Vet du, jeg giftet meg da jeg var 50 år, trodde virkelig jeg hadde funnet lykken, men jeg ante ikke hva som skulle vente meg…
Jeg har alltid vært en av de damene som giftet seg sent. Dessverre gikk det ikke så bra med forholdet mitt, selv om det kom sent.
Alle pleide å kalle meg “den masete”, men jeg har alltid hatt sansen for å lære. Tok ferdig masteren min og ble så bibliotekar. En kompis introduserte meg for han som senere ble mannen min. Han var 59, men han ga ikke opp håpet om kjærligheten, og lette fortsatt etter en partner. Jeg var ni år yngre. Ola traff meg rett i hjertet, altså. Han var utdannet, høflig, og hadde interesse for både poesi og litteratur. Vi begynte å prate, og noen måneder senere fridde han til meg.
Jeg sa ja det å få familie hadde jeg ønsket meg så lenge. Etter bryllupet flyttet vi hjem til meg, fordi datteren hans og familien hennes bodde i huset hans. Ærlig talt, ante jeg ikke hva jeg gikk til. Jeg hadde alltid levd alene, og plutselig snudde det helt på hodet. Ble faktisk litt irritert på det meste. Flekker på duken, krøllete sengeteppe, sokker overalt og småting her og der som jeg ikke var vant til … Alt irriterte meg plutselig. Det føltes som han bodde på hotell, mens jeg var sjef for alt husarbeidet. Han slet også økonomisk. Tålmodigheten min tok slutt da han, istedenfor å fikse kranen, klarte å ødelegge den enda mer og først da ringte rørleggeren.
Akkurat da skjønte jeg at jeg hverken ville eller kunne gå og være tålmodig og misfornøyd hele tiden; vi er to voksne folk med helt forskjellige vaner. Ikke lenge etter tok vi en prat, og det viste seg jo at han egentlig var rimelig fornøyd med tingene slik de var. Jeg er en rolig sjel som hater konflikter, men vi klarte likevel aldri å finne en rolig løsning. Datteren til Ola hadde allerede lagt planer for sitt liv i leiligheten til faren, og tenkte jo at han kom til å bli boende hos meg for godt. Det tok faktisk tre måneder før han gikk med på skilsmisse. Han ville ha tilbake gavene sine. Å levere fra meg søppelbøtta og lenka han hadde gitt meg kostet meg ingenting.
Denne opplevelsen fikk meg virkelig til å lure: Går det an å bygge et lykkelig familieliv etter fylte 50?
