Jeg har alltid trodd at dating etter femtiårsalderen er forbeholdt folk med etablerte meninger, livserfaring og i det minste grunnleggende folkeskikk. Jeg har lenge sluttet å drømme om prinser på hvite hester.
Jeg er femtifem, jobber, har en voksen datter, en koselig leilighet og et ganske harmonisk liv. Men av og til lengter jeg etter litt menneskelig varme. Gå på teater, drikke kaffe, diskutere en bok jeg har lest.
Med slike tanker meldte jeg meg inn på en datingside. Blant en strøm av merkelige meldinger og direkte absurde tilbud skilte profilen til Lars seg ut med en hyggelig fornuft.
Han var femtini. På bildene en sprek mann i pen jakke, foran en sommerpark. I meldingene var han høflig, strødde rundt seg med komplimenter, fortalte om jobben som ingeniør og kjærligheten til klassisk musikk.
Etter en uke med chatting møttes vi på en kafé i Oslo. Lars var akkurat som på bildene: imponerende, med lett gråsprengt hår, godt språk. Han galant skjøv stolen min inn, bestilte to kopper cappuccino (selv om han takket nei til dessert, fordi han passet på sukkeret) og fortalte hele kvelden om hvor viktig det er å bevare tradisjonelle verdier i vår tid.
— Jeg er av den gamle skolen, Ingrid, sa han og så meg inn i øynene. — For meg er kvinnen en muse. Mannen skal være forsørger og beskytter. Jeg tåler ikke den moderne moten med å dele regningen. Man skal friste ordentlig.
Det hørtes ut som musikk. Vi møttes to ganger til, gikk langs Akerselva, snakket mye. Så kom helgen, og været ble dårlig. Et grått novemberregn pøste ned.
— Ingrid, kanskje jeg kan stikke innom deg til middag? foreslo Lars med silkemyk stemme over telefonen. — Vi sitter varmt og godt og snakker. Jeg kommer selvfølgelig ikke tomhendt! Jeg ordner alt på best måte. Alt jeg trenger er hygge og et smil fra deg.
Som en helt vanlig norsk kvinne stolte jeg ikke på «bare et smil». Fra tidlig morgen begynte jeg med storrengjøring. Så dro jeg til butikken: kjøpte godt storfekjøtt, ferske grønnsaker, oster, dyr baguette. Brukte tre timer på kjøkkenet.
Jeg stekte kjøtt med svisker — min signaturrett, som ingen har vært likegyldig til. Laget en lett salat, dekket bordet fint i stuen. Fant fram krystallglass, tente lys. Hadde på meg en elegant hjemmekjole, la på litt sminke.
Da tiden nærmet seg var jeg nervøs som en tenåring før første date.
Det ringte på døren presis klokken sju. Jeg rettet på håret, tok et dypt pust og åpnet. På trappen sto min beiler. Ytterfrakken var litt våt av regnet, men han så svært stolt ut.
— God kveld, vakre vertinne! Lars gikk inn i gangen, tok av seg hatten og begynte å kneppe opp frakken. Fra kjøkkenet kom bedøvende duft av stekt kjøtt. Lars trakk luften dypt inn og smilte fornøyd: — Å, jeg kjenner at en skikkelig fest venter meg her!
— Kom inn, Lars. Ta av deg. La meg henge frakken din, sa jeg vennlig, og ventet at han nå skulle finne fram de lovede «gavene». Helt ærlig, jeg forventet ikke en bukett med hundre roser eller en samling vin. En eske konfekt, en vanlig kake eller en enkel bukett med krysantemum hadde vært helt fint. Det handler om oppmerksomhet.
Lars hang frakken, rettet på jakken. Så stakk han hånden inn i innerlommen, med en høytidelig mine som en tryllekunstner som trekker en kanin opp av hatten, og sa den berømte setningen:
— Som sagt, Ingrid, jeg kommer ikke tomhendt. En mann skal alltid bidra med sitt.
Med disse ordene rakte han meg … en pakke te.
Jeg tok den mekanisk og så ned. Det var en pappeske med den billigste svarte teen. Dere vet, sånn som selges på nederste hylle på supermarkedet på tilbud. Men det mest interessante var ikke merket. Det var ingen plastfolie. Tungen i pappen var revet og slurvete stukket inn.
Jeg stod stille, prøvde å fatte hva som skjedde.
— Lars, er den … åpnet? spurte jeg lavt, redd for at det var en merkelig spøk.
Han ble ikke det minste flau. Tvert imot, ansiktet lyste opp av en overbærende mine som hos en som forklarer en barnelærdom.
— Ja, så klart! Jeg kjøpte den forleden, brygget et par poser. Det var en utmerket te, sterk, trekker raskt. Tenkte jeg skulle dele med deg. Hvorfor ta med en hel pakke, vi drikker jo ikke så mye på en kveld? Hvorfor skal godt gå til spille? Og til teen har du sikkert noe selv, du er jo vertinne.
Jeg stod i gangen til min rene, koselige leilighet. Bak meg flakket lysene og storfekjøttet med svisker ble kaldt, maten jeg hadde brukt halve dagen og en god slump penger på.
Og foran meg stod en voksen, arbeidende, pent kledd femtini år gammel mann som snakket om tradisjonelle verdier, og som hadde tatt med en påbegynt pakke med billig te til en romantisk middag. Uten tjue poser.
Hundrevis av reaksjoner fløy gjennom hodet. Jeg kunne ha ledd ham opp i ansiktet. Jeg kunne ha laget en scene og sagt alt jeg mente om gjerrigheten hans. Jeg kunne ha tiet, svelget fornærmelsen, satt ham til bords og matet ham med kjøtt, mens jeg følte meg som en ydmyket hushjelp.
Men jeg valgte en annen vei. Roen som senket seg over meg overrasket meg selv.
Jeg la den bulkete esken forsiktig på kommoden ved speilet. Så Lars rett inn i øynene. Smilte — ikke påtatt, helt oppriktig, med en følelse av enorm lettelse over at denne mannen hadde avslørt seg her og nå, på dørterskelen, ikke etter måneder eller år.
— Lars, sa jeg med rolig og myk stemme. — Jeg er dypt rørt over gavmildheten din. Men jeg er redd vi ikke får bruk for denne teen.
Øyenbrynene hans krøp oppover. — Hvorfor det? Liker du ikke svart te? Jeg kan ta med grønn neste gang, jeg har en halv pakke igjen på jobben …
— Det blir ingen neste gang, avbrøt jeg like rolig. — Du har rett. En mann skal bidra med sitt. Og ditt bidrag var så … imponerende at jeg ikke kan svare med samme mynt. Middagen min når ikke opp.
Jeg tok den fortsatt fuktige frakken hans fra knaggen og rakte ham den.
— Hva er dette? Ingrid, er du sur for teen? For en materialisme! Stemmen hans knep seg, ansiktet ble rødt. — Jeg kommer med hele mitt hjerte etter en lang uke, og hun lager en scene over en bagatell! Dere moderne kvinner vil bare ha penger og restauranter!
— Jeg trenger respekt, Lars. Først og fremst for meg selv. Ta på deg frakken, det er kaldt ute. Og ikke glem teen din. Du kan jo bli forkjølet, og da har du ikke noe å lindre med.
Jeg la den påbegynte pakken i hendene hans, dyttet ham forsiktig, men bestemt mot døren, og lukket den etter ham.
Låsen klikket. I leiligheten var det helt stille, bare tikkingen fra klokken. Jeg gikk på kjøkkenet, helte et glass god rødvin, skar en bit av den duftende steken og satte meg ved det fint dekket bordet. Alene.
Og vet dere hva? Middagen var nydelig. Kjøttet smeltet på tungen, vinen glitret i krystallen. Jeg følte verken skuffelse eller ensomhet. Jeg følte stolthet over at jeg ikke lot meg tråkke på.
Menn beskylder oss ofte for materialisme. Sier at vi bare vil ha forsørgere. Men la oss være ærlige: det handler ikke om prisen på gaven. Det handler om holdningen. En mann som tar med påbegynt mat til en kvinne sparer ikke penger.
Han sparer på følelsene sine, på respekten. Han viser at hun ikke er verdt engang den minste innsats. Og jeg har ikke tenkt å bruke mer tid, energi eller livet mitt på slike «tradisjonelle forsørgere».
Hva synes dere, kjære lesere? Har dere opplevd lignende tegn på mannlig «gavmildhet»? Eller kanskje jeg var for hard, og burde ha gitt ham en sjanse?
