Jeg vil gjerne fortelle om innsikten som kom til meg sent i livet. Dessverre måtte jeg innse noen ubehagelige sannheter, men det er tross alt bedre sent enn aldri.
Jeg forsto plutselig hvorfor jeg bodde alene da jeg ble sytti år gammel. Barna mine har ikke snakket med meg på ti år, og barnebarna mine vet knapt at jeg eksisterer. Hvorfor ble det slik?
Det gikk opp for meg, altfor seint, at jeg hadde levd livet mitt på feil måte, og at jeg gjorde mange ting jeg nå angrer på. Men det nytter ikke å snu klokken tilbake.
Jeg så alltid på barna mine som uvørne og ufornuftige. Jeg prøvde å lære dem opp, peke dem i riktig retning, fortelle dem hvordan de burde håndtere livet. Når de ikke lyktes, påpekte jeg feilene deres og brukte gjerne min faste strofe: «Hadde du bare hørt på moren din, ville alt vært annerledes.»
Jeg la meg alltid opp i det de gjorde, både smått og stort, og jeg syntes de ikke kunne klare seg uten meg. Jeg kom ofte med spydige kommentarer, til og med foran gjester og slektninger.
Gradvis begynte barna mine å trekke seg unna, og nå er vi blitt som fremmede for hverandre. Jeg fikk ikke engang vite om barnebarnets fødsel; det hørte jeg om fra bekjente.
Jeg forsøkte å ta kontakt, ringte og skrev brev, men alt var forgjeves. Barna mine svarte:
«Om vi er så dumme, så får du heller snakke med noen som er klokere. Hva skal du egentlig med oss?»
Det jeg forstår nå, er at barn alltid skal behandles som egne voksne med rett til å ta sine egne valg. De trenger en mor som forstår, støtter, baker en god eplekake og byr på te.
Man skal ikke blande seg inn i alt barnas liv handler om. Det er deres liv, og de må få lov å gå sin egen vei. Nå sitter jeg her alene. Og hva hjelper all min klokskap da?
Ta vare på barna dine, ellers risikerer du å ende opp alene i alderdommen. Det er den viktigste lærdommen livet har gitt meg.
