Jeg giftet meg for å slippe unna fattigdommen, og nå lever jeg i et vakkert bur. Jeg er 35 år gammel. Da jeg var 20, var jeg ikke veldig fattig, men jeg levde på grensen. Jeg var student studerte om kvelden på universitetet og jobbet om dagen på et bakeri. Kom alltid hjem sliten, med hovne bein, og spurte meg selv om pengene denne måneden ville holde til transport, kopier, mat og semesteravgift. Jeg drømte om et roligere liv ikke luksus, bare trygghet.
Så møtte jeg ham. Han var 40 år, universitetslektor, alltid pent kledd, med egen bil, snakket om reiser, investeringer, trygghet. Jeg falt ikke pladask. Jeg likte ham, ja, men mer enn ansiktet eller måten han snakket på, likte jeg det han representerte: pause, stabilitet, et liv uten å stå på kanten hele tiden.
Vi innledet et forhold, og forskjellen var tydelig fra start. Mens jeg studerte priser på menyen, bestilte han uten å bry seg om hva det kostet. Mens jeg snakket om ekstrajobb, snakket han om å kjøpe en ny leilighet for investering. Han sa ting som: «Du trenger ikke å leve så trangt», «Jeg kan gi deg et bedre liv», «Jeg vil ikke at du skal kjempe alene». Disse ordene satte seg fast i hodet mitt.
Jeg visste at livet mitt ville bli bedre hvis jeg fullførte studiene, men jeg visste også at det ville ta flere år. Med ham ble hoppet umiddelbart. Etter seks måneder fridde han. Jeg gråt ikke av glede. Jeg var taus. Den kvelden sov jeg nesten ikke. Jeg tenkte på moren min, på slitne morgener, på det å aldri telle kroner og øre igjen, på et fint hjem.
Mor var imot først. Hun sa jeg var for ung, han for gammel, at hun ikke så meg forelsket. Jeg svarte at kjærlighet ikke betaler regninger, at jeg var lei av å mangle ting, og at jeg ville ha noe bedre. Vi gråt mye. Til slutt godtok hun det, mest fordi hun ikke ville miste meg.
Vi giftet oss halvannet år etter vi møttes. Alt gikk fort: stort hus, nye møbler, reiser de første månedene. Jeg la ut bilder med smil, men innerst inne følte jeg meg som en skuespiller, i en rolle valgt mer for trygghet enn for kjærlighet.
Jeg kan ikke si at han er en dårlig mann. Han er trygg, ansvarlig, en god far til barna våre, hjelper økonomisk både sin og min mor, er til stede, er trofast og aldri aggressiv. Han er ikke problemet. Problemet er meg. Jeg elsker ham ikke slik man elsker på ordentlig. Jeg respekterer ham, beundrer ham og er takknemlig for alt han har gjort, men jeg føler ikke den kjærligheten som rører hjertet ditt.
Livsrytmen hans er annerledes. Han legger seg tidlig, liker ikke å gå ut så mye, foretrekker rolige planer, vil ikke ha forandringer. Jeg vil fortsatt reise, le høyt, improvisere, kjenne sommerfugler i magen. Men jeg tilpasser meg. Jeg tilpasser meg alltid.
Noen netter ligger jeg i det store sengen, med varme og stillhet, og føler en merkelig tomhet. Det er ikke sorg, men følelsen av å leve det riktige livet, bare ikke livet som gjør meg lykkelig. Jeg lager mat på et flott kjøkken, barna går på gode skoler, jeg mangler aldri noe materiell men ofte savner jeg følelser, begjær, drømmer. Han sier «Jeg er glad i deg», og jeg svarer «Ja, jeg også», men stemmen min lyder annerledes inni meg.
Noen ganger lurer jeg på hva som hadde skjedd om jeg ble alene, om jeg hadde fullført studiene uten snarveier, om jeg hadde ventet på en annen form for kjærlighet. Noen ganger føler jeg skyld bare for de tankene, for det finnes kvinner som ville gjort alt for denne stabiliteten. Og der kommer skammen: Jeg har ikke rett til å klage, men jeg klarer ikke å lure meg selv.
Hva slags råd kan dere gi meg for å finne lykken?
