Jeg er 51 år gammel, og i løpet av den siste måneden har jeg vært på ni dater med skilte kvinner over 45: Hvorfor er jeg fortsatt alene?
Da jeg skilte meg for tre år siden, var jeg helt sikker: Høyst et halvt år så har jeg funnet en ny kjæreste.
Egen leilighet, trygg jobb, ingen alkohol, ingen «eventyr». Jeg var 48 da og tenkte oppriktig at med de forutsetningene skulle jeg ikke gå alene særlig lenge.
Nå har jeg altså fylt 51. Fortsatt kommer jeg hjem til en tom leilighet. Ikke fordi jeg ikke prøver. Bare den siste måneden har jeg vært på ni dater med kvinner omtrent på min egen alder fra 45 til litt over 50. Alle var skilte, selvstendige slike som «vet hva de vil med livet», i følge profilene deres.
Etter disse ni møtene har jeg innsett noe vondt: Det handler ikke om utseende eller alder. Og ikke om at «de bra allerede er tatt».
Problemet ligger et annet sted.
Date nr. 1: Kvinnen med sjekklisten
Kari, førti-sju, økonom. Bildene viste en trivelig, velstelt dame, ingen filter eller «pus/katte»-greier. Hun tok kontakt først, meldingsutvekslingen var lett og ledig.
Vi møttes på kafé. Hun kom presis, satte seg pent til rette, bestilte grønn te uten sukker. Jeg smilte:
Fortell litt om deg selv, hva driver deg?
Kari fant rolig frem telefonen, bladde litt og sa:
For å ikke kaste bort tid har jeg laget en liste med spørsmål. Vi bør finne ut tidlig om vi passer sammen.
Så åpnet hun notatene.
Første spørsmål: om felles økonomi. Andre: om jeg kunne være med på boliglånet hennes. Tredje: om jeg fortsatt vil ha barn. Fjerde: hvordan jeg stiller meg til flytting. Femte: hvor mye jeg gir barna mine og hvor ofte jeg ser eksen.
I en time svarte jeg så ærlig jeg kunne. Jeg følte meg ikke som en mann, men som en kandidat til stillingen «ektemann». Hvert svar ble tydelig krysset av i tankene hennes.
Når jeg forsøkte å spørre om hennes interesser, avfeide hun det kort:
La oss ta listen først, ok? Det er viktig.
Etter halvannen time la hun bort telefonen, nikket pent, takket for møtet og forsvant. Ikke et eneste ord etterpå.
Virker som jeg strøk på intervjuet.
Date nr. 2: Skyggen fra eksen
Ragnhild, førtini, lærer. Varm, vennlig, et smil preget av livserfaring, men uten bitterhet. Vi ble enige om å gå en tur i parken.
Samtalen gikk lett, helt til jeg nevnte at jeg liker film.
Eksmannen min hatet film, sa hun straks. Han syntes det var bare tull.
Senere sa jeg at jeg liker å lage mat.
Oi, eksen min klarte ikke engang helle te. Alt var «kvinnearbeid».
Slik fortsatte det: Jeg rakk knapt si ferdig en setning før eksmannen dukket opp som usynlig vegg mellom oss.
Bil? «Eksen min våget aldri kjøre.» Leilighet? «Eksen bodde hos mora til han var førti.» Ferieplaner? «Vi dro aldri noe sted for han var gjerrig.»
Til slutt forsto jeg: For henne var jeg ikke et eget menneske. Bare en sammenlikning, bakgrunn for tidligere smerte.
Hun ville ikke ha en kjæreste, men en anti-eks. Hvem jeg var, spilte ikke så stor rolle.
Date nr. 3: Eksmannen følger med
Anne, førtini, designer. Pen, stilig, med sans for detaljer diskret smykker, spennende veske, lett duft. Jeg sukket lettet: Dette er «voksen, normal dame».
Første halve timen snakket vi om jobb, steder vi har bodd, bøker. Jeg slappet av, tenkte: «Dette er ekte samtale.»
Så, plutselig:
Vet du, eksen min sa akkurat sånn. Det viste seg at det bare var ord.
Og så var vi i gang.
Resten av daten ble som en såpeserie: «Slik var det å leve med ham». Hvordan hun ikke ble satt pris på, hvordan han aldri holdt det han lovet, hvordan hun trodde, bar alt alene.
Hver replikk hun fikk, sammenliknet hun med eksen:
Du liker å lage mat? Eksen «elsket» visst det. Men lagde aldri en brødskive.
Lyst til å reise? Eksen ville også fra sofaen, med fjernkontrollen.
Jeg forsøkte å skifte tema. Spurte om prosjektene hennes, steder hun har bodd. Men eksmannen satt med oss ved bordet, bare uten å bestille.
Med en slik tredje person blir det umulig å starte noe nytt.
Date nr. 4: «Kjærlighet er luksus»
Marit, femti, regnskapsfører. Rolig, samlet, stemmen jevn. Vi møttes på en kafé nær t-banen.
Jeg prøvde å fleipe hun svarte bare nøkternt «Aha.» Fortalte hun noe morsomt, nikket hun, som om hun noterte på et skjema.
Har du noen hobbyer? spurte jeg.
Jobb.
Og på fritiden?
Har knapt nok fritid.
Noe som gleder deg litt?
Jeg rydder hjemme.
Ingen lidenskap, ingen gnist. Som om alt inni henne har vært på sparebluss i årevis.
Jeg spurte forsiktig:
Men hvorfor ønsker du et forhold nå?
Marit svarte uten å tenke:
Vil ha stabilitet. At det er noen til å stoles på.
Men hva med kjærlighet?
Hun trakk på skuldrene og dyttet bort spørsmålet:
I vår alder er kjærlighet luksus. Det viktigste er at det fungerer.
Jeg satt der og skjønte: Hun leter ikke etter en mann, men etter funksjonelt inventar. Som et godt skap: står støtt, vingler ikke, holder ting på plass.
Jeg vil ikke være et skap.
Date nr. 5: Kvinnen med kriterielista
Solveig, femtien, avdelingsleder. Trygg i gangen, fin veske, bestemt blikk. Hun valgte selv restaurant, den var ikke billig.
Hun tok kommandoen fra start:
Jeg leker ikke. Jeg skal ha et seriøst forhold. Er du klar for det, eller bare ute og rusler?
Jeg følte meg som elev til eksamen, og svarte:
Jeg er klar.
Hun nikket, og leste så opp:
Mannen skal tjene minst like mye som henne;
bli med på to ferier i året;
respektere karrieren hennes, aldri forvente at hun prioriterer hjemmet;
være klar til å møte voksne barn etter tre måneder;
godta omgangskretsen, vanene og livsstilen hennes.
Ordet «skal» kom hyppigere enn navnet mitt.
Jeg satt der og tenkte at i denne ligningen var det ingen plass til meg kun «mann som oppfyller kriterier».
Ikke noen samtale, ikke partnerskap. Bare en kontrakt med skjulte vilkår.
Date nr. 6: «Jeg trenger en pappa, ikke en mann»
Ingrid, førtiseks, salgsleder. Ungdommelig stil, spreke negler, høyt latter. Livlig etter de forrige møtene føltes det som et friskt pust.
Men etter tyve minutter var det klart: Dette var et rop om redningsmann.
Kan du fikse ting hjemme? Hos meg går alt i stykker, jeg kan ingenting.
Har du bil? Jeg trenger noen ganger skyss.
Du er flink med økonomi? Jeg hater alt med skatt og avgifter, kan du hjelpe meg?
Bak hvert spørsmål: «Kan du løse det for meg? Ta ansvaret?»
Skjønner du, sa hun, jeg savner virkelig en sterk mann til å ta vare på alt, så jeg bare kan være svak.
Jeg forsøkte forsiktig å påpeke:
Men du er voksen, har jobb og livet ditt på stell? Du klarer mye selv.
Hun ble straks fornærmet:
Typisk mann vil ikke ta vare på oss!
For henne var «omsorg» det samme som komplett service av livet hennes. Jeg er ikke klar for å være far for et voksent menneske igjen.
Date nr. 7: Offeret
Torill, førtiseks, regnskapsfører. Stille, litt sjenert. Jeg ble glad tenkte: «Ingen krav, ingen sjekklister.»
De første tjue minuttene svarte hun bare kort. Senere åpnet hun seg og delte:
Hvordan mannen forlot henne for en yngre, hvordan hun alene måtte oppdra barna, hvordan økonomien var trang, hvordan hun gråt om nettene.
Historie på historie om smerte, urettferdighet, skuffelse.
Jeg har gjort alt for familien. Og står igjen helt alene.
Jeg satte karrieren min på vent så han hadde det lett. Takket han meg? Nei!
Ga alt til barna, nå har de ikke tid til å ringe meg engang.
Jeg prøvde å støtte, si noe varmt. Men det hun trengte var bare et sted å helle ut sorgen, hvem som helst, selv første og beste fra en datingside.
Da kvelden var slutt, følte jeg meg tappet og tung. Som om jeg hadde fått noen andres koffert å bære med hjem.
Date nr. 8: Kontrolløren
Liv, femtito, lege. Presis, ordentlig, har kontroll. Vi møttes på kafé, hun kom før tiden, valgte diskré et hjørnebord.
Jeg bestilte cappuccino. Liv kommenterte straks:
Du burde velge americano. Melk er ikke bra for magen din nå.
Jeg fortalte en historie fra jobb en datakrise som slo ut alt.
Vent, du sa dette skjedde på onsdag, men tidligere nevnte du et møte på tirsdag. Det stemmer ikke.
Så sa jeg en kveld legger jeg meg sent.
Det er ikke bra. I vår alder burde du sove før elleve. Nervesystemet tåler ikke mindre nå.
Hun kommenterte og rettet på alt jeg sa. Som om hun hadde sitt eget reglement for alt kaffe, søvn, sosial omgang, pengebruk.
Jeg så fort fremtiden: En som kommer til å kontrollere hva jeg spiser, når jeg sover, hvem jeg treffer og hva jeg bruker penger på.
Den typen «helseliv» takker jeg nei til.
Date nr. 9: «Jeg vet hva som er galt med deg»
Brit, femtitre, psykolog. Jeg håpet virkelig: Endelig et menneske som forstår følelser og grenser.
Håpet varte nøyaktig femten minutter.
Jeg sa:
Jeg liker ro, trives dårlig i store lag.
Hun med én gang:
Du er introvert og har unnvikende tilknytningsmønster.
Jeg nevnte skilsmissen for tre år siden.
Tre år er lenge. Det tyder på nærhetsskrekk.
Jeg bestilte biff.
Klassisk, lo hun, rødt kjøtt som substitutt for indre uro.
Hver replikk min ble til diagnose. Jeg følte meg ikke som en mann på date, men som et kasus på klinikk.
På slutten skrev hun:
Du er interessant, men jeg føler du ikke er klar for et modent forhold.
Jeg svarte:
Kanskje du har rett.
Og innså at jeg ikke engang orket protestere. Lei av å være «casen».
Da jeg kom hjem etter den niende daten, satt jeg meg med en kopp te på kjøkkenet og repeterte alle møtene som en filmrull.
Og plutselig forstod jeg: Ingen av dem lette etter et menneske.
Noen ville ha en som bestod testen og passet inn i systemet. Noen lette etter motsetningen til en eks. Andre trengte en gratis terapeut, noen en pappa, en praktisk møbel, en å kontrollere, en case å analysere.
Alle fulgte sine egne manus. Sitt uavsluttede drama. Sin bagasje og prøvde å få noen andre til å bære den.
Men ingen av dem søkte bare en mann med styrker og svakheter, frykt og håp.
Hvorfor er de egentlig alene og handler det om alder?
Venner sier:
«Ikke gå til jevnaldrende, se deg om etter yngre. Det er lettere.»
Ærlig talt? Jeg tror ikke dette handler om alder i passet.
Ja, etter 45 har de fleste opplevd skilsmisser, sykdom, gjeld, barn, skuffelser. Slik er livet.
Problemet er ikke bagasjen i seg selv. Problemet er hvis vi ikke vil rydde i den selv. Man vil heller finne noen som ordner, reparerer, demper og tryller bort smerten.
Så istedenfor «jeg vil bli kjent med deg» blir det «kan du hele gamle sår for meg?»
Og vi, menn, er vi bedre?
Det ville vært feil å si bare kvinner møter opp med kofferten full av gamle sår.
Jeg gjør det jeg også. Jeg har min frykt for å gjenta et dårlig ekteskap, min stahet, mine uvaner langt fra feilfri.
Forskjellen er kanskje bare at vi menn sjeldnere inviterer sagt bagasje inn i samtalen. Vi lager ikke sjekklister eller avhørsformer av det. Men det betyr ikke at bagasjen ikke finnes.
Noen ganger tenker jeg: Kanskje ikke problemet er at «alle er skadet etter 45», men at vi ikke klarer å innrømme det ærlig overfor oss selv:
«Ja, jeg er ikke lett å være sammen med. Ja, det gjør vondt. Ja, jeg har noe å rydde opp i og det er mitt ansvar.»
Et spørsmål til dere som ikke er gift for første gang
Etter en måned og ni dater har jeg ikke funnet «den eneste riktige». Men jeg har sett hvor forskjellige historier kvinner bærer med seg og fått øye på min egen bagasje også.
Har dere opplevd dette i forhold etter fylte førti?
Kjenner dere menn igjen deres egne tidligere eller nåværende partnere i beskrivelsene? Hvordan taklet dere det?
Og dere kvinner kjenner dere dere selv og venninner igjen her? Vil dere ha en partner eller savner dere egentlig en redder, far, dommer, publikum?
Det store spørsmålet som ikke slipper taket: Går det an å bygge noe nytt etter 45 hvis vi bare er åpne om arrene våre, uten å dytte dem over på den andre?
Skriv gjerne hvordan dette ser ut fra deres side kanskje nettopp historiene deres kan hjelpe meg (og oss) å forstå hva som egentlig skjer med oss.
