Jeg fikk høre at noen hadde lagt fra seg et spedbarn i ett sånt “Livets vindu” like ved fødeavdelingen på Rikshospitalet.
Tre måneder etter at mannen min døde, bestemte jeg meg for å adoptere et barn som hadde blitt forlatt av foreldrene sine. Jeg fikk vite at dette barnet var blitt plassert i Livets vindu rett ved sykehuset.
Da var det bare å hive seg rundt og samle alt mulig av papirer og dokumentasjon. Jeg klarte å fikse alt på et blunkdet skulle nesten gått sport i byråkratiske skjemaer! Så måtte jeg få besøk av både kommune, barnevern og gudene vet hvem for å vurdere om livet mitt var A4 nok. Heldigvis gikk alt på skinner, og bare noen få dager senere var sønnen min hjemme hos meg. Jeg elsket ham som mitt eget barn. Jeg ga ham navnet til min avdøde mann det føltes som litt magi hver gang jeg sa det høyt.
Etter hvert som han vokste, begynte han å spørre etter søsken. Ikke at det plaget meg nevneverdig jeg har hjemmekontor og styrer sjappa fra laptopen uansett, så det passet meg midt i blinken. Da jeg var tilbake for å hente et nytt barn, var jeg helt sprudlende av lykke. De viste meg inn på et rom hvor det lå en liten jente i sprinkelsenga si, bare tre dager gammel. Jeg ble stormforelsket på sekundet og bestemte at hun rett og slett var vår. Nå visste jeg jo hvilke dokumenter og prøver jeg måtte gjennom, så hele runden gikk mye fortere denne gangen.
Så nå er vi tre i familien: meg, sønnen min og dattera mi. Vi må vel innrømme at vi omtrent går rundt og gliser som lykkeligste folkene i hele Norge.
