58 år gammel og vet snart ikke hva jeg skal gjøre med naboen min på andre siden av gata. Hun bor rett overfor oss, og det virker som om hennes største hobby er å holde øye med hver eneste lille ting jeg gjør. Hun vet nøyaktig når matleveringen kommer, om det er take-away eller bare dagligvarer, hvor mange poser budet bærer, og hvem som tar dem inn. Hvis budet blir to minutter forsinket, har hun allerede en kommentar neste dag akkurat som om det er nyheten i nabolaget.
Kontrollen hennes stopper ikke der. Hun følger med på når jeg kaster søpla, hvor mange poser jeg tar ut, og hvilken dag det skjer. Om jeg en uke går ut med to poser, og uka etter med tre, får jeg høre det. Om jeg ikke kaster søppel en dag fordi det rett og slett ikke har samlet seg opp, bemerker hun det også. En gang spurte hun meg rett ut om jeg kastet mat helt uten sjenanse, som om det angikk henne. Jeg sto bare og så på henne, og lurte på når i all verden mitt avfall ble fellessak.
Hunden min er også et kostant tema. Den er verken stor eller aggressiv, men bjeffer hvis folk kommer nær porten. Hver bjeff gir henne en grunn til å klage. Hun har kommet til døra mi og fortalt meg at hunden min har bjeffet «altfor mye» mens jeg var på jobb. Det rareste er at hun alltid vet nøyaktig når det skjedde, hvor mange ganger, og hvorfor det ifølge henne skjedde. Av og til føles det som hun kjenner familiens rutiner bedre enn jeg gjør selv.
Mannen min slipper heller ikke unna. Kommer han hjem sent fra jobb, får jeg høre dagen etter: «I går la dere dere sent», eller «mannen din kom hjem nesten ved midnatt». Kommer han tidligere, spør hun om han er syk, eller om han kanskje har mistet jobben. Hun legger merke til og kommenterer alt. Og det er ikke nødvendigvis meg hun sier det til hun sprer det videre til de andre naboene, så kommer det tilbake til meg, ofte forvrengt.
Min seksten år gamle datter er også under konstant oppsyn. Hvis hun går ut med venner, teller naboen hvor mange som kommer inn og hvor mange som går ut. Om noen besøker oss, holder hun styr på hvem det er, når de kommer og når de går. En gang sa hun til en annen nabo at «den jenta der går ut veldig mye», som om hun var hennes eget barn. Da måtte jeg faktisk ta det opp direkte, for det føltes som en stor mangel på respekt.
Det vanskeligste er at det ikke er snakk om noen som nettopp har flyttet inn. Hun har bodd her hele livet akkurat som meg. Huset er etter min mor, gud velsigne henne, og hun lot det gå videre til meg fordi jeg er enebarn. Jeg har ikke tenkt å flytte. Jeg elsker hjemmet mitt, historien min, mitt rom. Problemet er ikke stedet det er å bo side om side med et menneske som ikke forstår hva privatliv og grenser betyr.
Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg har prøvd å overse henne, vært høflig, vært mer direkte ingenting hjelper. Hun er alltid der observerer, kommenterer, trekker sine egne konklusjoner. Derfor lurer jeg på: Hvordan håndterer man en slik nabo, uten å miste sinnslikevekten, uten å lage et stort oppgjør, men heller ikke la noen blande seg så grovt inn i ens eget liv?
Har du et råd?
