Pål, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Hun vil ikke høre på noen! Har bestemt seg for å beholde barnet! Hva slags barn, Pål? Hva slags? Hun er bare nitten! Hele livet foran seg! Kommer til å slutte på universitetet nå og hva da? Skal hun jobbe som renholder, eller? Vi må finne en løsning! Du må hjelpe meg!
Hvordan da, mamma?
Påls stemme var så iskald at Irene nesten mistet telefonen i gulvet. Sønnen hadde aldri snakket sånn til henne før! Han hadde alltid vært snill, varm, mammas gutt… Og nå? Hva hadde hun gjort galt? Det er jo ikke henne det er feil på nå, det er jo Live! Hun har blitt forelsket, liksom! Dumme jente! Skulle heller hørt på moren sin! Men ja, det er jo ingen vits i å klage nå. Hun har bare seg selv å takke! Skjemte henne bort, strødde om seg med godene, prøvde å være venninne… Og det er takken, Irene Kristiansen! Hele din oppdragelse dette er resultatet! Men hvorfor sånn? Pål er jo en fantastisk sønn! Smart, høflig, pliktoppfyllende! Ringer alltid og spør hvordan det går, hjelper til og stiller opp, selv om han bor for seg selv nå. Vel, det er jo slik det må være han er voksen, selvstendig, men fortsatt ugift. Hvor mye hadde hun ikke mast om at det var på tide å stifte familie… Ingen respons. Hun hadde jo så lyst på barnebarn! Hvor lenge skulle man vente?
Da Live var liten, var det alltid noe å gjøre følge henne til turn, kjøre til stevner. Det var ingen tid til å tenke over hvor gammel man selv var, og nå? Datteren har vært selvstendig i flere år, og selv om hun har sluttet med idretten, er hun sjelden hjemme. Alltid på farten. Studier, venner, Røde Kors-gruppa og nå denne han i tillegg! Herregud, hvor fant hun ham? Et eller annet underlig menneske, på grensen til usynlig! Irene skjønte med én gang hva slags fyr han var, men Live, hun ble jo selvfølgelig hodestups forelsket! Hun har aldri forstått seg på folk! Alle var liksom alltid gode og snille. Det hjalp ikke hvor mye Irene prøvde å forklare at det finnes ikke så mange gode mennesker, og at man må være forsiktig Live skjønte ingenting. Og nå? Hva har det ført til? Hvordan rydder man opp i alt dette? Juletiden nærmer seg, og alt Irene har i hodet, er hodepine. Og nå Pål! Hvorfor måtte han snakke til henne sånn?
Pål, hvorfor snakker du sånn til meg?
Hvor er hun, mamma? Pål svingte hardt inn i en smal sidegate, parkerte brått. Hans sedvanlige ro forsvant straks mammaen nevnte barn. Hun hadde alltid elsket Live litt mer enn ham. Det var da ikke rart? Sene barn, lyse krøller, blå øyne. Live var alltid vakker, helt fra dag én. Til og med tantebarna hennes, alle med det trauste Bergli-facet, kunne ikke måle seg.
For en skjønnhet! sukket tantene misunnelig, rettet på hårpynten til døtrene sine.
Hun var født til noe mer, hun der, sa man da Live debuterte på teppet i moderne turn, ankler strukket, konsentrert blikk. Irene engasjerte seg i Lives karriere, mens Pål etter hvert fikk sitt eget liv. Sønnen hennes hadde hun alltid vært stolt av, men det var Live hun snakket om nå. Lives fremtid, hennes barn. Og nå barn? Hva slags fremtid var det?
Pål kom aldri over den kvelden med tidligere kjæreste, da han fikk beskjed:
Jeg er gravid. Jeg kan ikke beholde det. Jeg er for ung, og dette er ditt ansvar. Jeg har funnet en klinikk.
De kranglet som aldri før. For første gang ropte Pål så hele blokka hørte. Han forsto ingenting han hadde jo tilbudt både forhold, familie, hjem. Men Sveta nei, Svetlana ville ikke. Hvorfor? Helt vanlig jente fra en annen by, men han elsket henne. Hun pakket sakene, trakk kortet hans for en stor sum og forsvant. Pål lå våken den natten. Det var Live som kom til ham. Hun satte seg på gulvteppet, tørket tårene fra kinnet hans, og sa:
Pål, jeg vil hjelpe deg… Hva kan jeg gjøre?
Bare sitt her så jeg ikke gjør noe dumt.
De satt stille halve natten, og tåken løste seg, sakte men sikkert. Det var som om Live visste akkurat hva som trengtes å si, hvilke ord som løftet smerten, ga Pål et snev av håp. Han hadde aldri trodd lillesøsteren hans var så full av varme og klokskap.
Du burde bli psykolog, Live!
Rød i kinnene smilte hun. Moren hadde helt andre planer: Sportsstjerne, ikke psykolog! Irene stormet inn, kjeftet litt, strøk Pål litt for hardt over håret, og forsvant til kjøkkenet typisk henne.
Den dagen vant Live idrettsstevnet, fløy over teppet mens dommerne måpte hvor kom all denne styrken, denne musikken innunder huden? Habanera” dundret Live danset ut hver følelse hun hadde samlet den natten fra Storebror. Både smerte og håp, ømhet og tap.
Så kom ulykken. På vei hjem fra trening kjente hun noen fulgte etter, to gutter og en bjeffende hund. Live, kom hit, vi har en søt hund! Hun hate hunder, ble livredd, men gikk raskt mot blokka. Det var glatt, hun falt på isen, ned trappa.
Hun våknet på sykehuset, moren satt ved sengen, blågrå i ansiktet. Hvordan kunne det skje, Live, hvordan kunne det skje … Mors tårer, men ingen trøst. Alt var klager over brast karriere og tapte drømmer. Live ville så gjerne bare bli holdt fast, høre at det kom til å gå bra. Men det var Pål som ga henne det:
Lilletulla, du må holde ut! Skal jeg kjøpe verdens største kake? Eller bære deg ut når du er lei? Eller kaste snøballer fra en benk? Eller kanskje fikse kule rosa krykker, så blir du klar til studiestart? Har du ombestemt deg? Vil du ikke bli psykolog nå likevel?
Han holdt rundt henne, og i det rommet følte hun at livet likevel gikk videre. Gjenopptreningen var lang, men etter hvert forlot hun krykkene og gjennom Røde Kors fant hun tilbake til seg selv, sluttet å synes synd på seg selv. Hun ga krykkene til One, en annen jente med funksjonsnedsettelse og med hennes varme personlighet bygget de fellesskap der alle fikk bidra.
Det var i Røde Kors Live traff Mats.
Mats var anonym, mild, nesten visket ut fra papiret, men han fikk gjort ting ferdig på en måte få andre klarte. Hans historie var kjent for Live men ikke for moren. Det ville hun aldri forstå.
Mats hadde vokst opp med besteforeldre, siden moren reiste bort for å jobbe. Stefedre kom og gikk ingen god barndom. Til slutt kom Gunder inn i livet hans en eldre nabo, faren han aldri hadde hatt. Gunder tok ham med ut på fisketurer, timelange, tause stunder ved sjøen. Plutselig åpnet gutten seg. Da moren døde, adopterte Gunder ham.
Så forsvant Gunder borte på vei hjem fra jobb. Ble funnet, for sent, etter å ha frosset i parken. Mats ble værende, fant nytt familie i Live og hennes fellesskap.
Live og Mats ble sammen og ja, Irene mislikte ham, men Pål skjønte: Det er mennesket som teller. Han støttet Live hele veien.
Så den natten, to dager siden, Mats på vei hjem, snakker med Live i mobil, krysser veien uten refleks blir påkjørt. For mørkt, for sent, for galt. Sjåføren kunne ingen klandre. I morgen er begravelsen. Live har ikke klart å si noe til foreldrene. Hun gråter ikke engang.
Det er som om tårene ikke vil ut, Pål. Jeg får det ikke til.
Har du sagt det til foreldrene?
Det er umulig. Mamma orker jeg ikke nå… Hun kommer til å gjøre alt verre…
Hvorfor hadde hun ikke sagt noe om barnet? Kanskje hun ikke visste det før?
Pål banks på døra til Lena, lederen i Røde Kors, der Live har vært mye.
Lena, er Live her?
På rommet mitt. Hun har ventet på deg.
Det var mørkt. Han lot være å skru på lyset, satte seg på sengen, pakket armene hardt rundt søsteren.
Ikke vær redd, lille venn! Jeg er her! Vi skal klare det! Du tror alt er over, men det blir noe nytt. Barnet kommer. Og du skal se, det blir et vakkert, sterkt barn med de beste foreldrene i verden.
Live hikstet, trykket ansiktet inn mot brorens skulder, gråten brøt endelig gjennom.
Du burde egentlig blitt psykolog, Pål Du skjønner alt Jeg har det så vondt, hadde du bare visst
Den kvelden tok Pål henne med hjem til seg. Foreldrene fikk vite at Live skulle bli hos ham, og at hvis de ville ha kontakt, måtte de respektere at hun selv bestemmer.
Det ble en lang og tung graviditet, kina tøff samtaler med foreldrene mest med Irene, mens faren i hemmelighet besiktiget og støttet Live og hjalp til å finne god lege.
Lille Victoria ble født en tidlig morgen, med verdens kraftigste barnegråt.
Sannelig, her er det volum! Tynn og vakker mor, men datter med bass! Hvem ligner hun?
Faren sin sa Live stille, så på datteren, på de mørke øynene som noen andre Norsk-slektsbarn aldri hadde. Her var Mats igjen. Livet gikk videre.
Tre år senere.
Vikki! Kom hit, jeg har gave!
Enda en? Live kom ut fra kjøkkenet, hendene fulle av mel. Det er jo nyttår, ikke bursdag. Slutt å skjemme henne bort, Pål.
Jeg har lov. Dessuten, dette er fra onkel, ikke bare familie. Hun må få glede av det!
Vikki slapp katten, som motvillig lot seg dytte vekk mens hun løp til onkelen. De bodde i to små leiligheter i Tåsen Pål hadde solgt sin for å få råd til to nye, slik at han alltid kunne være i nærheten. Live og datteren trengte ham.
Vikkis øyne gnistret da hun åpnet boksen med glasspynt.
Kan jeg? spurte hun forsiktig.
Selvfølgelig! La oss henge dem opp sammen!
Live kom med et forkle, så på Pål som løftet jenta slik hun fikk henge opp Nøtteknekkeren.
Det er så nydelig, Pål! Men dette er jo glass… Hva om vi knuser det?
Det går fint! Jeg vet hvor vi kan kjøpe nytt. Se så glad Vikki er nå!
Jenta satte seg ved treet, holdt en hånd om katten, og fortalte historier hun nesten ikke rakk å fullføre. For første gang hadde hun vært på teater, danset hele dagen hjemme, inspirert av ballettdanserne Pål hadde tatt dem for å se.
Nå trengs vi visst ikke lenger her, ser du vel, Live? Og du sa hun ikke ville like det!
Jeg trodde hun var for liten, men der tok jeg feil. Hvem kunne trodd dattera mi var så rolig?
Snakk for deg selv, vi får se i kveld, du som skal legge henne!
Skal du ikke spise? Jeg må ordne middag før jobb.
Jeg rekker ikke å bli, foreldrene kommer snart. La dem få prøve barnebarn-rollen litt for seg selv. Jeg kommer igjen i kveld og tar katteskiftet. Ellers sliter han seg helt ut.
Mamma har forresten funnet ballettstudio til Vikki.
Er det sant?
Ja, og jeg aner ikke hva vi skal gjøre nå…
Det finner vi ut av! Vi prøver å lede all bestemor-energien i rett retning.
Og om det ikke går?
Da får du huske at det er du som er moren, og jeg representerer våre interesser. Sammen klarer vi alt.
Kanskje det.
Kan jeg få mat, eller?
Du får, gretne bror! Når skal jeg finne deg ei kvinne som mater deg for meg?
Hun lo, glapp unna nikket hans og løp ut.
Har dere slått dere sammen, du og mamma? Får jeg aldri fred?
Da må du bare finne deg kone, ellers får jeg aldri flere nieser eller nevøer.
Åh, kvinner!
Figuren til Maren snurret sakte på treet, Vikki nynnet til katten, før hun danset over gulvet som en ekte prinsesse. Katten flyttet seg forsiktig da hun løp forbi. Hvem vet kanskje var det en fremtidig Plihtseva som lekte på stuegulvet?
