Jeg forstår ikke hvorfor jeg ble hans kone.
Vi giftet oss nylig. Jeg var overbevist om at min ektemann elsket meg mer enn noe annet. Det var ikke det spor av tvil, helt til noe spesielt skjedde. Og det handlet ikke engang om utroskap. Det var langt mer alvorlig, ja, nærmest ubegripelig.
Jeg tror det ble slik fordi jeg brydde meg for mye. Jeg dyrket ham, elsket ham så intenst og tilga alt. Selvfølgelig ble han vant til det det gjorde ham mer selvsikker, selvtilliten vokste. Kanskje han tenkte at enhver kvinne ville krype for ham om han bare knipset med fingrene. Men ute blant folk la jeg merke til at han ikke akkurat får oppmerksomhet fra andre… En annen person ville ikke tolerert hans feiltrinn, og stolt på ham i blinde.
Rett før bryllupet ville han plutselig være alene, reise bort på ferie for å forberede seg til livet som gift. Det var ingenting jeg kunne gjøre, så jeg aksepterte det og lot ham dra.
Senere fortalte han at han ville flykte fra alt, komme seg vekk fra internett og mobildekning. Han dro alene til fjellet, for å finne ro i naturen. Jeg ble hjemme, savnet ham desperat. Hver time ventet jeg på å høre fra ham, lengtet så inderlig.
En uke senere kom han tilbake. Det var den lykkeligste dagen i mitt liv. Jeg tok imot ham med all varme og kjærlighet jeg kunne gi, lagde hans favorittretter og la alt til rette for at han skulle føle seg velkommen.
Men allerede dagen etter begynte noe merkelig. Han løp stadig ut i gangen eller inn på et annet rom, og etter hvert forsvant han ut av huset flere ganger om dagen alltid med en eller annen unnskyldning. En dag, da jeg gikk for å handle på nærbutikken, fant jeg et brev i postkassen. Et vanlig brev, men fra ham, sendt mens han var borte. Det som stod i brevet rystet meg til kjernen. Han hadde skrevet:
«Hei. Jeg kan ikke fortsette å lure deg. Du er ikke den riktige for meg. Jeg vil ikke tilbringe resten av livet med deg. Det blir ikke noe bryllup. Tilgi meg, ikke let etter meg og ikke ring meg. Jeg kommer ikke tilbake.»
Så kort, så brutalt…
Først da forsto jeg hvorfor han stadig måtte sjekke postkassen. Uten å si et ord, rev jeg i stykker brevet, lot ham ikke merke at jeg visste noe. Men hvordan kan jeg leve med en mann som ikke vil være med meg? Hvorfor giftet han seg, og latet som alt var bra?




