Jeg giftet meg bare tre måneder etter at jeg var ferdig med videregående.
Jeg var bare 18 år, skoleuniformen hang fortsatt i skapet, og hodet mitt var fullt av drømmer og håp.
Alle hjemme visste at jeg hadde kjæreste.
Foreldrene mine ba meg vente, ta utdanning, benytte meg av muligheten de ønsket å gi meg til å studere ved universitetet.
Men jeg hørte ikke etter.
Jeg giftet meg med en mann som var fem år eldre enn meg, og var sikker på at kjærligheten ville holde til alt.
Vi flyttet inn på et leid rom, med en lånt seng, en gammel ovn og et kjøleskap som brummet som en traktor.
De første årene var en evig kamp mot utmattelse.
Da jeg var tjue, var jeg gravid med min første datter, og kort tid etter kom barn nummer to.
Han jobbet litt kom hjem sliten, irritert, ofte uten full lønn.
Jeg tryllet med maten: strakk ut ris, sparte på oljen, lærte meg å lage linser på ti forskjellige måter.
Jeg vasket klær for hånd, bar bøtter med vann, sov for lite.
Jeg likte aldri å snakke om problemene mine.
Utenfra så jeg ut som en rolig og veltilpasset kvinne, skikkelig gift.
Inni meg var jeg utslitt.
Etter fem år som gift, nå med et lite selveid hus av den kommunale sorten raste alt sammen.
Jeg fikk høre at han hadde et forhold med en gift kvinne.
Det var ikke bare rykter.
Mannen til kvinnen begynte å oppsøke oss, sendte meldinger, dukket opp nær huset.
En morgen pakket han klærne sine, sa han skulle bort «et par dager», og kom aldri tilbake.
Ikke bare dro han.
Han forlot meg alene med to små barn, regninger og et hus å holde ved like.
Da begynte mitt virkelige liv som alenemor.
Jeg startet å jobbe som rengjøringshjelp på en skole.
Stod opp klokka 04:30, gjorde halve middagen klar, vekket barna, plasserte dem hos mamma og dro på jobb.
Lønna var knapt nok til det aller mest nødvendige.
Det var måneder hvor jeg måtte velge mellom å betale vannregningen eller kjøpe nye sko til barna.
Det gikk uker med brød og bønner, ris med egg eller tynn suppe.
Jeg ba aldri om hjelp.
Jeg bet sammen tenna og fortsatte.
Mamma var min støtte.
Hun hentet barna fra skolen, ga dem mat, vasket og hjalp med lekser.
Jeg kom hjem utmattet, med smerter i ryggen.
Noen ganger satte jeg meg på senga og gråt stille for ikke å bli hørt.
Jeg ville ikke at barna skulle vokse opp og synes synd på moren sin.
Han kom aldri tilbake.
Av og til sendte han sporadiske meldinger unnskyldninger, lovnader han aldri holdt.
Barnebidraget kom når det passet ham hvis det kom.
Jeg lærte meg å ikke stole på det.
Jeg solgte forsikringer for å reparere taket, jobbet ekstra på kontorer, ga private kurs i fotografering (selvlært).
På søndager vasket jeg for hånd langt utpå kvelden, for jeg hadde ikke vaskemaskin.
Årene gikk.
Min eldste datter vokste opp og så hvordan moren dro tidlig og kom sent hjem.
Hun lærte ansvar fra tidlig alder.
Min yngste sønn ble disiplinert, seriøs, beskyttende.
Jeg hadde ikke sosialt liv.
Ikke tid til å møte noen, gå turer eller ferie.
Min ferie var de stille nettene når alle sov.
Den dagen datteren min bestod jusstudiet, gråt jeg mer enn noen gang før.
Jeg så henne i kappe og lue, selvsikker, med vakker tale, og husket det 18 år gamle jenta som gav opp egne studier for kjærligheten.
Jeg kjente at offeret mitt ikke hadde vært forgjeves.
Da sønnen min ble offiser i Forsvaret rank, i feilfri uniform fikk jeg samme klumpen i halsen.
I dag ser jeg tilbake, og blir fortsatt overrasket over alt jeg har klart.
Jeg har vært alenemor nesten hele livet som mor.
Jeg har oppdratt barna med slit, disiplin og kjærlighet.
Ingen ga meg noe.
Ingen bar meg gjennom livet.
Men likevel her står vi.
Jeg har lært at styrke ikke kommer av hvem du har rundt deg, men av det du gjør for de du elsker.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
