Du, nå må du høre. Jeg er 70 år gammel nå, og jeg ble mamma før jeg engang hadde lært å tenke på meg selv. Giftet meg mens jeg var ganske ung, og helt fra første graviditet dreide alt seg rundt de andre. Jeg var aldri i jobb utenfor hjemmet ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg egentlig aldri hadde noe valg. Noen måtte jo være hjemme. Mannen min dro ut tidlig på morgenen og kom hjem seint om kvelden. Huset var mitt ansvar. Barna var mine. Slitenheten også.
Jeg husker så godt de nettene jeg ikke sov. Ett barn hadde feber, et annet kastet opp, et tredje gråt. Og jeg var helt alene. Ingen spurte om det gikk bra med meg, altså. Neste morgen var det bare å stå opp, smøre brødskiver til matpakker og fortsette videre. Jeg sa aldri jeg orker ikke. Jeg ba aldri om hjelp. Jeg tenkte bare at det var sånn en ordentlig mamma skulle være.
Da barna etter hvert ble store, fikk jeg lyst til å lære noe nytt kanskje gå et kort kurs eller noe. Men mannen min sa bare: Hva skal du med det? Ditt arbeid er ferdig. Og jeg trodde på ham. Ble værende i bakgrunnen og heiet på andre. Når en av ungene fikk et dårlig semester på universitetet, var det jeg som snakket med faren deres og roet gemyttene. Når en annen ble gravid altfor ung, ble jeg med til legen og passet barnet mens hun prøvde å ordne seg. Jeg tok alltid over når ting begynte å rakne.
Så kom barnebarna, og huset var plutselig fullt igjen. Sekker overalt, leker, gråt og latter. I årevis var jeg barnehage, kantine og sykepleier på en og samme gang. Jeg har aldri krevd noe tilbake. Jeg har aldri klaget. Og når jeg var helt utslitt, fikk jeg høre: Mamma, du er den eneste som kan passe dem så godt. Det var det som holdt meg oppe.
Så ble mannen min syk. Jeg tok meg av ham helt til siste dag. Og etterpå begynte unnskyldningene å strømme på: Denne uka får jeg ikke til, jeg kommer neste uke, jeg ringer deg senere. Nå kan det gå ukevis uten at jeg ser noen av dem. Jeg tuller ikke det kan gå uker. Har hatt bursdager der det eneste jeg får er en melding på WhatsApp. Noen ganger dekker jeg på to tallerkener til middag helt uten å tenke, og først når maten er ferdig, slår det meg at det ikke er noen der å rope på.
En gang falt jeg i dusjen. Det var ikke så alvorlig, men jeg ble skikkelig redd. Jeg satt der på gulvet og ventet på at noen skulle ta telefonen, men det var ingen som svarte. Jeg kom meg opp til slutt, helt alene. Jeg sa det ikke til noen etterpå, ville ikke uroe dem. Jeg har lært meg å være stille.
Barna mine sier at de er glad i meg, og jeg vet at det stemmer. Men kjærlighet uten nærvær det gjør vondt det også. De prater alltid stresset og fort, som om de har det travelt. Når jeg begynner å fortelle noe, sier de: Du, mamma, vi snakkes senere. Men det senere kommer aldri.
Det vondeste er ikke egentlig ensomheten. Det vondeste er å kjenne på at jeg har gått fra å være nødvendig til å bare være til overs. Jeg var limet i alt, og nå er jeg bare en forpliktelse de prøver å få tid til. Ingen er ugrei med meg, altså. Jeg bare er ikke nødvendig lenger.
Hva ville du sagt til meg nå?
