Jeg er 66 år gammel, og hele livet har jeg trodd at familie er den viktigste tingen i verden. Jeg har aldri strebet etter store drømmer jeg ville bare være til nytte, føle meg nær barna og barnebarna, ha en plass i deres liv.
I tretti år bodde jeg i vårt familiedommer, en lys, romslig leilighet med tre rom. Fra kjøkkenvinduet kunne man se den gamle eika som mannen min, Arne, plantet da han fortsatt var i live. I stuen sto en kommode som tilhørte moren min, og på soveromsgulvet lå en håndbrodert dynetrekk jeg lagde mens jeg var gravid med datteren Liv. Det var mitt hjem, mitt lille hjørne av jordkloden.
Men barna vokste. Sønn Eirik med sin kone Maria og de to små i en to-roms leilighet i et nytt boligområde i Bærum. Låneavdrag, barnehage, alt ble dyrere. Datteren Liv hadde nettopp gått gjennom et samlivsbrudd, delte leilighet med en kamerat, og slet med å finne ro.
En søndag under familiemiddagen spøkte Eirik:
Mamma, har du egentlig aldri tenkt på å flytte inn i noe mindre? Du har jo så mye plass, og du bor jo helt alene
Jeg fikk en liten stikkende følelse i magen, men smilte bare.
Du tror vel at man kan pakke alt man kjenner seg til så lett?
Nei, nei selvfølgelig stammede han. Men du vet, hvis du ville, kunne du hjelpe oss. Kanskje ved å legge til noen kroner til den større leiligheten vår. Det ville vært gull for barna
Jeg tenkte lenge på det, og så tok jeg en beslutning. Jeg solgte leiligheten. Jeg fant en mindre en to rom på utkanten av Trondheim, uten heis, med utsikt over en parkeringsplass i stedet for eika. Men den var ny, stille og pen.
Jeg ga en del av pengene til Eirik og familien hans. Det gjorde det mulig for dem å kjøpe en større leilighet. Til Liv hjalp jeg med å nedbetale noen av de utestående lånene. Jeg var stolt av meg selv. Jeg tenkte at jeg hadde gjort noe klokt, og at nå, når jeg hadde hjulpet dem, ville vi bli enda nærmere. At de ville stikke innom, at barnebarna skulle ringe, at vi kanskje kunne drikke te sammen oftere.
De første ukene etter flyttingen var tøffe. De nye naboene var ikke særlig imøtekommende, trappen var kald og betong, og kjøkkenet var så lite at jeg knapt fikk plass til et bord. Men jeg talte for meg selv: Det var verdt det. For dem.
Bare ingen kom. Liv ringte stadig sjeldnere. Eirik svarte i all hast. Barnebarna hadde sine aktiviteter leksehjelp, svømming, logopeder. Jeg forsøkte å invitere:
Kanskje dere kommer innom på lørdag? Jeg baker en ostekake.
Mamma, vi klarer ikke akkurat nå. Kanskje neste uke. Eller om to.
Uke etter uke ble «neste uke» til «kanskje en gang».
En dag kom Eirik for å hente noen papirer jeg hadde oppbevart for ham. Han sto i døren, så seg rundt og ropte:
Oj, det er trangt her. Hvordan klarer du deg?
Jeg svarte ikke. Vi drakk te i stillhet, og så satte jeg meg ned alene og merket for første gang at noe i meg hadde sprukket. Det handlet ikke om leiligheten. Ikke om utsikten, ikke om kvadratmeterne, ikke om kjøkkenet uten bord. Det handlet om at jeg hadde gitt bort en del av meg selv et stykke av livet mitt i håp om nærhet. Og fikk likegyldighet tilbake.
Jeg angrer ikke på at jeg hjalp. Hvis noen av dem i dag ba meg om det igjen, ville jeg gjort det samme. Men jeg angrer på at jeg i så lang tid trodde kjærlighet alltid måtte bety oppofring. At jeg aldri satte en grense. At jeg aldri klarte å si: «Jeg vil hjelpe dere, men jeg vil ikke bli stående alene etterpå».
Nå prøver jeg å bygge opp livet på nytt. Jeg går turer, har meldt meg inn i den lokale seniorklubben. En gang i uka spiller jeg bingo med naboen. Noen ganger lager jeg mat bare for meg selv, tenner et stearinlys og setter meg ved bordet som om jeg hadde gjester. For jeg er også viktig.
Barna? De ringer. Sjeldent. Men jeg venter ikke lenger på at noen skal dukke opp med ostekake, og jeg har ikke lenger melket i kjøleskapet «til forfall». Jeg har byttet rom for ro. I den roen begynner jeg endelig å høre min egen stemme. Den sier: «Nå er det din tur».
