Jeg er nå 65 år og dette er livet mitt etter at jeg giftet meg. Jeg giftet meg som 23-åring. Ikke fordi jeg var gravid eller ble presset, men fordi vi trodde at ekteskap var et alvorlig løfte; noe man ikke bare “prøver ut for å se hvordan det går”. Vi jobbet begge to, og selv om vi knapt kjente hverandre i det daglige, tenkte vi at resten lærer man på veien.
De første årene var vanskelige. Vi lærte å leve sammen på kanten av uenigheter om hvordan huset skulle styres, om pengene, om vanene. Det var konflikter, lange tausheter og anspente dager. Ingen vold eller utroskap, men forskjeller som mange par i dag ikke ville holdt ut i ett år. Jeg visste heller ikke om jeg ville makte det.
Da vårt første barn kom, skjønte jeg at ekteskap handler om mer enn kjærlighet. Det er ansvar, slitenhet, og å oppgi noe av seg selv. Han jobbet mye, og jeg tok det meste av husarbeidet. Noen ganger følte jeg meg usynlig. Noen ganger bare utmattet. Men hver gang jeg vurderte å gå, tenkte jeg på hva det betyr å rive opp et hjem ikke bare for meg, men for barna.
Vi har gått gjennom vanskelige økonomiske tider. Det var måneder hvor vi knapt fikk endene til å møtes. Jeg ga mer enn jeg trodde jeg hadde i meg. Han hadde også sine nedturer, sin dårlige karakter, sin taushet. Det var feiltrinn, sårende ord, øyeblikk hvor vi såret hverandre. Og ja jeg tilga. Mange, mange ganger. Ikke fordi jeg var svak, men fordi jeg valgte å bli og bygge videre på det vi hadde, ikke på et ideal.
Vi fikk flere barn. Det var ikke enkelt å oppdra dem. Vi diskuterte oppdragelse, økonomi, familie, og slitenhet. Men det var også stabilitet et bord med mat på, utdannelse som ble fullført, sykdommer som ble overvunnet, bursdager som ble feiret. Ikke perfekt, men solid.
I dag hører jeg mange unge si at man ikke skal holde fast i noe at man bare skal dra når første problem oppstår. Jeg forstår dem; tiden er annerledes. Men jeg tenker også, hvis jeg hadde gått etter første krangel, første skuffelse eller den første utmattelsen, ville jeg ikke vært her nå for å fortelle denne historien.
Jeg ble ikke værende av frykt. Jeg ble fordi jeg tror at et løfte skal holdes, også når det er utfordrende. Jeg romantiserer ikke lidelse, men jeg avviser heller ikke at langvarig, bevisst tilgivelse er det som har fått ekteskapet vårt til å holde i tiår.
Da barna flyttet ut kom stillheten. Vi krangler ikke like mye, men vi er heller ikke et par fra en romantisk film. Vi er to mennesker som har delt et liv, kjenner hverandre til kjernen, har sett hverandre på vårt verste og likevel valgt å bli.
Var jeg lykkelig hele veien? Nei.
Har jeg gjort feil? Mange ganger.
Angrer jeg på at jeg har tilgitt? Nei.
