«Kom deg opp, mamma har kommet», ropte hun. Mange tror at hvert barn på barnehjemmet venter på akkurat de ordene som en slags redning. Men Ingrid ristet av seg setningen som om den hadde slått henne i ansiktet.
«Kom igjen, hvorfor sitter du der?»
Elise Kristiansen, barnepleierne, så på henne uten å forstå hvorfor jenteen ikke jublet. Livet på barnevernsinstitusjonen er langt fra søtt; mange rømmer bare for å komme seg ut på gaten. Nå ville de sette Ingrid tilbake i sitt eget hjem, og hun var ikke fornøyd.
«Jeg vil ikke», sa hun og vendte blikket mot vinduet. Venninnen Kine kikket på henne, men holdt munnen stum. Hun forsto heller ikke reaksjonen. Kine hadde lett gledet seg til å gå hjem, men der var hun velkommen til ingen.
«Ingrid, hva er det du tenker på?» spurte Elise. «Mamma venter på deg».
«Jeg vil ikke se henne. Jeg vil ikke gå tilbake til henne».
De andre jentene lyttet med spenning, og Elise skjønte at samtalen måtte holdes mellom dem.
«Kom med meg», sa hun.
Barnepleieren tok Ingrid med inn i et av rommene og så medfølende på henne.
«Moren din har gjort mange feil, men hun prøver å rette opp. Det var ikke forgjeves at hun fikk lov til å hente deg tilbake».
«Tror dere dette er første gang?» spøkte Ingrid og ristet på hodet. «Dette er allerede andre gang jeg er på barnevernsinstitusjonen. Første gang ble jeg tatt, så lovet mamma å endre seg. Hun ryddet, skjulte flaskene, kjøpte mat, fikk en jobb. Når tilsynet kom, så alt bra ut. Så fikk hun meg tilbake, men slapp av igjen. Jeg er bare et tall for å få støtte».
«Ingrid, jeg kan ikke påvirke henne. Men kanskje hjemme er bedre», prøvde Elise å overtale henne.
«Bedre?! Vet du hvordan det føles å sulte? Å gå på skole i tynne, revne sko når temperaturen er minus tjue? Å gjemme seg på rommet og be om at morens drikkekompisser ikke kommer på døra? Hvorfor blir hun ikke fratatt foreldreretten?»
Tårene begynte å trille. Selv om hun ikke likte institusjonen, visste hun at de ga mat og klær, og at hun var relativt trygt. Hjemme var alt en annen historie.
«Jeg kan ikke hjelpe deg», sukket Elise.
Hun følte virkelig medlidenhet med Ingrid. Jenta var livlig og smart, noe som er uvanlig på et barnevernssted. Kanskje moren en gang var interessant, før hun druknet i alkohol. Elise hadde jobbet der i syv år, men hadde aldri sett et barn som ikke ville hjem.
«Kan jeg bo alene?», spurte Ingrid. «Jeg kan jobbe, leie et rom».
«Bare når du blir myndig», ristet Elise på hodet.
«Jeg er snart seksten! Jeg er voksen!»
Elise tenkte at Ingrid var overraskende moden for alderen, men hun kunne ikke endre loven.
«Du må være under tilsyn av en voksen. Kjenner du noen som kan ta ansvar? Kanskje vi kan be om at moren mister foreldreretten».
«Jeg har ingen igjen Da bestemor var i live, var det greit nok, men nå er det umulig».
«Hva med faren?».
«Han druknet er død».
Ingrid sa det rolig, som om det var helt normalt.
«Har han andre slektninger?».
Hun tenkte seg om.
«Han hadde en levende mor, men jeg har aldri møtt henne. Hun holdt seg unna sønnen sin. Jeg forstår henne», mumlet Ingrid. «Jeg ville også holde meg unna».
«La oss prøve», foreslo Elise. «Du får prøve å bo med moren, mens jeg undersøker bestemor. Avtale?»
Ingrid nikket. Hva annet kunne hun gjøre?
Moren satte opp et stort skuespill. Hun stormet inn, gråt i hele institusjonen, ba om tilgivelse, omfavnet Ingrid.
Ingrid var imperturbabel. Hun visste at hvis de kom hjem, ville moren bli den samme igjen.
Det skjedde. Den første dagen holdt moren seg, men andre dag kom hun hjem fra butikken med alkohol.
Alt falt tilbake på sine plasser. Moren drakk, mistet jobben, og Ingrid endte igjen i et helvete.
Etter noen måneder brøt en beruset mann inn på rommet hennes om natten, og med stor innsats fikk Ingrid ham ut. Hun skjønte at hun hadde nådd nok.
Heldigvis ga Elise henne sitt telefonnummer, og Ingrid ringte. Hun sa at hun enten måtte gå på gaten eller tilbake til barnevernsinstitusjonen.
«Jeg har funnet bestemor», sa Elise. «Jeg prøver å kontakte henne. Hun er fortsatt i god alder, og hvis hun samtykker, kan hun få omsorgsansvar».
Ingrid ba om å bli med på reisen. Selv om hun aldri hadde møtt bestemor, håpet hun at hun ikke ville avvise henne. Hun trengte bare et par år til, så hun kunne bli fri.
Døren åpnet seg for en kvinne på rundt seksti år, pen og stolt.
«Hva vil dere?», spurte hun.
«Anna Maria?», stilte Elise.
«Ja, det er meg».
«Du er min bestemor», avbrøt Ingrid. «Hva gjør du her?»
«Hva?».
«Jeg er sønnen til din sønn».
«Jeg forstår». «Hva kan jeg hjelpe deg med?», svarte Anna med rolig stemme.
«Kan vi snakke?», insisterte Elise så Ingrid ikke fikk si mer.
«Greit, men kort. Jeg må gjøre meg klar for jobb».
Anna helte te til dem. Av og til så hun på Ingrid som om hun var en fremmed, men hun talte ikke mer.
Elise forklarte situasjonen.
«Dere forstår at barnevernet sannsynligvis vil ta henne tilbake, men dere kan få omsorgsansvar».
«Hvorfor skulle jeg?», spurte Anna.
« du er bestemor», nølte Elise.
«Jeg kjenner henne ikke, og jeg har ikke lyst til å bli involvert. Min sønn har gitt meg nok problemer. Jeg vil gjerne glemme alt med ham».
Ingrid avbrøt.
«Anna, du kjenner meg ikke, jeg kjenner deg ikke. Jeg vil også glemme foreldrene mine som et mareritt. Jeg er fortsatt liten etter loven, men jeg trenger ingen penger fra deg. Jeg trenger bare papirene og tillatelse til å bo hos deg til jeg blir voksen. Jeg er i niende klasse og vil jobbe etterpå. Jeg vil fortsette studiene når jeg har stått på egne ben. Jeg trenger penger til mat og klær. Penger du får for omsorg blir kun et lite tillegg til pensjonen din. Jeg ber bare om din hjelp».
Elise viste en knyttneve til Ingrid, som en stille oppmuntring. Anna så ut til å bli imponert.
«Det sies at alkoholikere får utviklingshemmede barn, men det er ikke tilfelle her. Så du blir hos meg i to år, så drar du videre?».
«Jeg lover», svarte Ingrid.
«Greit, jeg godtar det. Men noen regler: Ikke kall meg bestemor, rør ikke mine eiendeler, og ta ikke venner inn i huset. Forstått?».
«Klart», svarte Ingrid.
Elise tok kontakt med de nødvendige myndighetene, og mammaen ble igjen inspisert av barnevernet. Denne gangen ble det innlevert en søknad om å frata henne foreldreretten. Anna fylte ut papirene og ble legal omsorgsperson for Ingrid.
Selv om Ingrid følte lettelse, var hun fortsatt redd. Hun hadde to måneder igjen på skolen, ingen penger, og hun lurte på om Anna virkelig ville gi henne mat.
Den første kvelden inviterte Anna Ingrid til bordet. Det var lenge siden jenta hadde spist så god, hjemmelaget mat. Mors mat var sjelden, hun hadde aldri lært å lage noe selv. Det var vanskelig når huset sjelden hadde mat.
Neste dag så Anna på Ingrids slitte joggesko og sukket tungt.
«Etter skolen i dag skal jeg møte deg, så skal vi kjøpe deg ordentlig sko og klær», sa hun bestemt.
«Jeg har ingen penger», mumlet Ingrid.
«Jeg betaler. Det er enklere å bruke pengene enn å føle skam».
Ingrid nikket.
Anna kjøpte en mengde klær og sko. Ingrid følte seg litt flau, men Anna spurte faktisk om hennes mening.
En uke senere ropte Anna Ingrid til seg.
«Hvordan går det med skolen?»
«Går bra», trakk Ingrid på skuldrene.
«Vis meg skoleboken».
«Den er digital», svarte Ingrid med et lite smil.
«Å nei vi har jo ingen papirkrise her vis den digitale».
Ingrid viste stolt karakterene sine. Hun hadde gjort det bra, men forsto at ingen skulle betale for videre utdanning. Hun måtte klare seg med sin egen innsats.
«Flott», roste Anna. Ingrid rødmet litt. «Med slike karakterer går du videre til tiende klasse og kan søke universitetet».
«Det krever foreldre som kan støtte», sukket Ingrid. «Min situasjon er annen».
Anna hostet og fortsatte: «Du går til tiende klasse, bor hos meg til du kommer på universitetet. Enig?»
«Enig», svarte Ingrid.
Ingrid kunne knapt tro sin lykke. Hun ønsket å fortsette på skolen, men hadde aldri hatt muligheten. Nå åpnet den seg.
Etter hvert ble forholdet mellom Anna og Ingrid mindre formelt. Bestemor spurte ofte om livet til barnebarnet, og noen ganger også om sin sønn. Kanskje var hun litt flau over å innrømme at hun ville vite mer.
Ingrid fullførte videregående og fikk plass på universitetet. Anna sørget for leksehjelp, og de siste to årene før studiene styrket Ingrid seg selv.
Sommeren før universitetet fikk Ingrid en jobb. Hun fikk studentbolig, men visste at hun måtte tjene til livets opphold, akkurat som hun og Anna hadde avtalt.
I slutten av august ble Anna innlagt på sykehus med hjerteinfarkt. Ingrid kom løpende inn på rommet, skrek:
«Bestemor, hvordan har du det?»
Hun stoppet opp et øyeblikk.
«Unnskyld, Anna, hvordan føler du deg?».
Kvinnen smilte, strøk Ingrids hår.
«Kall meg bestemor. Det føles godt. Jeg er i orden, men jeg vil bruke tid på å bli frisk igjen. Jeg klarer det».
«Jeg skal passe på deg! Så lenge du ikke er helt frisk, blir jeg hos deg».
Anna sugde inn et dypt pust, holdt på tårene.
«Greit, men en betingelse».
«Hva da?», spurte Ingrid med et smil.
«Du skal ikke flytte inn på studentboligen. Der er det alltid rot. Du blir boende hos meg».
«Avtale», svarte Ingrid og omfavnet bestemor. Hun hadde lenge ønsket dette, men hadde aldri turt å ta steget.
