Jeg er ikke her
Har du kjøpt den der greia igjen? Geir satte handleposen på bordet så det klirret inni. Jeg sa jo: Ingen «Velur». Altfor dyrt og totalt unødvendig.
Inger sto ved vinduet og så ut mot bakgården. Der jagde nabojenta på rundt sju år duene så de fløy opp som en sky, spredte seg, og deretter samlet seg igjen på asfalten som om ingenting hadde skjedd. Inger så på dem og prøvde å huske sist hun kjøpte noe til seg selv. Bare fordi hun ville.
Det er håndkrem, Geir. Tre hundre og åtti kroner.
Tre hundre og åtti er tre hundre og åtti. Kan du ikke regne lenger?
Hun svarte ikke. Snu seg, tok ut posen, fant fram den lille boksen med gullfarget lokk, satte den på vinduskarmen ved siden av geranien. Geranien hadde ikke blomstret på evigheter. Inger hadde tenkt lenge at hun skulle finne ut hvorfor, men det ble aldri noe av.
Inger. Jeg snakker til deg.
Jeg hører deg, Geir.
Hun gikk ut på kjøkkenet, åpnet kjøleskapet, tenkte på middag. Hun hørte ham gå bak seg, tunge, målbevisste skritt, så smalt det i døra til kontoret. Inger pustet ut.
Hun var femtiåtte. Bodde i Oslo, i en treroms leilighet på Årvoll, gift med Geir Pedersen i snart tretti år. De hadde en voksen sønn, Anders, som bodde i Trondheim og ringte på søndager eller glemte det. De hadde et småbruk en times biltur unna, en bil som kun Geir kjørte, og Inger jobbet som hovedbibliotekar på Deichmanske. Atten år i bokhyllene.
Livet var der. Ingen tok det fra henne.
Hun tok ut en pakke kyllingfilet, la den på fjøla, fant frem kniven. Ute hadde jenta forlatt duene duene fløy. Bakgården lå tom, grå, i asfalten vokste fjorårets gress her og der i sprekkene.
Inger innså at hun bare sto der, med kniven i hånda. Uten å gjøre noe.
Hun la fra seg kniven, gikk bort til vinduskarmen, åpnet kremboksen. Lukten var svak, et snev av blomster. Hun smurte litt på håndryggen, gned den sakte inn. Huden slukte kremen, det føltes som om noen holdt hånden hennes et øyeblikk.
Inger lukket boksen og begynte å skjære kyllingen.
Kvelden var som vanlig. Geir spiste uten å si stort, så på Dagsrevyen og la seg. Inger satt lenge på kjøkkenet med en kopp kald te, bladde i et gammelt hageblad. Hun leste egentlig ikke, hun bare var der.
Neste morgen kom hun på jobb og fant Lise Kristiansen gråtende bak tidskriftshyllene.
Lise, hva er det?
Lise var tre år eldre, hadde jobbet der lenger enn noen, kunne plasseringen på hver eneste bok utenat Inger hadde aldri sett henne gråte.
Nei da, det er ingenting, Lise viftet med hånda, tok fram lommetørkleet. Orker ikke snakke om det.
Hvis du vil prate, er jeg her.
Det er ikke noe å si, hun snufset, stappet lommetørkleet i lomma. Dattera ringte i går. Hun sa, mamma, du har gått ut på dato. Sa det rett ut. Gått ut på dato.
Hva mener hun?
Akkurat det. Jeg ga noen råd om ekteskapet hennes, sånn fra hjertet. Hun sa: mamma, dine råd er fra steinalderen. Du skjønner ikke hvordan folk lever nå. Lise kastet et blikk på bladstabelen og rettet på den. Hun har vel rett.
Det har hun ikke, sa Inger.
Hvordan kan du vite det?
Inger fant ikke noe svar. De sto der sammen, omgitt av boklukta og de knirkete hyllene, før de trakk seg til sine poster.
I lunsjen gikk Inger ut en tur. April var kjølig, men sola skinte; hun satte seg på en benk i parken, lukket øynene. Sola trengte gjennom øyelokkene som oransje. Hun tenkte på Lise, på Lises datter, på «gått ut på dato».
Så begynte hun å tenke på seg selv.
Inger Pedersen, født Hansen, født i Oslo, 1966. Lærerutdanning, norsk og litteratur, giftet seg sent, 29, veldig seint på den tida. Geir var ingeniør, saklig og pålitelig. Anders kom året etter. Inger tok permisjon, begynte etter hvert på deltid, flyttet moren inn til seg da hun ble dårlig, til hun døde gikk tilbake i jobb. Livet gikk, akkurat passe pent og rolig.
Et sted på veien forsvant noe. Inger klarte bare ikke sette ord på hva.
Hun åpnet øynene. Rett overfor blomstret et plommetre med små, hvite blomster, så skjøre, nesten uvirkelige. Inger tenkte på at hun ikke hadde tegnet på førti år. I studietida tegnet hun med pastell. Senere hadde det blitt for mye annet, og så var det liksom for sent.
Hun tok opp mobilen og ringte Anders. Han svarte på tredje ring; stemmen hennes avslørte at han hadde det travelt.
Hei, mamma! Alt ok?
Ja da. Ville bare høre stemmen din.
Mamma, jeg skal hvert øyeblikk inn i et møte ringer deg i kveld.
Jada. Ringer senere.
Han ringte ikke. Ingen overraskelse, egentlig.
Inger jobbet ferdig dagen, kjøpte brød på Rema, gikk hjem samme vei hun hadde gått i atten år, hver ukedag, kunne underlaget utenat, hver sprekk og fortauskant.
Geir var allerede hjemme, leste på nettet. Inger hang fra seg jakka, gikk ut på kjøkkenet.
Skal du spise?
Seinere.
Hun satte på vann, fant litt restesuppe i kjøleskapet. Mens hun ventet, så hun på håndkremen, som fortsatt sto i vinduskarmen. Boksen var liten og pen. Inger tenkte at Geir kanskje hadde rett. Tre hundre og åtti kroner. Hvorfor det, liksom.
Men så husket hun den gode lukten.
Hun lot boksen stå.
To uker gikk. Ingenting spesielt hendte. Så kom Sissel inn på biblioteket.
Inger la merke til henne med en gang. Kvinne, midten av førtiåra, kirsebærrød kåpe, kort klipt, rak i ryggen. Kom bort til skranken og ville låne bøker om psykologi og, hvis de hadde noe, instruksjonsbøker for akvarellmaling.
Akvarell? spurte Inger.
Ja. Malte litt som barn. Vil prøve igjen.
Så fikk Sissel lånekort, fant fram til riktige hyller. Gikk mellom bøkene, bladde, satte tilbake, fant flere. Inger fulgte henne i øyekroken, og la merke til at ved Sissel var det noe avklart. Som en som har det greit med seg selv. Og det holder.
En halvtime etter kom Sissel tilbake, to bøker i hånden.
Leser du noe av dette? spurte hun, og nikket mot psykologihylla.
Av og til.
Du har jobbet her lenge?
Atten år.
Sissel så på henne. Ikke kritisk, men oppriktig interessert.
Det er mye.
Ja.
Trives du?
Inger nølte. Et enkelt spørsmål, men ikke åpent for et enkelt svar.
Jeg trives, sa hun. Jeg liker bøker. Og folk. Og stedet. Det er velkjent.
Velkjent, smakte Sissel på ordet. Jeg skjønner.
Så tok hun bøkene og gikk.
Neste uke kom hun igjen, leverte tilbake én bok, ba om noen flere akvarellting. Inger fant et tynt album, foreslo den. Sissel tok det, spurte plutselig:
Vil du prøve?
Hva da?
Å male. Jeg går på akvarellkurs hver lørdag, liten gruppe, veldig uformelt. Kom, du også!
Inger var klar til å si nei. Åpnet munnen, men så ble det ikke nei.
Hvor da?
Sissel skrev en adresse på en lapp. Kunstkaféen «Hvitt lys», Olaf Ryes gate, lørdag kl. 11.
Hele kvelden så Inger på lappen. Hadde den først i forklelommen, så på vinduskarmen ved siden av håndkremen. Geir spurte ikke om lappen. Han spurte ikke om så mye, egentlig så sant det ikke angikk penger eller middag.
Fredag kveld sa hun under middagen:
Jeg skal på kurs i morgen tidlig. Akvarell.
Geir så opp fra tallerkenen.
Hvor?
På Olaf Ryes gate. Det var en ny bekjent låner bøker på biblioteket.
Han tygde ferdig, la ned gaffelen.
Og hva koster det?
Har ikke sjekka.
Javel. Gå da, hvis du ikke har annet å gjøre.
Inger anså det som grønt lys. Ordene «hvis du ikke har annet å gjøre» var standard. I snart tretti år.
Jeg går, sa hun.
Neste morgen sto hun opp klokka åtte, vasket seg, tok på en grå genser og mørkeblå bukser. Så på speilbildet. Hadde ikke sett ordentlig på seg selv på lenge. Øynene, grå. Håret mye grått, men fortsatt tjukt. Hun strøk hånden gjennom, prøvde en ny vri. Tok litt krem på hendene og halsen.
Gikk ut i god tid.
«Hvitt lys» lå i andre etasje i en gammel bygård. Hvitmalte vegger, tregulv, store vinduer et snev av kreativt kaos. Inger opp trappa, dyttet opp døra.
Sissel var der allerede. Og fire andre kvinner, én mann på rundt femti, litt kortvokst, rutete skjorte. Alle satt rundt et langt bord, vannglass, papirark.
Inger! Så hyggelig at du kom!
Inger satte seg ved siden av Sissel. Kurslederen, en ung kvinne som het Stine, forklarte at i dag skulle de male syriner. Inger grep penselen hånda skalv litt, mest uvant.
Ikke tenk på at det må bli fint, sa Stine. Tenk på vann og farge, ikke på resten.
Første strøk. Lilla spre seg på papiret, blandes med blått. Så et til. Fargen løp dit den selv ville, ikke dit hun hadde planlagt og det var ganske spennende. Sissel så konsentrert ut, mannen med rutete skjorte brukte bitteliten pensel og så ganske misfornøyd ut.
En time gikk. Inger så på arket sitt det lignet ikke på syrin akkurat. Mer som en flytende, lilla-blå søle. Men det var noe levende der. Noe hun selv hadde laget.
Fint, sa den eldre damen på andre siden av bordet, hun het Marit.
Tja, sa Inger.
Jo. Det er stemning i det.
Inger så en gang til. Kanskje. Kanskje.
Etterpå spurte Sissel om de skulle ta en kaffe, på kafeen nedenfor. Inger ble med. De satt ved vinduet, bestilte, og Sissel spurte plutselig:
Likte du det?
Ja. Overraskende mye.
Jeg så det på deg, Sissel smilte. Noen ganger ser det ut som du ser noe rett foran deg, men så snur du deg bort.
Inger svarte ikke med én gang. Så spurte hun:
Har du bodd lenge i Oslo?
Tre år. Jeg flyttet fra Bergen etter skilsmissen.
Åja.
Gikk greit til slutt, Sissel nikket og smilte mildt. Det var tungt. Så ble det lettere. Og så ble det spennende.
Spennende?
Å bo alene. Jeg hadde ikke peiling på hvem jeg var.
Er det ensomt?
Av og til. Men det er en annen type ensomhet bedre, egentlig.
Det lå noe kjent i det. Inger sa det ikke høyt, men inni henne løsnet noe, som våris på Akerselva.
I mai annonserte bydelsadministrasjonen en kulturkonkurranse biblioteket skulle lage noe for nærmiljøet. Sjefen, Anne Britt, samlet flokken.
Noen ideer?
Ingen sa stort. Inger heller ikke, men i hodet verserte alt mulig.
Hva med en litteraturaften? foreslo Lise. Høytlesning, diskusjon.
Gjør vi hvert år. Noe nytt?
Hva om vi satser på bare damer, sa Inger. Ikke fiksjon, men deres egne historier. Uformelt. Kvinner fra nabolaget, ulike aldre. De forteller hvordan livet har vært, hva som har endret seg. Og hvis de lager noe selv maler, strikker tar de det med og viser det frem.
Det ble stille.
Originalt, sa Anne Britt.
Men levendig.
Hvem tar ansvaret?
Jeg, sa Inger. Hun skvatt over egne ord.
Anne Britt smilte undrende.
Greit, Inger. Kjør på.
Inger ringte straks Sissel, som lo.
Dette hadde jeg aldri trodd om deg!
Ikke jeg heller Men nå er vi i gang.
Selvfølgelig er jeg med. Og spør Marit hun lager keramikkfigurer.
Marit Pedersen, 62, gikk av med pensjon tre år tidligere og formet små fugler av leire. Tok med til markeder. Hun sa ja med én gang, så lenge hun slapp å snakke for lenge.
Inger satte opp program. På kjøkkenbordet, etter at Geir forsvant til kontoret, noterte hun, strøk ut, begynte på nytt. Å skape var nytt ikke bare opprettholde. Lage sitt eget.
En kveld gikk Geir inn for et vannglass. Så henne ved kjøkkenbordet.
Hva skriver du?
Jobb. Skal arrangere noe.
Alltid biblioteket.
Ja.
Han trakk på skuldrene.
Middagen var kald.
Beklager. Jeg skal varme opp neste gang.
Han gikk. Inger så etter ham. Han nevnte kald middag aldri at hun var blitt gladere, eller at det var spennende. Bare middagen.
Hun vendte tilbake til notatene.
Bibliotekaften ble 3. lørdag i juni. Fire damer meldte seg, inkludert Sissel og Marit. Femte var Grete, tidligere lærer, som skrev dikt, men hadde aldri lest dem høyt. Sjette var Stine fra akvarellkurset den yngste av dem.
Inger laget plakater, hengte opp. La in annonse i bydelsbladet. Var redd for at ingen møtte. Men lørdag var lokalet fullt. Over tretti, nesten bare kvinner, aldre fra 25 til 80+.
Inger ledet kvelden. Ikke mye innledning, bare: vi skal lytte til hverandre, det er hovedsaken. Så slapp hun Marit til.
Marit fortalte om pensjonisttilværelsen hvordan hun først følte seg unyttig, så snublet over et keramikkurs. Jeg oppdaget at jeg hadde hender, sa hun, og alle smilte.
Sissel delte om å starte på nytt etter førti. Om at det skumleste ikke var det nye, men det kjente, det gamle. Det var ord Inger ville huske.
Grete leste to dikt. Skjelvende, men så stødigere. Etterpå klappet alle.
Lise og Inger ryddet etterpå.
Veldig vellykket, Inger, sa Lise. Du har det i deg, vet du. Det er på tide du slipper det fram.
Tror du det?
Ja. Jeg vet det. Atten år jeg har sett det hele tiden.
Inger fant et glemt skjerf og hang det i garderoben. Hun tenkte at Lise hadde rett. Vondt og godt på samme tid. Hvorfor hadde det aldri skjedd før nå?
Geir sov da Inger kom hjem. Hun listet seg inn på kjøkkenet, helte opp et glass vann. Håndkremen og et blåfiolett bilde lå på vinduskarmen. Geranien hadde plutselig fått fire røde blomster.
Inger smurte krem på hendene, sakte, nøye. Så på geranien og tenkte på Sissels ord: Jeg var ikke redd for nytt, jeg var redd for det gamle.
Morgenen etter spurte Geir:
Hvordan gikk det i går?
Bra. Masse folk.
Fikk du deg mat?
Det var te.
Te er ikke mat, han så på mobilen.
Inger tok med seg kaffe ut på balkongen. Det var tidlig, lukt av løvtrærne. Hun innså at Geir spurte om hun hadde spist. Omsorg, på sitt vis. I tretti år hadde hun tatt formen for innhold uten å merke at innholdet var forskjellig, eller manglet.
Hun visste ikke. Men begynte å se rett på det.
I juli ringte Anders, midt i uka til og med, ikke på søndag.
Hei, mamma! Hvordan går det?
Helt fint, Anders. Noe spesielt?
Nei, bare Sissel sendte meg melding! Hun fant meg på Facebook, skrev at du arrangerte et kjempeflott arrangement. Jeg visste ingenting.
Du spurte jo aldri.
Stille.
Unnskyld, mamma. Jeg har vel ikke gjort det. Fortell?
Så Inger fortalte om kurset, Marit med fuglene, Grete og diktene, hvorfor lokalet var fullt. Anders lyttet, uten å avbryte.
Vet du, mamma du er tøff. Skikkelig.
Takk.
Har du gjort dette lenge?
Nei, første gang.
Det burde skjedd før.
Ja, kanskje.
Pause.
Du mamma, deg og pappa er alt bra?
Inger gløttet ut vinduet. Gresset gulnet, to gutter sparket ball.
Det er blitt forutsigelig, sa hun.
Betyr det godt eller dårlig?
Aner ikke ennå.
Anders spurte ikke mer. Han skulle komme hjem i august. Inger la på.
August: Anders kom hjem. Liknet på faren, men hun så noe av seg selv han lyttet virkelig. Han hadde med brunost og nøtter, og lot Inger snakke om seg selv, virkelig snakke.
En dag, mens Geir var på småbruket, satt de på kjøkkenet.
Du har forandret deg, mamma.
På hvilken måte?
Vanskelig å si. Som om du har blitt større.
De lo begge.
Føles det bra?
Inger knuget kaffekoppen.
Ja, sa hun. Litt skummelt også.
Hvorfor skummelt?
Når du ser deg selv klart, blir det vanskelig å ikke se alt det andre også. Ikke alltid komfortabelt.
Anders nikket.
Ser pappa det?
Han ser om middagen er kald, mumlet hun, og angret straks. Sorry. Det er ikke rettferdig.
Jo, det er det. Har du snakket med ham om alt dette før?
Om hva?
Om hva du trenger.
Inger så ut på høsten.
Jeg har ikke trent på sånt, sa hun.
Prøv, sa han.
Anders dro. Inger byttet på senga hans, tenkte på prøv. Tretti år uten å prøve. Hun hadde snakket mye, men aldri om det viktigste. Fordi det var tryggere å la være. Geir hadde alltid hatt evnen til å få enhver samtale bort fra det viktige.
I september ble Inger kalt inn til Anne Britt:
Bydelen vil at vi gjentar arrangementet, større, hele biblioteknettverket er med. Lønn justeres deretter.
Ja takk!
Anne Britt smilte.
Du har blitt annerledes i sommer. Ikke fornærmet?
Nei da.
Mer levende.
Inger gikk ut, ut i biblioteket, møtte en gammel leser, utleverte nye krimromaner. Så utover lokalet. Hyllene, lesesalsbordene, det store vinduet med septemberlys.
Atten år. Nå så hun det for første gang som sitt sted ikke bare et sted hun oppholdt seg.
Hjemme merket Geir endringene. Inger kom senere, dro på kurs, var med Sissel ukjent kvinne nesten hver helg.
Hvem er denne Sissel egentlig?
Venninne.
Når fikk du deg venninne?
I februar. På jobben.
Hver uke er det noe.
Det er fint sånn.
Geir så på henne. I blikket hans lå en ny uro. Ikke irritasjon. Forvirring.
Jeg sier ikke at du ikke får, sa han. Jeg bare er ikke vant til at du gjør så mye.
Inger satte seg tvers overfor ham. Første gang på lenge hun så rett på ham, sånn på ordentlig.
Geir, sa hun, savner du at jeg gjør litt mer enn bare å være hjemme og på jobb?
Han så på hendene.
Vet ikke. Kanskje ikke. Jeg er ikke vant til det, bare.
Jeg har alltid vært her. Bare nå er jeg ikke helt som før.
Du er her, men også noe annet.
Inger så på ryggen hans, bred og nå småskjev. Seksti år. Han var eldre nå hun hadde nesten ikke merket det.
Geir, når snakket vi virkelig sist? Ikke om middag, ikke om bilen. Bare pratet?
Han vendte seg mot henne.
Vi prater jo.
Om hva?
Ingen svar.
Nettopp.
November, og stort bydelsarrangement. Inger forberedte seg tre uker. Nå åtte deltakere, en lokal kunstner stilte ut bilder. Sissel hjalp til. De så hverandre nesten daglig kaffe, bibliotek, tur langs Akerselva.
En dag langs elva sa Inger:
Jeg skjønner ikke hvordan jeg har levd før.
Du levde jo, svarte Sissel.
Nei, jeg var så langt inni meg selv at ingen andre kom inn. Hvorfor?
Ikke spør hvorfor. Det bare blir sånn.
Men jeg kunne jo gjort noe annet.
Javisst. Men ting starter når de starter ikke før.
Jeg er femtiåtte.
Og så? Det er jo bare tall.
Er det ikke seint?
Åh, Inger, hør nå: Jeg møter kvinner på trettifem som har stivnet. Som museumsgjenstander bak glass. Du begynner nå det er kjempebra. Akkurat på tide, spør du meg.
Inger så på elva. En lastepram snek seg forbi.
Vet du, sa hun jeg maler hver uke nå. Ni måneder.
Jeg vet.
Og i dag skrev jeg eget innledningstekst til arrangementet. Ikke kopi fra nettet.
Du leste det for meg.
Det ble bra.
Det ble levende. Det er bedre.
Arrangementet i november. Over 70 fremmøtte. Lokalet sprengte grensene, noen måtte stå. Inger åpnet, leste eget tekst. Stabil stemme, antydning til skjelving i hendene. Hun snakket om hvordan det alltid fins noe i kvinnen som venter på å bli lagt merke til, om hvordan alder noen ganger åpner døra i stedet for å lukke den. Hun snakket som en som nettopp hadde forstått det selv.
Etterpå kom en eldre kvinne bort Bodil, 83, støttet av datteren.
Kjære deg, sa hun. Var det meg du snakket om?
Det var alle oss.
Nei, nei. Det var meg. Jeg kjente det. Bodil tok Ingers hånd, tørr og uventet varm. Jeg broderte i ungdommen. Sluttet, tenkte: tull. Men i kveld tenker jeg at jeg kanskje skal prøve igjen. 83 er ikke det litt drøyt, da?
Det syns jeg ikke.
Mener du det?
Ja.
Bodil forsvant sammen med datteren. De gikk sakte, men det var ikke tomhendt de gikk.
I desember ble det stille. Inger ledet selv små litteraturkvelder på biblioteket hver onsdag, syv-åtte faste. De diskuterte voldsomt, Inger rakk nesten ikke å styre temperaturen i rommet.
Hjemme var det anspent. Ikke bråk, men en slags tyngde i luften. Geir tenkte mye, sa lite. Inger sluttet å vente på initiativ hun visste at hun selv måtte ta det.
Midt i desember, søndag kveld, gikk hun inn på kontoret hans.
Geir, jeg må prate med deg.
Ja vel.
Ikke sånn. Hun lukket døra, satte seg rett ved siden av. På ordentlig.
Han la bort boka, så spent ut.
Hva er det?
Ingenting har skjedd. Jeg bare jeg må si noe som har vært inni meg lenge. Eller kanskje aldri har blitt sagt:
Han sa ingenting. Kinnene var spent.
Jeg har levd som om jeg nesten ikke finnes, Geir. Jeg har vært her, kokt suppe, jobbet, vært med deg, men inni meg nesten fraværende. Det er min skyld, men litt vår også. Hvordan vi har levd sammen.
Geir stirret på bordet.
Vil du skille deg?
Jeg vet ikke hva jeg vil. Men jeg vil prate. Ordentlig. Jeg vil at du skal se meg, ikke bare middagen og rene skjorter. Meg.
Stillheten ble lang. Snøen dalte utenfor.
Jeg kan ikke, Inger, sa han lavt. Jeg har ikke lært det.
Jeg vet det. Inger så på hendene hans. Jeg bebreider deg ikke. Men jeg vil prøve. Kan vi prøve?
Han så ut av vinduet, så på henne igjen nå var det tydelig: Han var forvirret. Men levende.
Du har forandret deg veldig i år, sa han.
Ja.
Jeg forstår deg ikke alltid.
Jeg vet.
Men jeg vil ikke han tvilte, valgte ordene langsomt at du skal dra. Herfra. Eller helt vekk.
Da prøver vi. Ikke sikkert det er lett, men vi prøver.
Januar skarpe kuldegrader og gnistrende lys. Inger jobbet på biblioteket, drev lesesirkel, malte på lørdager. Flere bilder hang på kjøkkenet. Geranien trivdes igjen etter at hun plantet den på nytt.
Sissel kom sjeldnere; jobbstress. Men de sendte meldinger.
En kveld sa Sissel:
Har du tenkt å gjøre et større arrangement til våren?
Ja! Jeg vil ha noe større en enkel festival over flere dager.
Det blir jo kjempemye jobb.
Men jeg liker store prosjekter nå.
Sissel lo.
Hvem skulle trodd det for ett år siden?
Ikke jeg.
Med Geir var det fortsatt vanskelig, men de pratet noen ganger for alvor, noen ganger stengte han seg inne og Inger lot ham være. Hun ventet. Eller så gikk hun og gjorde sitt eget.
I februar, under middagen:
Jeg var hos legen sist uke, sa Geir plutselig.
Noe galt?
Bare sjekk. Litt høyt blodtrykk. Fikk piller.
Fint at du gikk.
Du spør ikke hvorfor jeg ikke sa noe?
Inger la ned skjea.
Hvorfor sa du ikke noe?
Ville ikke bekymre deg. Han så på henne. Vane, tror jeg.
Din vane er å ikke bekymre meg?
Ja. Du er alltid opptatt uansett.
Inger så på ham. Hun visste det lå noe viktig der.
Geir, jeg vil vite når du ikke har det bra. Om legen. Om alt. Forstår du?
Ja. Jeg skal si det.
Og jeg skal også si ting.
Rolig i rommet, snø og vind utenfor. I vinduskarmen sto kremen og et nytt bilde. En gren av eple hvit, mild.
Fint bilde, sa Geir. Er det du som har malt?
Ja.
Du kan, du.
Jeg øver.
Sent i februar ringte Lise. Klokka var nesten ni.
Unnskyld, Inger. Dattera mi kom hjem til oss.
Og?
Vi ble venner igjen. Hun sa hun tok feil om «utdatert».
Glad?
Veldig. Inger kan jeg prøve på akvarellgruppa di? Føler meg talentløs.
Kom på lørdag klokka elleve. Alle føler seg sånn i starten.
Lise dukket opp. Holdt penselen keitete, første strøk for mørkt, neste for vannaktig. Lise ble frustrert.
Hva er dette, Inger? Bare tull.
Jeg ser på. Liker det.
Liker? Det er jo en flekk.
Det er aller første gang.
Liker du virkelig dette?
Ja. Og neste gang blir det noe annet.
Lise så på arket, så lo hun.
Greit, jeg kommer tilbake neste uke.
Mars kom med første vårtegn. Inger søkte om vårfestival; biblioteket ga tommel opp. Anders skrev at han kom i april.
En kveld, Geir hadde lagt seg, satt hun på kjøkkenet med notatbok. Utenfor dryppet taket, snøen trakk seg tilbake, våren presset på. Geranien hadde tre røde blomster og én knopp.
Inger så på kremboksen tom for lengst, men hun hadde latt den stå. Kjøpt en ny av samme sort, «Velur», til tre hundre og åtti kroner. Geir sa ingen ting.
Hun åpnet notatboka, skrev øverst: «Alt jeg vet nå, som jeg ikke visste i fjor.» Så tenkte hun. Lukket boka. Trengte ikke skrive. Det var der inne, allerede.
Telefonen ringte nesten klokka elleve. Sissel.
Går det bra?
Bedre enn på lenge. Sissel lød oppglødd. Jeg har fått jobbtilbud i Bergen. God lønn. Dattera mi bor der. Jeg vurderer det.
Inger var stille.
Vil du reise?
Vet ikke. Du må si noe.
Du vet det allerede, tror jeg. Du har bestemt deg uten å si det høyt.
Knappe stille sekunder.
Jo, kanskje.
Hva er det du er redd for, da?
At jeg mister akvarellgjengen. Deg. Marit og fuglene hennes. Grete og diktene.
Vi blir her. Vi forsvinner ikke.
Oslo er langt unna Bergen, Inger.
Sissel. Inger snurret en penn i hånden. Du sa én ting til meg langs Akerselva i fjor høst.
Hva da?
«Nytt begynner når det begynner.»
Sissel lo varmt.
Klok jeg var, da!
Fortsatt klok.
Kan jeg spørre deg om noe, helt ærlig?
Ja.
Er du lykkelig?
Inger så på geranien, kremboksen, tegningene på veggen, notatboka med blanke sider.
Jeg er blitt meg selv, sa hun. Det er viktigst, tror jeg.
Er det svaret?
Ja.
Sissel var stille en stund.
Da er jeg veldig glad på dine vegne.
Og jeg på dine.
Inger
Ja?
Hva gjør du hvis jeg drar?
Inger så på notatboka, på den blanke siden.
Jeg fortsetter, sa hun.
