Jeg er utslitt. Og nei det er ikke en vag, følelsesmessig tretthet. Dette er fysisk, psykisk og økonomisk utmattelse av å forsørge to voksne mennesker som har valgt å leve livet sitt som evige tenåringer. De er godt over tjue, er ved utmerket helse, har de nyeste mobilene, merkeklær, ferdigmat og et hjem som fungerer som et femstjerners hotell. De står opp utpå ettermiddagen, vandrer ned på kjøkkenet for å sjekke hva som finnes av mat, og hvis det ikke faller i smak, rynker de bare på nesen. De spør aldri hva ting koster. De takker ikke. De hjelper heller ikke til. De forventer.
De har ikke studert på årevis. De har begynt på utdanning, som de bare har droppet igjen det var visst «ikke riktig for dem». Kurs som blir avbrutt halvveis. Prosjekter som aldri blir noe annet enn snakk. Hver gang slutter det likt: unnskyldninger, fantasiutmattelse, og vissheten om at noen andre meg må ta konsekvensene. De jobber ikke, fordi de «ikke finner noe som passer», men samtidig vil de ikke ta en vanlig jobb. Det å starte fra bunnen av oppleves som ydmykende, men å leve på andres regning plager dem ikke.
I dette huset betaler de ingen regninger, bidrar ikke til innkjøp ikke en gang såpe kjøper de selv. Strøm, vann, internett, strømmetjenester, mobilabonnement alt havner på mitt kort og mine skuldre. Når noe går i stykker, ringer de meg. Ikke for å reparere, men for å informere meg om at «det har gått i stykker». Aldri for å ordne opp. Er klærne rene, er det noen andre som har vasket dem. Er det mat på bordet, er det noen andre som har laget den. Er det ryddig, er det noen andre som har plukket opp etter rotet deres som om de bare er på besøk.
Likevel kritiserer de. De klager på personligheten min, timeplanen min, valgene mine, måten jeg snakker på. De lar meg høre det hvis jeg er sliten, irritert eller setter grenser. De gjør narr når jeg snakker om ansvar. De blir irritert hvis jeg nevner selvstendighet. Når jeg ber dem rydde rommene sine eller ta ut søpla, kaller de meg dramatisk. Hvis jeg sier «det er ikke mer penger nå», ser de på meg med forakt. Det er som om min eneste oppgave er å holde dem komfortable og bekymringsløse.
Det vanskeligste er å innse at det ikke handler om mangel på muligheter, men om mangel på vilje. De er ikke fortapt de bare har slått seg til ro. De har blitt vant til et liv der alt ordner seg selv, og ingenting blir verdsatt. Der mor er en ressurs, ikke et menneske. Der familieøkonomien er noe man tar for gitt, ikke frukten av arbeid. Og jeg, år etter år, har uten å tenke over det bidratt til dette forvekslet kjærlighet med tålmodighet.
Men nok er nok. I dag forsto jeg at å oppdra noen ikke betyr å holde fast for alltid, og at kjærlighet ikke betyr at du skal la deg tappes. Jeg fikk ikke barn for å fostre ubrukelige voksne med endeløse krav. Komfort gjør også noe med folk det ødelegger. Stillheten jeg har vært så flink til, har også lært dem feil ting. Hvis de vil fortsette å være late, får de gjøre det utenfor min jobb, mitt hjem og min fred. For morsrollen er ikke et livsvarig slaveri, og jeg har også rett til å ta en pause fra «barn» som nekter å bli voksne.
