Jeg er her for deg
Even, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Hun vil ikke høre på noen! Har bestemt seg for å beholde barnet! Hva slags barn, Even? Hun er bare nitten! Hele livet ligger foran henne! Nå kommer hun til å droppe ut av universitetet, og hva da? Skal hun jobbe som vaskehjelp? Vi må finne en løsning på dette! Og du må hjelpe meg!
Hva da, mamma?
Evns stemme var kald som is, og Silje holdt nesten på å miste telefonen. Sønnen hadde aldri snakket slik til henne før! Han hadde alltid vært snill og varm, hennes gode gutt Nå, hva hadde skjedd? Hva hadde hun gjort galt? Hun hadde jo ikke skylden, det var Ingrid! Hun hadde blingset seg forelsket! Dumme jente! Hadde hun bare hørt på moren! Men nå var det for sent å klage. Det var hennes egen skyld. Hun hadde dullet med jenta, alltid sagt ja, prøvd å være venninne Nå satt hun der, og fikk smake resultatet av egen oppdragelse. Hvorfor var det blitt slik? Even var jo et fantastisk barn! Smart, høflig, lydig! Alltid den som hjalp og støttet, selv om han nå bodde for seg selv. Han var tross alt blitt voksen, selvstendig, bare ikke gift ennå. Hun hadde mast om barnebarn lenge nok. Men Ingrid, da hun var liten, tok alt tiden: lekser, trening, konkurranser. Da fantes det ikke plass til verken refleksjon eller å tenke på alder. Nå var datteren voksen og ute mesteparten av tiden: studier, venner, frivillig arbeid, og så denne kjæresten da! Herregud, hvor fant hun ham? Han var som en usynlig amøbe! Silje skjønte med én gang typen, men Ingrid ble hodestups forelsket. Hun har aldri kunnet lese folk. Prøvde å forklare at ikke alle er så gode som de virker, men jenta forsto aldri. Nå sto de der og hvordan skulle de komme seg videre? Jula nærmet seg, og Silje hadde bare hodepine. Nå også Even! Hva var det for en tone?
Even, hvorfor snakker du slik til meg?
Hvor er hun, mamma? spurte Even. Han dreide rattet, svingte av inn en sidegate og parkerte. Hans vanlige ro sprakk da moren nevnte barnet. Han ville rope, som den gangen Men det hadde hjulpet like lite da. Han måtte roe seg. Hans eget tap hadde han aldri klart å prate om. Nå kunne han i det minste gjøre alt for at Ingrids baby fikk leve. Å, mamma! Hvorfor gjør du dette? Du har alltid vært mest glad i Ingrid, for hun var jenta og attpåtil sene barnet; hvordan kunne du ikke la deg sjarmere? Ingrid var vakker helt fra starten. Even hadde sett mange babyer stor familie, mange tanter og kusiner. Alle barna så like ut mørkeblå øyne, kraftige kropper, armer og bein blir pakket ut til familiebeundring. Jo rundere, dess bedre. Men Ingrid overrasket alle. Hun hadde familieøyne, men alt annet var grasiøst, nesten skulpturelt. Moren skjulte nesten blikket av sjenanse. Først senere, i familieselskapene, så hun stolt på Ingrid som danset blant søskenbarna. Den jenta var spesiell, det kunne alle se.
For en skjønnhet! sukket tantene og prøvde rette på sløyfer på egne døtre.
Da Ingrid første gang stod på gulvet i turnhallen, elegant i drakt og med spente tær, forstod alle at hun var født til noe større enn bare å være et vakkert syn.
Moren satset alt på Ingrids turn, mens Even endelig fikk ro til å se til eget liv. Moren var stolt, nesten for stolt. Hvis noen glemte hvor fantastisk hennes eldste barn var, minnet hun dem.
Even vant fysikkolympiade selve den viktigste! Nå slipper vi å bekymre oss for fremtiden hans. Geni! Snart kommer matteprøvene der går det like bra! Takk og pris det er bare å følge opp barna, så blir det bra.
Silje merket ikke at venninner rynket på nesen. Hun levde i sin egen boble, med begavede, pene barn, en mann som elsket henne, og hun selv jobbet som engelsklærer dyktig, ettertraktet og dobbelt så dyr som andre, men foreldre betalte for resultatet.
For dem som bryr seg mest om resultat enn penger jeg får barna deres inn der de vil!
Even kunne bare beundre hvordan moren fikk alt til å gå rundt. Ingrids treninger, husarbeid, og jobb hun var organisatoren alle drømte om å være. Hun lærte Even samme disiplin, noe han hadde nytte av den dag i dag.
Han hadde planlagt dagen til siste minutt, og morens nyheter fullstendig satt ham ut.
Hvor lenge siden var det han hadde hørt de ordene?
Jeg er gravid. Jeg vil ikke beholde. Jeg er for ung for all ansvar. Dette er din feil, så du får ordne opp. Jeg har funnet en klinikk, resten fikser du.
Da kranglet de for første gang på tre år. Even skrek så rutene dirret mot Svetlana. Han forsto ikke skyld eller hvorfor, han hadde jo foreslått å gifte seg, skape familie? De hadde jo alt, leilighet, bil, liten men bra bedrift. Hun var ingen prinsesse, han ingen rikmann. De møttes tilfeldig på universitetet hvor hun krasjet inn i han mens han løste en oppgave hun kjeftet, halvt på sokk, og pilte videre. Siden hang Even etter henne, og snart, etter et år, flyttet de sammen. Men etter dødsfallet til bestefar ble det trangt og trist i den gamle leiligheten. Da foreldrene bestemte å bytte til større, brydde ikke Even seg. Han savnet bestefar desperat; ventet å høre stemmen om morgenen:
Kom deg opp, student! Frokosten er klar.
Bestefar hadde holdt ut etter mormor døde, av én grunn:
For dere skal jeg leve enda litt. Jeg vil se hvordan det går med dere før jeg hentes.
Da Even så forholdet bestefar hadde til mormor den sterke, urokkelige kjærligheten innså han hva virkelig kjærlighet er. Slik drømte han om med Svetlana. Men han skjønte det var umulig da hun krevde kortet hans til klinikken med kaldt blikk.
Hun tok kortet, pakket i full fart, og stakk. Even våknet først da banken meldte om et stort uttak. Han sperret kortet og dro til foreldrene.
Moren jamret, men faren la hånden på skulderen hans:
Trenger du oss vi er her.
Han fortalte ikke foreldrene alt. Bare at det var slutt med Svetlana. Moren ville fått raserianfall og staket ut hele slekten. Bedre at hun trodde det var hans initiativ.
Kvelden etter gikk Ingrid inn på rommet hans, satte seg stille på gulvet, strøk vekk tårene hans med lange fingre:
Det er vondt, Even Jeg vil gjerne hjelpe deg, men vet ikke hvordan.
Bare bli her, så jeg ikke gjør noe dumt.
Og hun ble, gjennom natta. Uten ord i mange timer, og til slutt kom samtalen. Lillesøsteren, bare seksten, viste en varme og visdom Even aldri hadde forutsett. Hun løste opp alt inni ham. Ingen klisjeer, men plutselig visste han at livet likevel ikke var slutt.
Ingrid, du burde bli psykolog!
Hun rødmet. Han skjønte det var hennes drøm.
Moren ville ha verdensmester i turn, men Ingrid ville noe annet. Da hun brakk benet i en fryktelig ulykke på glatte, mørke trapper etter trening, var det Even som bar henne gjennom smerten. Moren så mest ut til å sørge over Ingrids framtid som idrettsutøver, ikke datterens vonde kropp. Ingrid ønsket bare å bli holdt, høre «Det går over, lille venn!»
Men det var broren som gav henne trøst og mot. Han byttet ut rosa krykker for henne, hentet favorittkake, bar henne ut på tur.
Rehabiliteringen tok lang tid, men mot slutten av første studieår gikk hun nesten som før ikke like svanemjuk, men uten krykker og stokk. Krykkene ga hun videre til en venninne i Røde Kors letegruppe noen som trengte det mer. Der, knyttet hun nye bånd, og sluttet å synes synd på seg selv.
Det var i denne gruppa hun traff Magnus.
Moren mente han var «usynlig», men Ingrid fortalte ikke om hele hans livshistorie. Magnus hadde blitt med i søkergruppa da stefaren hans forsvant. Politiet tok ikke saken alvorlig før etter tre døgn. Magnus og stefaren, Oddvar, hadde fått et sterkt bånd etter at Oddvar giftet seg med mora hans, som hadde vært gjennom mange vanskelige forhold og til slutt falt for den snille, tålmodige Oddvar. Magnus hadde ikke vært lett å vinne, men etter et felles fisketokt en grytidlig morgen ble alt forandret. De tok steget opp til far og sønn, og etter morens død, var Oddvar Magnus faste holdepunkt.
Men den kvelden Oddvar forsvant for godt, var det letegruppen som støttet Magnus. Oddvar ble funnet for sent kulden tok ham, og svaret på hvorfor han ikke gikk hjem vanlige ruten fikk de aldri.
Magnus ble deretter en selvsagt ressurs i gruppen, og slik møtte han Ingrid. Even skjønte etter hvert hvorfor søsteren likte ham det var ikke ytre ting, men det lyset han bar på.
Men da ulykken tok Magnus, visste Ingrid ikke hvordan hun skulle si fra. To dager senere var han borte, påkjørt i mørket rett før fotgjengerfeltet, og Ingrid var taus. Hun sa det ikke til foreldrene og var bare et spøkelse hjemme.
Jeg har ingen tårer, Even. Bare en stille hulking i puta når ingen hører
Har du fortalt dem?
Jeg klarer ikke. Mamma vil bare mase og klandre Jeg orker det ikke nå
Kanskje visste hun heller ikke om barnet da? Kanskje var alt for mye.
Lenes dør var alltid ulåst. Even banket forsiktig.
Hvor er Ingrid, Lene?
På rommet mitt. Hun venter.
I et mørkt rom fant han søsteren, samlet i fosterstilling i senga. Han satte seg inntil henne, dro teppet rundt dem begge og hvisket:
Ikke vær redd, lille venn, jeg er her for deg! Vi klarer oss. Du føler det blir aldri godt igjen men det blir det! Babykjem, og livet fortsetter. Han blir et fantastisk barn, med slike foreldre!
Ingrid brast i gråt for første gang, trykket ansiktet mot brorens skulder.
Du skulle blitt psykolog du også, Even Jeg har det så vondt nå! Du aner ikke
Den kvelden tok han henne med hjem til seg. Foreldrene fikk beskjed: Ingrid bor nå hos Even, det er hennes valg, og de kan ikke kontrollere henne lenger.
Det ble ikke enkelt. Ingrids graviditet var tøff, foreldrene slet med å akseptere at barna var blitt voksne. Far fulgte stille opp, hjalp med å finne en god lege, og forberedelsene til nytt liv i familien begynte.
Lille Erika kom til verden en morgen, gråt så kraftig at jordmor lo.
For en stemme! Moren ser ut som en fe, men stemmen har hun ikke fått fra henne!
Fra pappa, sa Ingrid og smilte til den røde bylten. Nytt liv, og Magnus lever nå videre i henne. Erikas øyne er ikke våre, de er Magnus sine. Slekt skal følge slekt.
Tre år senere.
Erika! Kom, jeg har med gave til deg!
Enda en? ropte Ingrid fra kjøkkenet, hendene hvite av mel. Julenissen må da se forskjell på bursdag og jul, du skjemmer henne bort!
Det er tantenes og fadderes privilegium! Den forrige var fra onkel, denne fra fadderen!
Erika slapp katten og stormet til onkelen, øynene lyste opp over den fargerike boksen han holdt. I esken var gamle, norske juletrepynt i glass.
Kan jeg?
Selvsagt! De er dine vi henger dem på treet sammen!
Ingrid kom inn, tørket hendene på forkleet og så Erika henge opp en stor Nøtteknekker-figur med Even.
For en eventyrskog! Men glasspynt, Even! Hva om hun mister den?
Da kjøper vi nye. Det viktigste er at Erika får oppleve noe vakkert.
Erika satt på gulvet, omfavnet katten og fortalte eventyr, med kutting og krøll på bokstavene. Bare hun og katten visste hvordan eventyret endte. I går hadde Even tatt dem med på ballett. Hele dagen hadde Erika danset, prøvd å være som ballerinaene.
Det ser ut som om vi ikke trengs her, sa Ingrid og lo til Even. Du sa hun ikke ville klare å sitte stille.
Jeg trodde det, men der tok jeg feil. Hun er rolig som skjæra på tunet. Men vi får se når hun skal i seng i kveld Går det an å få mat her?
Bare hvis du blir. Mamma og pappa kommer straks!
Jeg må på jobb, kommer til middag. Erika får kose seg med besteforeldrene og med katten! Du hører, mamma har funnet ballettskole til Erika?
Å nei
Vi må styre bestemor-iveren forsiktig, men vi klarer oss. Er vi to mot mor, vinner vi alltid.
Håper du har rett, Even. Du får mat, tro meg! Når skal jeg finne en kone til deg, da…?
Ingrid lo, vred seg unna da Even tullet med å gi en vennlig dult.
Dere har slått dere sammen, du og mamma? Får jeg aldri fred? Skal jeg aldri få flere nieser, da?
Å, kvinner altså!
Nøtteknekkerfiguren svingte på treet, Erika danset og katten lot henne passere. Hvem vet kanskje danser hun seg inn i historien, og bringer kjærligheten videre.
Sånn er livet: Noen ganger må vi bære hverandre og i de øyeblikkene, vokser det nytt håp. Familien, vennene og kjærligheten vi gir, holder oss oppe når verden raser. Ingen kan klare alt alene, men sammen er vi sterke nok.
