«Jeg giftet meg med naboen min på åttito år… for å hindre at han blir sendt til sykehjem.»

«Jeg giftet meg med naboen min, som er 82 år gammel så de ikke sender ham på sykehjem».
Er du gal? ropte søsteren min, og nesten sølte kaffen da hun hørte meg.
Først og fremst er han 82, ikke 80 svarte jeg rolig. Og så, la meg forklare videre.
Alt begynte den dagen jeg overhørte samtalen hans barn hadde under vinduet hans. De kom til Oslo kun to ganger i året: for å forsikre seg om at faren fortsatt pustet, og så forsvant igjen. Denne gangen hadde de med seg brosjyrer fra omsorgsboliger.
Pappa, du er 82. Du kan ikke bo alene.
Jeg er 82 år, ikke 82 sykdommer, avbrøt han med sin knarrende, varme stemme. Jeg lager mat selv, går på torget og ser på serier uten å sove. Alt er i orden med meg!
Om kvelden banket han på døren min med en flaske rødvin og blikket til en mann som forberedte seg på en desperat, men viktig samtale.
Jeg trenger hjelp en litt merkelig en.
Et par glass vin, og den merkelige hjelpen skiftet til et forslag om hånd og hjerte.
«Bare formelt», forklarte han. «Hvis jeg er gift, blir det vanskeligere for barna å få meg plassert et sted langt fra blikket deres».
Jeg så inn i de blå øynene hans, hvor livsgnisten og karakteren fortsatt brant, og tenkte på de stille kveldene mine: en tom leilighet, fjernsynet og stillheten som omsluttet meg.
Han var den eneste som hver dag spurte hvordan jeg hadde det.
Hva får jeg igjen? spurte jeg.
Halve regningene, søndagsfårikål og noen som synes det er viktig at du har kommet hjem.
Tre uker senere sto vi i vigselssalen.
Jeg i en kjole som så ut som den hadde blitt funnet på en morgenvind.
Han i en slitt dress som luktet av natron og minner.
Vitnene kiosksjefinnen og hennes mann, som knapt klarte å holde latteren tilbake.
«Dere kan kysse bruden».
Han ga meg et klukk på kinnet så høyt at det nesten sprakk konvolutten.
Resten av livet gled overraskende lett videre:
Han sto opp klokken seks, gjorde sine «legendariske» fem armhevinger,
jeg drakk gårsdagens kaffe og la meg sent etter jobb.
Dette er ikke kaffe, det er tortur, mumlet han.
Og dine øvelser er en parodi på sport, svarte jeg.
Søndager ble fylt av duften av fårikål og latter.
Han snakket om sin avdøde kone, som han hadde elsket hele livet,
og om barna som så ham mer som et problem enn som far.
Så en dag stormet de samme barna inn i huset vårt med anklager:
Hun utnytter ham!
Jeg hører dere! ropte han fra kjøkkenet. Og forresten, kaffen din er verre!
Hvorfor dette ekteskapet? spurte datteren hans, med et iskaldt blikk.
Jeg så på ham mens han sang mens han skjenket meg kaffe.
Hvorfor? Fordi jeg ikke er alene. Jeg har noen å spise middag med på søndag. Noen å si: «Jeg er hjemme». En person som blir glad av min latter. Er det en forbrytelse?
Døren smalt så høyt at den satte punktum i deres argumenter.
Han kom med to kopper.
De tror jeg har mistet forstanden.
De tar feil, smilte jeg.
Du er også gal.
Derfor er vi det perfekte paret.
Din kaffe er fortsatt gift.
Din trening er en tegnefilm.
Men familien er familie.
Vi klirret med koppene.
Mot solnedgangen og i den ekte, men likevel falske, kjærligheten.
Et halvt år senere er alt som før:
Han står opp altfor tidlig,
jeg ødelegger fortsatt kaffen,
og søndager lukter av fårikål og lykke.
Angrer du?
Ikke ett sekund, svarer jeg hver gang.
La andre kalle vårt ekteskap falskt.
For meg er det det mest ekte som noen gang har skjedd i livet mitt.