Jeg ga barna hennes etternavnet mitt. Nå er jeg pålagt å forsørge dem, mens hun lever lykkelig med deres biologiske far.
La meg fortelle dere hvordan jeg gikk fra å være den morsomme fyren til å bli den offisielle minibanken for to unger som bare sender melding når de trenger penger til kino, men som totalt glemmer meg til jul.
Det hele startet for tre år siden. Jeg møtte Ingrid sjølve drømmedama, skilt, med to barn på 8 og 10 år. Jeg falt pladask. Helt lost. Hun sa stadig sånne ting som:
“Ungene synes du er helt topp, altså!”
Og jeg, dum og forelsket som jeg var, trodde henne. Det er klart de syntes jeg var kul jeg dro dem med til TusenFryd hver eneste helg.
Så, en dag, under en sånn samtale hvor folk sier ting de ikke burde si, sa Ingrid:
Det er så trist at barna ikke har farens etternavn. Han har aldri anerkjent dem.
Og jeg, på mitt aller mest geniale (ja, dette er ironi), kom med:
Jeg kan jo adoptere dem. De føles jo som mine egne uansett.
Du vet sånne øyeblikk i filmtitler hvor alt fryser og en voiceover sier: “Der skjønte jeg at dette kom til å gå skeis”?
Hos meg var det stille. Men det burde ikke vært det.
Ingrid brast i gledestårer. Barna kastet seg rundt halsen på meg. Jeg følte meg som en helt. En idiotisk en, men like fullt en helt.
Vi gikk gjennom hele pakka advokater, domstol, statlig papirmølle. Ungene ble offisielt Markus Berg og Oda Berg med MITT norske etternavn.
Jeg var fornøyd. Ingrid var fornøyd. Vi holdt endatil en liten “familieseremoni” med bløtkake.
Seks måneder senere. SEKS.
Ingrid kommer:
Vi må snakke Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det, men Erik har kommet tilbake.
Hvilken Erik? spør jeg, men jeg visste jo.
Ungenes far. Han har forandra seg. Blitt voksen. Vil tilbake til familien.
Jeg ble målløs.
Og hva har du tenkt å gjøre?
Jeg vil gi ham en sjanse. For barnas skyld, du skjønner det?
Klart jeg skjønner. Jeg skjønte det så tydelig at det føltes som om noen hadde satt opp et neonskilt mot utgangen.
Ingrid, jeg har jo ADOPTERT dem. De er lovlig mine barn.
Ja, ja det fikser vi etter hvert. Nå må barna få være med faren sin.
“Det fikser vi etter hvert.”
Som det var strømregninga, liksom.
Advokaten min holdt bokstavelig talt på å sette kaffen i halsen.
Du har signert for full adopsjon?
Ja.
Da er du faren deres. På alt: bidrag, skole, helse, you name it.
Men jeg er ikke sammen med mora lenger
Spiller ingen rolle. Du er pappa. Sånn er loven.
Så nå sitter jeg her betaler bidrag til Ingrid, som lever lykkelig med Erik. I MIN leilighet. Fordi “for barna sin skyld må de ikke flytte”.
MIN leilighet. Betalt av meg. Men jeg måtte flytte, for det ville visst vært “for traumatisk for ungene” at de dro et annet sted.
Det drøyeste?
Erik han spøkelset av en far som ikke har bidratt med så mye som ei kronestykke på årevis han er nå helten. Tar dem med på fotball og går i Frognerparken.
Jeg, derimot, får en e-post i måneden fra advokaten:
“Overført barnebidrag: 5 200 kroner”
Med trist smiley på slutten. Det hjelper ikke.
Sist måned skrev Markus til meg:
Hei, kan du vippse litt mer? Trenger nye joggesko.
Kan ikke Erik kjøpe til deg?
Han sier at du er lovlig pappa. Han er bare pappa med hjertet.
Pappa med hjertet.
Så beleilig. Jeg er pappa på bankkonto.
Å adoptere noen, skal det vise seg, er nesten umulig å reversere. Dommeren ser sannsynligvis på meg som den slemme som “kvitter seg med barna sine”.
Venner ler ikke med meg lenger, de ler av meg.
Når bestemte du at dette var lurt, egentlig?
Jeg var forelsket.
Det burde du ikke være med hjernen slått helt av, da.
De har jo rett.
Nå, hvis jeg ser et par der én har fått med seg noen andres barn, får jeg lyst å rope:
“IKKE UNDERSKRIV! Vær onkel, kjæreste, klovn bare ikke skriv under!”
Mamma bare:
“Kjærligheten gjorde deg dum.”
Så ga hun meg en klem, så jeg nesten fikk skikkelig vondt.
I går igjen:
“Ekstra utgift: Skolesaker, 980 kroner”
Ekstra. Akkurat som om skolen liksom aldri har skoleår.
Og Ingrid legger ut lykkelige familiebilder på Facebook.
Barna MED MITT etternavn sammen med mannen som stakk av.
Høydepunktet?
Oda (bare 10, jada, har Instagram…) har skrevet i bioen:
“Datter av Ingrid og Erik ”
Mitt navn? Ikke nevnt med et eneste ord.
Jeg, jeg er bare anonym hovedsponsor for deres tilværelse.
Så her sitter jeg alene, 5 200 kroner fattigere hver måned, med to “barn” som bare tar kontakt når bankID funker, og helt klar over at kjærligheten gjorde meg til Norges største fjott.
Det eneste positive? Når folk spør meg om jeg har barn, kan jeg svare “ja”, og fortelle denne historien til middagen. Alle ler.
Jeg gråter bare inni meg.
Og dere? Har dere signert noe “av kjærlighet” som kostet dere dyrt eller er jeg den eneste idioten som har gitt vekk navn og konto på tilbud?
