopp nå. Jeg elsker dem også. Det er mine gutter. Jeg går ikke fra dere. Jeg sa det – det hele var et øyeblikks galskap. En tabbe. Det var aldri noe mer alvor enn det. — “Bare en tabbe”, men nå står du med bleier på grunn av voksenmoroen … Døra inn til kjøkkenet fløy opp – seks år gamle Maja kom løpende. Nå sprakk Leras maske. Jenta hoppet opp i fanget på faren. — Pappa! Hvorfor er du trist? Har mamma kjeftet på deg? Kåre klemte henne til seg, gned nesen i det lyse håret. Han levde for henne. Lera visste det: for Maja kunne han gått i døden. Det var ren, skjær pappakjærlighet. — Nei, prinsessa. Vi snakker bare om voksenting. Gå på rommet og skru på tegnefilm, så kommer jeg snart. Maja forsvant. Igjen hang stillheten tett i kjøkkenet. — Du skjønner at alt blir annerledes nå? — spurte Lera. Hun satte seg tungt ned igjen. — Jeg drar ikke, Lera. Jeg elsker deg, ungene … jeg klarer meg ikke uten dere … — Fine ord, Kåre. Men fakta er disse: Der borte har du fått en sønn. Han trenger en pappa. Den dama … akkurat nå sier hun “trenger ingenting”. Det er hormoner, lykkerus eller et genitrekk. Om en måned, et halvår, blir barnet sykt, trenger penger, vokser. Så ringer hun. Sier: “Kåre, vi har ikke vinterdress”, eller “Kåre, vi trenger en lege”. Og du drar. Du er snill. Du har samvittighet. Kåre sa ingenting. — Og pengene, Kåre? — Senket stemmen. — Hvor skal du ta dem fra? Det rykket i ham, som etter et slag — Lera pirket i det vonde. Bedriften hans gikk nedenom for to år siden, og lånene ble betalt ned med Leras penger. Nå jobbet han, klorte seg fast, tjente litt — men småpenger sammenlignet med det hun skaffet. Hus, biler, ferie, barnas skole — alt var på henne. Han hadde ikke engang et normalt bankkort – alle kontoer var sperret, han brukte enten kontanter eller kort koblet mot Leras konto. — Jeg finner nok, — mumlet han. — Hvor? Skal du kjøre taxi om nettene? Eller ta fra nattbordet mitt, så du kan hjelpe en annen familie? Du ser hvor absurd dette er? Jeg forsørger vår familie, og du bruker mine penger på en elskerinne og hennes barn? — Hun er ikke en elskerinne! — ropte Kåre. — Alt var over for over et halvt år siden! — Barn binder folk sterkere enn hvilket som helst papir. Skal du dra på utskrivelsen? Spørsmålet hang i lufta. Kåre gned seg i ansiktet med hendene. — Jeg vet ikke, Lera. Ærlig. Menneskelig sett … burde jeg vel, det er jo ikke barnets feil. — Menneskelig, — lo Lera tørt. — Og hva med å være menneskelig mot meg? Mot Maja? Mot guttene? Du drar dit. Du ser byltet. Tar ham i armene. Og det er gjort. Du faller. Jeg kjenner deg, du er sentimental. Da begynner du å dra dit. Først én gang i uken, så oftere, til det blir helgeturer. Du dikter opp “travelt på jobb”. Mens vi sitter her og venter. Lera gikk bort til springen, så på vannstrålen, slo den av igjen. — Hun er åtte år yngre enn deg, Kåre. Hun er 32 og har født deg din egen sønn. Mine sønner er ikke dine, selv om du oppdro dem. Men der – der er ditt blod. Du tror ikke det har noen betydning? — Du prater tull. Guttene er mine, jeg har oppdratt dem. — Slutt med det! Menn vil alltid ha en arving. En egen. — Vi har jo Maja! — Maja er jente … Da spratt Kåre opp. — Nok! Slutt å jage meg vekk før det er nødvendig! Jeg har sagt — jeg blir her. Men jeg kan ikke være helt kald heller. Der har et menneske blitt til. Mitt, ja. Jeg har feilet mot deg, mot alle. Vil du kaste meg ut, så gjør det, jeg kan pakke sekken i kveld og dra. Dra til mamma, til en hybel, hvor som helst. Men ikke true! Lera frøs. Plutselig ble hun redd. Om hun sa «dra», så ville han gjøre det. Stoltheten hans. En tulling, men stolt. Han ville dra, uten noen ting, og tilslutt havne hos den andre kvinnen. Der ville han bli tatt imot, bli redning, far – fattig men blodig ekte. Da ville hun miste ham for alltid. Men hun ville jo ikke miste ham. Selv med smerten, sårheten, elsket hun ham. Og barna elsket ham. Det er lett å bryte et liv, kaste ut noen kan skje på et minutt. Men hvordan leve i et tomt hus, der alt minner om ham? — Sett deg, — sa hun lavt. — Ingen kaster deg ut. Kåre ble stående et øyeblikk, tungt pustende, satte seg så. — Lera, tilgi meg. Jeg er en dust … — En dust, — sa hun tørt, — men vår dust … Kvelden gikk i en slags tåke. Lera gjorde lekser med Maja, sjekket jobbrapporter, men tankene var langt borte. Hun forestilte seg den andre kvinnen. Hvordan er hun? Pen? Ung, selvfølgelig. Sikkert sitter hun der med babyen og tror hun vant. Ingenting skal hun ha! Ja, selvsagt, det er smarteste trekk. Ikke mase, ikke kreve, bare vise: her, du har en sønn, vi klarer oss selv. Det er uslåelig på en manns stolthet. Mannen vil umiddelbart bli en helt. Kåre snudde seg, sukket, sov rykkvis, mens Lera lå våken og stirret i mørket. Her var hun, 45 år, vakker, velstelt, vellykket, men alderdommen begynte å puste henne i nakken. Og der borte – ungdommen … * Neste morgen følte Lera seg enda verre. Guttene forsvant fort ut, Maja ble brått vrang. — Pappa, flette håret mitt! — krevde hun. — Mamma gjør det alltid skjevt. Kåre tok børsten. Hans store hender, vant til ratt og hammer, behandlet håret forsiktig, fattet. Han flettet nøyaktig, tunge ut av munnviken i full konsentrasjon. Lera drakk kaffe og så på. Der var han. Mannen hennes. Ekte, varm, trygg hjemme. Og et sted der ute fantes hans andre barn, som også hadde krav på ham! Hvordan kunne det ha blitt slik? — Kåre, — sa hun, da Maja forsvant for å kle på seg. — Vi må bestemme oss. Nå. Han la fra seg hårbørsten. — Jeg har tenkt hele natta. — Og? — Jeg drar ikke på utskrivelsen. Lera kjente det snurpet seg i magen, men hun viste det ikke. — Hvorfor? — Fordi – drar jeg, så gir jeg håp. Til henne, til meg selv, til barnet. Jeg klarer ikke å være far for to hjem. Jeg vil ikke, Lera! Jeg vil ikke lyve for deg, stjele tid fra Maja og gutta. Jeg valgte for elleve år siden. Du er kona mi, her er min familie. — Og den lille gutten? — Lera overrasket seg selv med å spørre. — Jeg skal hjelpe økonomisk. Offisielt, gjennom barnebidrag, eller så åpner vi en konto. Men besøke … Nei. Det er bedre han vokser opp uten å kjenne meg, enn å vente på en pappa han kun ser i helgene. Sånn er det mest ærlig. Hun sa ingenting, snurret gifteringen. — Er du sikker? Angrer du ikke senere? — Selvsagt kommer jeg til å angre. Tenke på hvordan han har det. Men begynner jeg å kjøre dit, mister jeg dere. Det vet jeg, for du klarer ikke det. Du er tøff, Lera, men ikke av stål. Da vil du begynne å hate meg, og det vil jeg ikke. Herregud, jeg forklarer så rotete … Han reiste seg, la hendene forsiktig på skuldrene hennes. — Lera, jeg vil ikke ha et annet liv. Jeg har deg, jeg har barna. Den andre … det er bare prisen for min dumhet. Jeg er villig til å betale, men bare med penger. Ikke tid, omsorg eller kjærlighet. Lera la hånden over hans. — Penger, sier du? — hun smilte skjevt. — Jeg ordner det. Om jeg så må jobbe meg i hjel. Aldri mer skal jeg ta av dine penger for å bøte på min egne feil. Det er min sak, Lera. Hun kjente roen komme. Kanskje var han urettferdig mot henne, men disse ordene var alt hun hadde ventet. Hun ville uansett ikke dele mannen med noen. Hva den andre kvinnen følte – helt likegyldig. Føder du fra en gift mann, er det ditt problem. * Kåre dro ikke på utskrivelsen. Elskerinnen ringte ham ned – skrek, kjeftet, spurte hvorfor han uteble. Kåre svarte direkte: hun kunne regne med økonomisk hjelp, men ingen møter. Hun slang på røret og siden har hun vært sporløst borte. Etter det halvåret har hun ikke gitt lyd fra seg. Telefonen stengt. Og for Lera kunne det ikke passet bedre.

Author Sommer fuglViews 151

Jeg har født deg en sønn, men vi trenger ingenting fra deg, sa hun, elskerinnen, i telefonen.

Mannen så på Lene med et blikk som en trofast hund som har fått kjeft.
Ja, du hørte riktig. Lene, jeg hadde en annen for et halvt år siden.
Det var kun noen få møter, bare litt… moro.
Og nå har hun født meg en sønn. Nylig …
Lenes hode snurret. For et sjokk!
Den trofaste, kjærlige ektemannen hennes har fått barn utenfor ekteskapet!
Det tok lang tid før Lene skjønte hva som faktisk var blitt sagt.

I noen lange minutter forsøkte hun å forstå hva mannen hennes mente.
Han satt tvers over bordet, skuldrene sunket, hendene klemt mellom knærne.
Han virket mindre enn hun noen gang hadde sett, som om alt lufta var gått ut av ham.

En sønn, altså, gjentok Lene. Du, gift mann, har fått en sønn.
Og – ikke med meg. Men med henne …

Lene, jeg ante ikke, jeg sverger.
Visste du ikke hvordan barn blir til? Du er førti, Knut.
Jeg visste ikke at hun ville beholde barnet.
Vi var ferdige for lenge siden, hun gikk tilbake til ektemannen.
Tenkte alt var normalt der.
Så i går ringer hun: «Du har fått en sønn. 3200 gram. Helt frisk.»
Og la på.

Lene reiste seg. Beina føltes som gelé, knærne var som bomull. Det virket som om hun nettopp hadde løpt maraton.
Utenfor raste høstværet.
Lene dro pusten dypt og så ut vinduet så vakkert, tross alt.

Hva gjør du nå, da? spurte Lene og så ikke på ham.
Jeg vet ikke.
For et typisk svar fra menn. «Vet ikke.»
Hun snudde seg brått.
Skal du dra dit? Se på barnet?
Forskremt så Knut opp, flakkende med blikket.
Lene, hun sendte meg adressen til barselavdelingen. Sier hun blir skrevet ut overmorgen.
Sa rett ut: «Kom om du vil, eller la være. Jeg skal ikke ha noe fra deg.»

Stolt, selvfølgelig …

Ingenting skal hun ha, gjentok Lene tørt. Kjære, en kan bli imponert.

Da smalt det i ytterdøra. De eldste barna kom tilbake.
Umiddelbart satte Lene på seg et profesjonelt smil.
Årene i næringslivet hadde lært henne å holde maska, uansett hvor dårlig det sto til.
Eldstesønnen høy, bredskuldret, tjue år kikket inn på kjøkkenet.
Hei, foreldre. Hvorfor så deppa?
Mamma, er det mat? Vi er skrubbsultne fra trening!
Det ligger noen pølser i kjøleskapet, bare varm dem, svarte Lene.
Pappa, du lovte se på forgasseren på gammel-golfen min, sa andresønnen og klappet faren på skuldra.

Lene så på familien, og hjertet verket så det nesten ikke var til å holde ut.
De kalte ham pappa. Deres biologiske far var lenge kun et navn bak noen få tusenlapper i barnebidrag.
Knut hadde oppdratt dem. Lært dem å kjøre bil, plastret opp skrubbsår, vært med på foreldremøter, løst problemer på skolen.
Han var deres far. På ordentlig.

Knut klarte å trekke fram et smil:
Jeg skal se på det, Sander. Etterpå. La oss snakke litt her først.

Gutta forsvant, med tallerkener og latter.

De er glad i deg, sa Lene stille. Og du …
Lene, vær så snill. Jeg elsker dem også. De er mine gutter. Jeg drar ingen steder.
Jeg sa det med én gang det var et feilsteg. En dum feil.
Vi … det var ikke noe seriøst, bare … fristelse.
Fristelse, ja. Men nå må noen bytte bleier for fristelsen.

Da kom seks år gamle Mari løpende inn. Da brast plutselig Lenes fasade. Datteren hoppet rett opp på pappas fang.
Pappa! Hvorfor er du trist? Har mamma skjeftet på deg?
Knut trakk henne inntil seg, la kinnet mot det lyse håret.
Han levde for henne.
Lene visste det. For Mari ville han gjort hva som helst, beskyttet henne med livet som innsats. Det var ren farskjærlighet.

Nei, prinsesse. Vi bare prater om voksenting. Gå og se på barne-TV, jeg kommer etter.
Da Mari forsvant igjen, ble det helt stille i kjøkkenet.

Du skjønner at alt forandrer seg, ikke sant? sa Lene.
Hun satte seg igjen ved bordet.
Jeg drar ingen steder, Lene. Jeg elsker deg, barna … Jeg klarer meg ikke uten dere.
Fine ord, Knut. Men fakta er dette: Du har en sønn der ute. Han trenger en far.
Den kvinnen … hun sier nå hun ikke skal ha noe.
Men vent litt hormonene roer seg, hverdagen kommer. Om litt, en måned, et halvår, blir det tannlege eller vinterdress eller lege så ringer hun.
«Knut, vi mangler vinterdress.»
Eller «Knut, vi må til legen.»
Og du drar. Du er snill. Du har samvittighet.

Knut var taus.
Og pengene, Knut? Lene senket stemmen. Hvor skal du få dem fra?
Han rykket som om han hadde fått et slag hun traff der det gjorde vondest.
Hans firma gikk over ende for to år siden, gjelden var dekket av Lenes penger.
Nå jobbet han, gjorde sitt beste, men kunne ikke konkurrere med det hun hadde stablet på beina.
Hus, bil, ferie, barnas utdanning alt på henne.
Hans egne kort var sperret, konkursboet hadde tatt alt. Han brukte hennes kontanter, eller kortet tilknyttet hennes konto.

Jeg skal finne en vei, mumlet han.
Hvor da? Skal du kjøre taxi om natta? Eller ta penger fra min skuff for å forsørge en annen familie?
Forstår du hvor absurd dette er? Jeg forsørger familien vår, og du bruker mine penger på en dame som fikk barn med deg?

Ikke kall henne det! ropte Knut. Det var over for lenge siden!
Barn knytter folk tettere enn bryllupsringer. Drar du til barselavdelingen?
Spørsmålet hang i lufta. Knut gned ansiktet med hendene.
Jeg vet ikke, Lene. Menneskelig sett … kanskje jeg burde. Gutten har ikke gjort noe galt.
Menneskelig, ja … Men hva med meg? Med Mari? Med guttene?
Dra du dit, ser du barnet, holder det. Så kommer alt en gang til.
Jeg kjenner deg du er følsom. Plutselig drar du dit hver uke, så to, så helger.
Og her hjemme sitter vi og venter.

Lene reiste seg igjen, skrudde på springen, lot vannet renne, stirret og stengte av.
Hun er åtte år yngre, Knut. Trettito. Har gitt deg en sønn. Din egen.
Mine gutter er ikke av ditt blod, du har bare oppdratt dem. Men der der er ditt eget barn.
Tror du det ikke spiller noen rolle?

Sludder! Guttene er mine, jeg har oppdratt dem!
Slutt da! Menn vil alltid ha en arving, sin egen.
Vi har Mari!
Mari er jente …

Knut spratt opp.
Nok nå! Ikke jag meg ut før tiden. Jeg sier jeg blir i familien. Men jeg kan heller ikke late som ingenting.
Det er et menneske der ute som er mitt. Ja, jeg er skyldig overalt.
Vil du at jeg drar, så sier du fra jeg pakker og drar. Til mamma, til et hybelhus, jeg bryr meg ikke. Men ikke press meg ut!

Lene frøs, hun ble plutselig redd.
Sa hun «gå», så ville han gå.
Stolt. Dum, men stolt. Inn i ingenting, uten penger og hjem, og da ville han ende opp hos henne med barnet.
Der ville han bli tatt imot, bli far og hjelper, fattig men tilhørende. Hun ville miste ham for godt.
Men hun ville ikke miste ham. Tross sviket og sårene, elsket hun ham. Og barna elsket ham.
Det er lett å rive ned på et øyeblikk, men hvordan lever man i et stille, tomt hus, der alt minner om ham?

Sett deg, sa hun lavt. Ingen jager deg.
Knut ble stående et øyeblikk, drog pusten tungt, så satte han seg.
Lene, tilgi meg. Jeg er bare en idiot…
Idiot, nikket hun. Men vår idiot…

Kvelden forsvant i en slags tåke.
Lene gjorde lekser med Mari, sjekket rapportene for jobben, men tankene var langt borte.
Hun så for seg den andre kvinnen. Hvordan var hun? Pen, sikkert ung.
Kanskje hun nå satt der med babyen, overbevist om at hun hadde vunnet.
Trenger ingenting! Så klart det er den sikreste taktikken.
Ikke mase, ikke be, bare vise: Se, du har en sønn her.
Det vekker noe i en mann plutselig vil han være helt.
Knut vred seg i senga, sov urolig, mens Lene lå våken og stirret i mørket.
Hun var førtifem, flott, vellykket men hun visste at alderdommen nærmet seg,
mens der ute var det ungdom …

***

Morgenen etter var alt bare verre Lene klarte knapt å fungere.
Guttene spiste, forsvant hver til sitt, mens Mari plutselig ble smågretten.
Pappa, flette håret mitt! forlangte hun. Mamma gjør det alltid skjevt.
Knut løftet hårbørsten store hender vant til ratt og hammer, men nå forsiktige i de lyse barnelokkene.
Han flettet så omtenksomt, tungen ut av konsentrasjon.
Lene drakk kaffe og studerte ham.
Hennes egen mann. Trygg, varm, hjemmekjær. Og et sted der ute hadde et annet barn også rett til ham.
Hvordan kunne det bli sånn?

Knut, sa hun, da Mari gikk for å ta på klærne. Nå må vi bestemme oss.
Han la fra seg hårbørsta.
Jeg har tenkt hele natta.
Og?
Jeg drar ikke på barselavdelingen.

Det strammet seg i Lene, men hun viste ingenting.
Hvorfor?
Om jeg drar, gir jeg henne, meg og barnet falske forhåpninger.
Jeg kan ikke være far to steder. Jeg vil ikke, Lene! Vil ikke lyve for deg, ta tid fra Mari og guttene.
Jeg gjorde mitt valg for elleve år siden. Du er kona mi. Her er familien min.

Og den gutten da? Lene ble overrasket over at hun spurte.
Jeg kommer til å hjelpe økonomisk. Offisielt, med barnebidrag, eller frivillig konto.
Men besøke? Nei. Da vokser han heller opp uten å kjenne meg, enn å vente på pappa hver helg,
når den pappaen bare venter på å komme hjem til sin egentlige familie.
Det er mer ærlig.

Lene sa ingenting. Hun snurret gifteringen om fingeren.
Sikker? Du kommer ikke til å angre?
Jeg angrer nok, sa Knut. Kommer til å lure på hvordan han har det. Men om jeg begynner å dra dit, mister jeg dere.
Du vil ikke tåle det, Lene. Du er sterk, men ikke av stål.
Du ville begynt å hate meg, og det vil jeg ikke.
Herregud, jeg forklarer meg dårlig …

Han reiste seg, gikk bort, la hendene på skuldrene hennes.
Lene, jeg vil ikke ha et annet liv. Jeg har deg, barna.
Alt annet … er prisen for dumheten min. Jeg kan betale med penger, men ikke med tid, omsorg og oppmerksomhet.
Den kan jeg ikke ta fra oss.

Lene la hånden over hans.
Med penger? hun smilte skjevt.
Jeg skal tjene dem inn. Går i stykker om jeg må. Ikke en krone til skal du betale for mine feil.
Dette er mitt ansvar.

Lene kjente roen komme.
Kanskje handlet ikke alt om anstendighet men det var akkurat disse ordene hun trengte.
Hun ville ikke dele ektemannen med noen, og brydde seg ikke om den andre kvinnens følelser.
Hadde du fått barn med en gift mann? Hennes problem!

***

Knut dro aldri på barselavdelingen.
Elskerinnen ringte ham ned i flere uker, kjeftet og spurte hvorfor han ikke kom.
Knut sa klart fra: hun kunne kun regne med økonomisk støtte møter ble det ikke.
Hun la på. I løpet av et halvt år hørte de aldri fra henne igjen. Telefonnummeret var til og med blitt sperret.

Og Lene hun var fornøyd med det.
Noen ganger gir ikke livet oss de lykkelige utfallene vi håper på. Men samhold, ærlighet og evnen til å ta ansvar for sine feil, kan bygge broer over selv de dypeste sår. I kjærlighet handler det om å velge på nytt hver dag og å verdsette det vi allerede har, for i motvind ser vi ofte hvem som virkelig hører hjemme i vårt liv.