Jeg forelsket meg som syttiåring. Barna mine sa det var pinlig.
Når man har fylt sytti, tror man at man har kjent alle livets smaker. Morgenskaffen. Favorittstolen ved vinduet. Romanene du har lest tre ganger, men leser på nytt fordi hukommelsen ikke lenger er som den var. Stillheten som følger etter førti års ekteskap når den ene blir igjen alene.
Jeg kjente godt denne stillheten i tre år. Tre år med tomt kjøkken, middager for én og samtaler med katten, nesten som om den var psykolog. Katten forresten fryktelig som terapaut. Svarer aldri, og sovner akkurat når det blir viktigst.
Akkurat da, når livet på sitt sedvanlige klønete vis plutselig introduserte meg for en mann på min egen alder, var jeg overhodet ikke forberedt.
Det var på bokmessen. En tirsdag. Det regnet. Jeg var kledd i min styggeste regnjakke den beige, du vet, som ser ut som om den er hentet fra et lager med teaterkostymer for voksne damer. Og det var faktisk der jeg fant den. Det virket som en god idé den dagen.
Han stod ved et bord med brukte bøker, med brillene balanserende ytterst på nesen og en bok åpen i hendene, men jeg kunne se at han ikke leste. Han stirret ut i tomrommet, som om han prøvde å regne ut universets alder. Eller hva han skulle ha til middag. Man vet aldri med menn.
Jeg klarte ikke stå stille, så jeg gikk bort og sa:
Si meg, snakker boka til deg, eller snakker du til den?
Han spratt til så brillene nesten falt av. Fanget dem med en hånd, lo med den andre, og så på meg med blikket til en som har funnet noe virkelig morsomt etter tjue år. Kanskje jeg var det? Tjue år uten latter er jo lenge.
Den snakker til meg, svarte han. Men jeg hører ikke etter.
Akkurat da kjente jeg noe rart, men ikke i hjertet. Hjertet holdt seg rolig nå for tiden. Det var magen. En slags krøll på innsiden, som om noen prøvde å lage spansk omelett uten å spørre om lov.
Jeg inviterte ham på kaffe. Han sa ja. Jeg aner ikke hvordan vi gikk fra bokprat til kafé på førti sekunder, men sånn er det når man egentlig ikke har noe å tape lenger.
Kaffen varte i tre timer.
På de tre timene rakk jeg å finne ut at han het Harald, var enkemann, hadde to sønner som behandlet ham omtrent som et gammelt kjøleskap ingen visste hvor de skulle plassere, og at han aldri hadde lært seg å lage annet enn eggerøre.
Eggerøre? spurte jeg. Og med hva?
Med det som finnes.
Harald, det er ikke matlaging. Det er overlevelse.
Han lo så hardt at han sølte kaffe. Og jeg tenkte i mitt stille sinn: denne mannen er et kaos, men et morsomt kaos. Og i min alder er det verdt mye.
Vi dro på flere dater før jeg bestemte meg for å si det til barna. Ikke av skam. Mer som å forberede seg før en lang reise det gjelder å velge ordene og ta på det blikket som sier “ikke prøv å ombestemme meg”.
Søndagen kom. Vi satt tre rundt bordet. Eirik, eldstesønnen min, laget søndagsstek som om det var høyeste helligdag. Maten var god. Vinen helt grei, men jeg drakk den uansett. Mellom hovedretten og desserten sa jeg:
Forresten… jeg har begynt å treffe noen.
Stillheten falt så tung at du kunne kutte i den med ostehøvel.
Datteren min, Ingrid, reagerte først. Åpnet munnen. Lukket den. Åpnet igjen.
Mamma, sa hun med den stemmen hun bruker når hun tror jeg er et barn, det kan du ikke mene?
Hvorfor ikke?
Det er… pinlig, sa Eirik og stirret ned i tallerkenen. Folk prater.
Da reiste jeg meg rolig.
Sønn, sa jeg, hvilke folk? For jeg pratet med nabokjerringa, damen på bakeriet og bikkja i parken i dag. Ingen av dem så særlig opprørte ut. Hunden virket riktig fornøyd på mine vegne.
En ny pause, men kortere.
Og forresten, fortsatte jeg mens jeg helte opp mer vin, hvis dere sier det er pinlig igjen, inviterer jeg ham på søndagsmiddag her. Hver uke. Med hans eggerøre.
Eirik satte vinen i halsen.
Ingrid gjemte hodet i hendene.
Og jeg, med all verdighet en syttiårig kvinne i beige regnjakke kan ha, smilte fornøyd, og ringte til Harald før jeg la meg.
Harald, spurte jeg, kan du lage noe annet enn eggerøre?
Gjett hva han svarte.
