Jeg fylte nylig sytti år. Min kone, slik det var, rakk ikke bursdagen sin, hun gikk bort. På selve dagen var jeg omringet av mine tre sønner deres koner og barnebarn. Hele livet har jeg ønsket meg en datter, nå ber jeg mine barn om et barnebarn, en jente. De lover å prøve. Morgenen etter gikk jeg til kirkegården for å besøke min avdøde kone. Der møtte jeg kona til en gammel venn det viste seg at også vennen min nylig var død. Vi snakket sammen, mimret om ungdomstiden vår. Vi satte oss på en kafé, og hun begynte å spørre meg.
Du hadde jo en gang ett forhold med en jente fra Tromsø. Hvorfor ble det aldri noe av?
Det var en annen tid da. Foreldrene hennes ville ha en nordlending til datteren, men jeg er fra Oslo.
Har du kontakt med din datter?
Hvilken datter?
Ja, hvilken datter? Din datter heter Sissel. Da venninnen din fant ut at hun var gravid, sendte foreldrene henne til bygda. Hun fikk vite at du giftet deg med en annen, og holdt det hemmelig. Jeg løp hjem, helt fortumlet hvordan skulle jeg fortelle dette til barna mine? Jeg fryktet at de ville dømme meg; jeg vil finne min datter.
Men barna støttet meg fullt ut. De sa de alltid hadde ønsket seg en søster. Vi begynte å lete. Det viste seg at min nordnorske datter bor i Bergen. Letingen ble lettere, vi visste navn og etternavn. Jeg var syk da det skjulte seg en feber, og jeg trodde jeg skulle lykkes. En uke senere våknet jeg i mitt eget rom, en mann lå ved siden av meg
Du gjorde det bra, du klarte det!
Jeg måtte, jeg leter etter min datter. Alle venter hjemme på meg.
Du må ha lagt merke til at leiren din ikke lar seg spre her. Legene slår oppgitt ut med hendene, slekta di samler seg under vinduet hver dag. Nå, se, de står der.
Mannen hjalp meg til vinduet. Der sto barna mine, konene deres, barnebarna, en gammel dame og hennes datter, og en liten jente med mørkt hår løp fram og tilbake.
Du, det er barnebarnet mitt! Jeg har fått et barnebarn, en liten jente!
