I dag fikk jeg høre at noen hadde forlatt et lite barn i “livets vindu” ved siden av fødeavdelingen på Rikshospitalet i Oslo.
Det har nå gått tre måneder siden jeg mistet mannen min, og jeg bestemte meg for å adoptere dette barnet som foreldrene hadde forlatt. Livets vindu, et sted man anonymt kan etterlate spedbarn, ga meg plutselig et nytt håp midt i sorgen.
Jeg måtte raskt samle inn alle nødvendige papirer, men det gikk heldigvis ganske smertefritt. Etterpå ble jeg grundig vurdert av både barnevern og andre instanser, men heldigvis viste det seg at både jeg og hjemmet mitt ble godkjent. Bare noen dager senere hadde jeg min lille sønn i armene mine. Jeg elsket ham fra første øyeblikk, som om han var mitt eget barn. Han fikk navnet etter min avdøde ektemann, og det gjorde meg både stolt og rørt å høre navnet hans igjen i hjemmet vårt.
Etter hvert som sønnen min vokste opp, begynte han å spørre om han kunne få en lillesøster eller lillebror. Heldigvis passer det veldig bra for oss, siden jeg har en hjemmekontorjobb hvor jeg styrer alt fra PC-en min. Så hverdagen ble fort stabil igjen. Da jeg fikk muligheten til å adoptere et barn til, var jeg overlykkelig. Jeg ble tatt med til barneavdelingen, hvor jeg fikk se en nyfødt jente, bare tre dager gammel. Jeg visste allerede hvilke dokumenter vi måtte ordne og hvilke undersøkelser som ventet oss, og denne gangen gikk alt enda raskere.
Nå er vi tre jeg, sønnen min og datteren min. Vi er de lykkeligste menneskene i hele Norge.
