Jeg har blitt surrogatmor to ganger: Nå har barna mine og jeg alt vi trenger for å leve godt.
Jeg får min første datter, Sigrun, når jeg bare er atten år gammel. Etter at fødselen går så lett, innser jeg at en fødsel ikke er så skremmende. På dette tidspunktet er surrogati allerede utbredt, og jeg begynner å vurdere det på alvor.
Familien min er ikke spesielt velstående. Det er vanskelig for foreldrene mine å forsørge meg og mine tre søstre. Jeg gifter meg i sytten år, og sammen med mannen min og den lille datteren vår, Lina, sliter vi med å få endene til å møtes. Vi har verken penger eller egen leilighet, så vi må klare oss så godt vi kan. Jeg begynner å tenke på surrogati. Mannen min støtter ikke ideen, uansett hvor hardt jeg prøver å overtale ham, fordi det virker som den beste løsningen på de økonomiske problemene våre.
Etter en tid får vi et andre barn. Situasjonen blir enda vanskeligere, og mannen min forlater familien fordi han ikke klarer belastningene. Jeg står igjen alene med to små jenter. Heldigvis trår moren min og søstrene mine til: mens jeg jobber, passer de på Sigrun og Lina. Likevel klarer jeg ikke å få endene til å møtes økonomisk. Da bestemmer jeg meg for å sette i gang en idé jeg har hatt i flere år.
Jeg reiser til Oslo og melder meg på en surrogatibyrå. Det blir flere forsøk på å implantere et embryo, men ingenting lykkes. Til slutt ender det siste forsøket med en spontanabort.
Jeg kommer hjem og tenker på å gi opp. Seks måneder senere ser jeg en annonse på nettet: En klinikk tilbyr gode vilkår. Jeg ringer, og tenker at det er verdt et forsøk. Hvis det lykkes, er det flott; hvis ikke, er det bare skjebnen.
Denne gangen går alt som planlagt. I tolv måneder bor vi i en fin leilighet i et nybygg sammen med jentene. De kommende foreldrene til barnet jeg bærer, er ikke sparsommelige: de skjemmer oss med dyrere matvarer, gir jentene leker, betaler for kinobesøk og turer til dyreparken. Ni måneder senere føder jeg en vakker, frisk gutt, Erik.
Vi flytter tilbake til hjembyen vår, og honoraret for surrogati er nok til å kjøpe en todelt leilighet i nabolaget. Vi har også et år til foran oss, og vi lar ikke noe stå i veien for livet vårt.
To år senere blir jeg surrogatmor igjen. Jeg får et barn for en familie fra Kina.
Nå bor jeg og døtrene mine i et stort hus. Jentene har alt de trenger. Noen kritiserer meg, men jeg ser ingenting galt i å gi familien min gode levekår, selv om det skjer på denne måten.
