Magnus, hva skjer her? spurte Synnøve strengt mens hun holdt en skjorte i hendene. Hva er dette for rosa flekk? Er det noenandres leppepomade? Så du ble lenge på jobb igjen
Synnøve, hva mener du? svarte Magnus sliten mens han ryddet bort arbeidsgreiene. Jeg var på vakt. Hvilken leppepomade? På avdelingen vår er det bare én kvinne, sykepleier Marit. Nei, jeg er virkelig utslitt.
Synnøve rykket på skuldrene, falt i en kroppe og gikk inn på badet. Magnus sukket tungt.
Det har nå gått litt over seks måneder siden Synnøve og Magnus ble sammen. Alt har virket perfekt, bortsett fra én ting Synnøve er ekstremt sjalu. Hun finner årsaker selv der det ikke burde finnes noen.
Se her, stønnet Synnøve. Han lurer meg. Se på dette.
Hun rakte skjorten til søsteren sin, Kine, og krysset armene. Hun så helt knust ut.
Kine strøk på skjorten, luktet på flekken og begynte å le.
Hva ler du av? ble Synnøve fornærmet.
Det er bare fruktmarmelade, sier hun.
Synnøve rev straks skjorten fra Kine og luktet på den. Overraskelsen i ansiktet hennes var en blanding av forvirring og vantro.
Det er på tide å roe deg ned. Jeg skjønner ikke hvor denne mistenksomheten kommer fra.
Synnøve satte seg overfor Kine.
Vi har nettopp begynt å gå sammen. Jeg trakk ham bort fra et tidligere forhold, innrømmet hun, og så bort. Forstår du? Han sviktet den forrige med meg. Jeg trodde han aldri ville forlate meg, men så innså jeg at han ville. Og så
Det er ikke en unnskyldning for å snakke om utroskap. Lær deg å stole på meg.
Jeg stoler, protesterte Synnøve. Jeg er bare redd for å miste ham.
Kine ristet på hodet, uten å vite hva hun skulle si.
Hvor var du? spurte Synnøve med armene i kors. Klokken ett om natten.
Magnus sukket igjen.
Synnøve, du lot meg gå ut med gutta for å se fotball. Vi slappet av en stund. Hva er problemet?
Dima har vært hjemme lenge, jeg ringte til Lise. Hvor har du vært de siste to timene?
Dmytro dro tidligere fordi han lovte kona si noe, og jeg og Sergej ble igjen. Synnøve, ro deg ned. Jeg skal sove.
Magnus gikk inn på soverommet og la seg i sengen. Han ville bare glemme de kroniske sjalusiutbruddene hennes, finne den roen han pleide å ha. Men Synnøve ropte igjen. Som vanlig.
Synnøve gikk ut av butikken, skulderende mot leiligheten. Hun stirret på telefonen og så ikke hva som skjedde rundt henne. Da hun snudde hodet, fikk hun øye på en blond jente som stod ved Magnus hals og lo. Hun holdt ham tett inntil seg uten en eneste hemning.
Synnøve fikk nesten en tåke over øynene, kastet posen med mat og løp mot Magnus. Hun grep jenta i armen og trakk henne bort.
Jeg visste det! ropte hun. Jeg visste du lurte meg. Du er en løgner! Nei, ristet hun på hodet. Nei. Jeg hadde rett! Du, du er en forræder!
Magnus så tungt på henne, knyttet nevene. Øynene hans flakket til den blonde jenta som stod i bakgrunnen og ikke forsto noe.
Synnøve
Ikke tal med meg. Jeg vet hva du kommer til å si. Jeg vil ikke høre tomme unnskyldninger.
Det er min søster, avbrøt Magnus. Halvsøster. Datter av tante Inga. Du kjenner hun. Og Vilde er også min søster, vi vokste opp sammen. Du burde dra hjem. Så snakker vi der.
Synnøve nikket motvillig, ga den forvirrede jenta et kort «beklager» og forlot rommet.
Magnus kom hjem sent, helt knust. Lepper som var stramt sammen så de nesten var borte, og blikket hans unngikk Synnøve helt.
Magnus
Jeg er lei av dette, sa han. Jeg forstår ikke hvorfor du blir så sjalu. Hver dag siden vi ble sammen hører jeg kritikkene dine. Du tror jeg er utro med pasienter, sykepleiere, leger med hver eneste lyktestolpe. Det er for mye. Jeg er så sliten, virkelig.
Magnus! ropte Synnøve. Tenker du å forlate meg? Jeg elsker deg! Unnskyld meg, vær så snill. Jeg vet ikke hva som skjer med meg, men jeg skal prøve så det aldri skjer igjen.
Synnøve falt nesten over ham, grep tak i armene hans og så ham rett i øynene. Magnus følte medlidenhet; han elsket henne oppriktig og hadde til og med avsluttet et fem år langt forhold for henne. Han hadde aldri trodd han skulle ta så stort et steg, men Synnøve hadde fanget sjelen hans. Nå spiste tvilen ham opp innenfra.
Jeg elsker deg, hvisket han, mens han klemte hånden hennes og møtte blikket. Men alt du gjør er usunt. Jeg klarer ikke å leve sånn.
Jeg skal ikke gjøre det igjen, hulket Synnøve. Aldri. Bare bli igjen. Du forstår ikke, jeg kan ikke leve uten deg.
Magnus pustet ut og trakk henne inn. Han kunne ikke forlate henne, selv etter alt hun hadde gjort.
De neste månedene gikk ting bra. Synnøve var ikke sjalu i hvert fall ikke åpenlyst og Magnus nøt selskapet hennes. Han dro ikke lenger tidlig på jobb, og ble hjemme for å spise middag og sove.
Høsten kom, og med den flere sykehuspasienter. Magnus ble sliten, kom aldri tidlig hjem, spiste middag hjemme og la seg tidlig.
Synnøve begynte igjen å mistenke. Først prøvde hun å stole på ham, men skjorten hans luktet fremmed parfyme. Arbeidsplassen var jo mest kvinner, så hun trodde det ikke var noe. Men mistankene vokste, hun fulgte ham, gransket skjorter, lette etter tegn.
Etter jobb stormet Magnus rett inn i dusjen, men brukte lite tid han ville så raskt som mulig ligge i sengen igjen. Nesten lydløst åpnet han døren og så Synnøve skumme gjennom telefonen sin.
Synnøve hva gjør du?
Hun ristet på hodet og kastet telefonen fra seg.
Bare… jeg må ringe noen.
Magnus nikket mot telefonen i rosa etui som lå på sengen.
Har du ikke egen?
Den er tom.
Skjermen på telefonen hennes lyste opp, noen skrev:
Virkelig? Hele tom? Så du lurer også. rynket Magnus bryn. Kanskje jeg burde finne ut mer om deg?
Beklager, senket Synnøve hodet.
Fant du det du lette etter? mumlet Magnus irritert.
Synnøve ristet på hodet.
Magnus gikk stille til skapet og begynte å pakke. Synnøve sprang opp fra sengen og grep armen hans.
Vær så snill, ikke gjør dette! Jeg stoler på deg, Magnus!
Nei, Synnøve, første gang tilgav jeg deg, andre gang vil jeg ikke tråkke i samme felle. Jeg er lei. Jeg vil bare leve rolig, stole på noen og bli betrodd. Det er ikke livet.
På en halvtime hadde han pakket alt i sekken. Synnøve satt på sengen med knærne trukket inn.
Jeg elsker deg, virkelig. Men jeg klarer ikke mer. Du vil ikke endre deg.
Magnus flyttet fra leiligheten og dro hjem til foreldrene. Han var utslitt.
Mangel på tillit ødelegger selv de sterkeste forhold. Kanskje Synnøve fryktet at Magnus en dag ville forlate henne, akkurat som han hadde gjort med den forrige kjæresten. Men hun hadde selv valgt ham. Uten tillit kan verken kjærlighet, vennskap eller noen form for fellesskap bestå. Det var hennes største feil.
