Du, hør her jeg må bare fortelle deg noe skikkelig saftig! Jeg har gitt svigermor en gave, vet du, sånn at hun virkelig skulle sette kaffen i halsen! Hun kommer til å skjelve hver gang hun ser den. Men hun får jo ikke kastet den heller, så hun må ha den stående fremme! Genialt, ikke sant? Det er akkurat som ordtaket sier: «Katta får smake på sine egne muse-tårer!» Æsj altså, den vrange svigermoren min, Åse Ragnhild! Ikke én hyggelig kommentar har hun kommet med til meg på de femten årene jeg har vært gift med Morten. Bare mutt og sur, og det nærmeste hun kommer en samtale, er å stirre på meg med de mørke øya sine. Jeg prøver å unngå å besøke henne så godt jeg kan, og når jeg først drar dit, er det fem minutter en gang i året, bare for syns skyld det fortalte jeg jo til Marit her om dagen.
Marit, hun skjønner seg på sånt, hun heller ikke akkurat elsket svigermoren sin, Grethe. Vi holder litt sånn «jentekveld» annenhver lørdag, vi gamle barndomsvenninner fast tradisjon. Jeg, som frisør, gjør litt raske hårklipp på gjengen, siden jeg ofte skal på jobb. Marit, som jobber som kokk, tar alltid med seg haugevis av godsaker. Sønnen min, Emil, kaller det bare «snacks-berget» når Marit har bakt.
Så har vi Lene også, som er sykepleier. Hun har nettopp byttet jobb, men vi visste egentlig ikke hvor det skulle vi grave litt mer i, men så sporet vi fullstendig av i snakket om svigermødre.
«Jeg takler henne bare ikke! Hun er faktisk helt likegyldig for meg. Hadde det bare ikke vært for henne …» begynte jeg å si, men da avbrøt Lene meg.
«Hva da, Kristine? Hadde verden blitt enklere om hun forsvant?» smilte hun skjevt.
«Tja, kanskje …» svarte jeg, men egentlig visste jeg ikke helt hva jeg skulle si. For jeg kom på hvordan jeg i morges hadde båret med meg den gavepakken i glitrende papir, mens jeg gned meg i hendene av skadefryd. Svigermor fikk jo gaven, åpnet den nesten på stedet, men jeg sa: «Vent til jeg har gått!» Jeg ville liksom at denne dagen skulle sette seg i henne.
Så glir samtalen tilbake til Lene og den nye jobben hennes. Vi tipper om hun har fått seg jobb på en privat klinikk, kanskje hun raker inn spenn nå? Men så ser hun bare alvorlig på oss og sier: «Jeg har begynt å jobbe på sykehjem.»
Vi ble helt stille.
«Sykehjem? Hvorfor det, da?» hvisket Marit. «Det må jo være ganske tungt og sikkert ikke all verdens lønn heller?» ristet jeg på hodet.
«Blir det alltid bare penger, penger, Kristine?» hvisket Lene trist. «Unnskyld altså, men det jeg vil si til deg nå, er at du er ganske korttenkt.» Hun så på meg med en ro jeg aldri har sett før.
«Hva?! Snakker du om svigermor nå?» snerret jeg tilbake.
«Nei, deg, Kristine. Du ser liksom bare det du vil se. Du sier Åse Ragnhild aldri har sagt deg et fint ord? Men hvem var det som solgte leiligheten sin i sentrum for at dere skulle få råd til rekkehus ute i Ski? Uten å klage eller prute? Hvem kjørte lille Emil til spesialisten på Ullevål den gangen da han var syk, og fikset time fordi hun tilfeldigvis kjente en gammel venninne fra ungdommen derfra? Og hvem dekket over for deg den gangen du hadde drukket deg bort hos en gammel klassekamerat på gjenforeningsfest, og kunne risikert hele ekteskapet ditt men Åse Ragnhild sa du hadde sovet hos henne?»
Lene pustet tungt. «Jeg har sett hvordan hun alltid sender med deg hjemmelaget syltetøy, surkål, agurker, til og med hjemmelagde knekkebrød du vet ikke forskjellen på basilikum og persille engang, men hun lager alt det for dere! Noen folk er bare sånn, de sier lite, men viser det i handling.»
Tok det litt innpå meg, det der som om det satt en mark i magen på meg og vred seg. Jeg ville jo ikke høre på det, egentlig, for jeg syntes svigermor bare var en sur gammel kjerring.
Marit, hun bare mumlet og trøkket i seg fem boller med kål det gjør hun alltid når hun blir urolig men nå støttet hun ikke meg lenger, hun heller. Jeg burde sikkert stormet ut, smelt med døra, gjort et nummer ut av det men det klarte jeg ikke, den «marken» holdt meg fast.
Så sa Lene stille: «Dere glemmer kanskje at jeg ikke har mor lenger? Jeg har levd uten mamma i femten år, akkurat som deg, Kristine. Men jeg savner henne fortsatt like sterkt. Jeg har til og med mobilnummeret hennes fortsatt lagret, og fyller på kontantkortet med hundre kroner iblant, bare for å ringe selv om ingen svarer. Så setter jeg meg og snakker med stillheten og griner for meg selv. Noen netter sover jeg med hennes gamle ullpledd rundt meg og later som hun holder rundt meg igjen … Du har både mamma og svigermor, Kristine. Hvorfor skal du være så streng med et eldre menneske? Har du noen gang stoppet opp og kjent etter hva hun føler? Du kaller henne bondetamp bak ryggen hennes, men tenk etter: hvor bedrevitende er ikke vi, da?»
Så stilte Lene det spørsmålet som virkelig satt: «Du ordner jo alltid håret på oss venninnene dine, men når stusset eller farget du sist håret til Åse Ragnhild?»
Jeg rødmet. «Aldri,» hvisket jeg.
Marit sperret opp øynene. «Kødder du? Kristine, det er faktisk dårlig gjort.» Hun begynte å fortelle hvordan hun alltid baker noe ekstra til sin egen svigermor, og hvor glad den damen blir. «Små, lubne hender har hun, som en liten engel,» smilte Marit.
Da krøp marken i magen min sammen, og forsvant nesten. Jeg så for meg svigermors store, slitne hender med knoker og blodårer jeg har alltid fnyst av dem og kalt dem «klyper», aldri sett skjønnheten i alt arbeidet hennes, aldri spurt hvordan hun faktisk har det.
Etter det begynte Lene å fortelle historier fra sykehjemmet, om voksne barn som angrer bittert når det er for sent å vise kjærlighet, og om små håp og ømhet som betyr alt. Det traff meg, alt hun sa.
Og vet du, etter at Marit dro hjem for å lage mat til familien hun meldte at svigerparet skulle komme på besøk og kose seg gikk jeg også. Tok veska, mistet alt på gulvet, samlet småtinga sammen, sa ikke et ord til Lene. Men jeg kjente det inni meg: Jeg måtte gjøre noe.
I all hast ringte jeg klientene mine og utsatte timebestillingene. Tok bilen fra Lørenskog, hvor vi bor, og kjørte mot svigermors hus i Bærum. Hendene mine var klamme, og jeg ante ikke hva jeg skulle si til Morten hvis han var hjemme. Han elsket jo moren sin høyt …
Det var blitt kveld. Lysene skinte i de små rutene, og de broderte gardinene jeg vanligvis syntes var stygge og gammeldagse, så plutselig koselige ut. Jeg tenkte: «Ok, jeg må bare si unnskyld. Eller kjøpe en ordentlig gave litt senere.»
Døra sto åpen. På kjøkkenet sto det en svær blåmønstret bolle med kjøttkaker og nystekte poteter. På bordet var det nystekt loff, favoritten til Morten, og hjemmelagde lefser. Jeg ble stående i døra mens jeg så svigermor, iført blomstret kjole og forkle, vise frem gaven min til to naboer og en eldre herre.
«Se så vakker den er! Er det ikke flott?» sa hun og holdt frem… et portrett. Av meg! En lokal kunstner hadde malt det etter et foto, og jeg trodde hele tiden svigermor bare ville hate å få det at hun måtte plages med synet av meg. Men nei, hun strålte!
«Kristine, Mortens kone, hun er så vakker, så snill og lys. Jeg blir glad bare jeg ser på henne,» sa Åse Ragnhild til gjestene. «Gud har virkelig laget noe nydelig! Tenk å få ha henne her i familien.»
Jeg følte meg like gjennomskuet som den gangen jeg knuste mormors vase og løy og sa det var broren min sin skyld. Nå stod jeg der, på kanten til å gråte av skam.
Så kom Emil løpende mot meg, Morten reiste seg og kom bort. «Hva? Skulle ikke du jobbe i dag?» hvisket han.
Jeg svelget klumpen i halsen og kikket bort på Åse Ragnhild. «Kan jeg kalle deg mamma fra nå av? Gratulerer så mye med dagen!» mumlet jeg ville bare falle på kne og si unnskyld for alt.
Svigermor smilte mykt. «Se på henne, hun kom tilbake i dag, Kristine. Takk, jenta mi!»
Den gamle naboen nikket anerkjennende. Alle lo og koste seg, og praten gikk. Jeg kjente meg plutselig skikkelig rik på ekte. Familie, en god mann, verdens beste sønn, både mamma og svigermor, og en jobb jeg elsker. Kan jo ikke bli bedre!
«Kom og spis nå!» ropte svigermor, og jeg kjente freden bre seg i brystet.
Og vet du hva etterpå tilbød jeg å style håret på alle sammen, det ble min gave til dem. Da, tenkte jeg, da gir jeg endelig tilbake litt kjærlighet til hele gjengen.
