Ingrid, vi må finne på noe sukket Hedvig inn i telefonen, mens hvite fisker svømte rundt henne.
Hva er det nå da? svarte lillesøsteren, Ragnhild, med en bekymret stemme som glitret som iskrystaller mellom trærne langs Oslofjorden.
Hedvig insisterte på å ringe, noe som var sjeldent; vanligvis sendte søstrene bare korte meldinger, som små røde bær kastet over fjellvann.
Mor klarer ikke lenger å bo alene, begynte Hedvig, mens natten bøyde seg rundt henne som granskog. Om du hadde snakket med henne oftere, hadde du visst det, sa hun og lot kulden gre håret.
Ikke begynn igjen nå. Bare si det du vil si. Hva er det jeg ikke vet?
Søsteren sukket på nytt; Ragnhild var alltid pigg og egen, og tok hver påminnelse som skarpe piggtråder mot huden.
Mamma er 73 år. Blodtrykket hennes svinger som nordlyset, og hun orker snart ingen ting. Hun har knapt nok styrke til å koke grøt, og huset er bare ryddig fordi hun tvinger seg selv. Jeg nevner ikke handelen ofte kan hun ikke engang gå til bakeriet for å kjøpe brød.
Heldigvis kommer naboen, Nina Hansen, av og til forbi med noe til henne.
Du mener mamma sulter? Ragnhilds stemme var plutselig bekymret.
Nei, nei. Jeg kommer hver fjortende dag med mat og det som trengs. Men poenget mitt er mamma klarer seg ikke lenger uten hjelp. Hva om hun faller? Skader seg? Ingen av oss ville klare å ta vare på henne da, sa Hedvig, stemmen var som dekket av rim.
De to søstrene ble stille, islagt som en bekk i januar.
Eva Jensen hadde alltid vært rund og glad i mat og år etter år vokste hun enda litt til.
Alle forsøk på diett tok hun som et svik; hun var fornærmet og såret.
Hun er ensom. Hun gråter nesten hver gang jeg drar hjem. Hun klager over at alle har forlatt henne, fortsatte Hedvig, nesten hviskende, mens stjernene begynte å drysse på taket.
Hva foreslår du da?
Hedvig trakk pusten dypt, som om hun skulle dykke under vinterisen.
Jeg synes du burde flytte inn hos henne.
Fy fader, sier du det sånn? Og hvorfor kan ikke du gjøre det da? Skal jeg gjette? Du har jo lille Fredrik, gullmannen din, og stesønnen Magnus som fortsatt er en guttunge på 25, ikke sant?
Kan du slutte! svarte Hedvig.
Du skal alltid bestemme alt for alle! Og jeg betyr sikkert ingenting for deg heller, Ragnhild skrek nesten, og snøflak virvlet gjennom røret.
Hedvig ble sint, hun også. Og når moren vår løp mellom deg og pappa da han var syk, tok med seg mat fra bygda, satt barnevakt for Marlena så du kunne jobbe og hvile var det helt greit da, eller? Ingen protester da, vel?
Stillhet. Ragnhild mintes alt var sant. Etter det korte ekteskapet med Marlenas far, hadde svigermoren, den milde Sigrid, latt dem bli i ettromsleiligheten fram til Marlena var myndig.
Likevel følte Ragnhild seg trengt gjennom et speil: hun hadde stått alene om alt, løpt som en hare i snøstorm for å forsørge seg og datteren. Joda, mamma hadde vært nødvendig hjelp, men skulle hun bli mast på resten av livet for det?
Så snart hun fikk muligheten, flyktet hun til Oslo og nå bodde hun i en leilighet med mange rom, jobbet litt her og litt der, og livet var hennes. Ikke snakk om å flytte tilbake til gården på landet!
Du aner ikke hvordan det er å være alenemor! bet hun til, selv om Hedvig visste dette ville svi verre enn frosne nesetipper.
Denne gangen tidde Hedvig lenge.
Hun hadde blitt boende i byen etter studiene, funnet seg en trygg jobb som regnskapsfører, håpet på en god mann. Men det ene frieriet etter det andre eksploderte som regnvær på plastduk.
Først da hun var 39, møtte hun Fredrik, tre år eldre, enkemann med tiårig sønn, Magnus. Fredrik skrudde på alt, jobbet som elektriker, og var like praktisk som et sveitsisk lommekniv, men også stille, nøyaktig, og nøysom som en gammel sjømann.
Hun elsket Fredrik over alt og i de fjorten årene siden bryllupet hadde hun gjort alt for mannen sin og stesønnen, som etterhvert ble som en sønn for henne. Tanken på å slippe taket i dette var umulig.
Jeg ba faktisk mor flytte inn hit, Hedvig hostet ut ordene, men hun ville ikke høre snakk om det.
Og Fredrik likte tanken på svigermor i leiligheten? ertet Ragnhild. Eller tok du deg ikke bryet med å spørre ham, fordi du visste at mamma ville si nei uansett?
Kan vi ta dette seriøst? Trykket i røret klemte snø mot kinnet.
Jeg er lei av å diskutere, snappet Ragnhild og la på, som om hun spratt ut av et hull dypt inne i en gammel bjørkestamme.
Hedvig ble sittende lenge med mobilen i hånden. Hun visste at det ville vært en drøm om Ragnhild bare flyttet hjem til mor, mens hun fortsatte å støtte med mat, penger og hyppige besøk. Dessuten gikk fibernettet overraskende bra ute i bygda.
Men Ragnhild nektet å gjøre livet hennes lettere. Akkurat som i barndommen; alltid rampete, og nå nesten 50, like trassig.
«Snakket med mamma. Hun sier hun har det bra, og trenger ingen hjelp. Slutt å overdramatisere!» kom det på melding neste dag.
Hedvig svarte ikke. Ragnhild snakket med moren sin en sjelden gang, sendte noen meldinger. Moren klaget aldri til henne, ville ikke såre eller gjøre henne vondt. Det var til Hedvig at klagene kom, flere ganger i uka og disse nettene holdt hun seg våken.
Selv Fredrik, vanligvis ubekymret, hadde begynt å spørre hva som var galt.
Hun ville ikke plage mannen med sin uro. Det ville uansett koste en formue å ansette hjelp til mor.
En kveld ristet Fredrik snøen av hendene og satte tekoppen hardt ned på bordet. Nå er du sur for tredje måned på rad, Hedvig. Hva skjer?
Hun begynte å gråte, men tørket raskt tårene menn liker ikke slikt og forklarte situasjonen i korte trekk.
Hvorfor har du ikke sagt noe om at Eva har det dårlig? spurte Fredrik uten å blunke.
Jeg ville ikke bry deg mumlet hun og så ut i nordlys-mørket utenfor.
Han reiste seg, takket for middagen og gikk til sengs uten engang å se på Dagsrevyen.
Hedvig lå våken halve natten, vendte og vred seg mellom ulver og regndråper i drømmen, og sovnet først da snøen dempet morgenlyset.
Lørdag, ingen jobb, men hun hadde som vane å servere Fredrik frokost til samme tid. Nå følte hun seg ekstra skyldig da hun våknet sent.
Men mannen satt bare rolig på kjøkkenet og leste på mobilen, som om ingenting hadde hendt.
Du er våken? sa han, stemmen nøytral men mild. Jeg har tenkt litt Vi må hjelpe moren din. Man lar ikke gamle folk råtne bort. Min egen mor rakk jo aldri å bli så gammel Vi flytter til henne.
Flytter? Hedvig var nær ved å falle av kjøkkenkrakken.
Ja. Jeg har sjekket litt allerede. Fikk høre om en jobb hos bonden Tore, og der finnes sikkert noe for deg også.
Fredrik Er du sikker?
Så klart. Jeg husker veldig godt hvordan Eva tok imot Magnus da han var liten, og hvordan hun alltid hadde varme boller og kakao klare til oss. Jeg har ikke glemt det. Dessuten, jeg har alltid drømt om å bo på landet. Hvis hun vil ha oss, altså.
Hedvig stirret på mannen med vide øyne. Dette hadde hun aldri trodd om sin Fredrik. Kanskje hun bare drømte? Var det hun eller han som var ulv i skogen?
Men, Magnus da? var alt hun klarte å si.
Magnus? Han er voksen, har jobb. Han blir bare glad for å få leiligheten for seg selv.
Fredrik! Hun kastet seg om halsen hans, glemte helt at han ikke likte sånn, og snøen smeltet for et øyeblikk.
Han strøk henne bare over skulderen.
Slapp av, alt blir bra.
Hun trodde nesten på det denne gangen, der hun satt mellom drøm og virkelighet, på kjøkkenet i Oslo, med lukten av kaffe og våt ull som blandet seg med lyset fra den gryende, norske våren.
