Jeg er 41 år og har aldri vært utro mot kona mi. Men før vi møttes, skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke akkurat var en helgen. Jeg hadde aldri hatt en seriøs kjæreste. Jeg var fri som fuglen og levde deretter. Datet en, datet en annen, fredag med middag hos én lørdag på fest hos en annen. Ingen spørsmål, ingen forklaring, for jeg hadde ikke lovet noen noen ting.
Jobbet på en elektrikerverksted i Oslo og tjente sånn passe. Etter jobb ble det pils med gutta på utestedene, diskotek på Majorstuen og bursdager hjemme hos venner. Noen ganger endte jeg i senga til ei dame, og dagen etter var jeg som dugg for solen. Ikke fordi jeg var slem, men jeg ville bare ikke ha noe alvorlig. Sa det rett ut forhold var ikke noe for meg.
Alt snudde den dagen jeg møtte kona mi. Hun var praktikant i helsevesenet på Ullevål sykehus. Jeg stakk innom for å fikse et strømbrudd. Hun spurte om jeg kunne hjelpe henne med et ødelagt stikkontakt, og så ble vi stående å skravle. Hun spurte hva jeg het, jeg svarte og spurte det samme, vi lo litt, og hun ga meg nummeret sitt rett før jeg dro. Jeg sendte henne melding samme kveld. Ikke slik som før uten flørt og selvsikkerhet, men med nerver som om jeg var 15 år igjen.
De første datene våre var ganske vanlige. Tur i Frognerparken, is på benken, brunostskive etter jobb. Gradvis sluttet jeg å bry meg om andre damer. Ikke fordi hun krevde det, men fordi jeg ikke ville. Jeg forsto ganske raskt at dette ikke var «bare én til».
Da jeg spurte om hun ville bli kjæresten min, sa jeg klart fra: «Hvis vi skal begynne med dette, så skal vi gjøre det skikkelig. Ikke halveis greier.» Hun så på meg alvorlig og svarte: «Jeg deler ikke mann.» Jeg sa: «Ikke jeg heller.» Fra den dagen skjønte jeg at trofasthet er mer enn å slutte å se etter andre det handler om å holde det man lover.
Vi giftet oss uten noe luksus. Bodde i en leid hybel med seng fra Finn.no og en liten kokeplate. Jobbet til alle døgnets tider hun på nattevakt, jeg på overtid. Ingen krefter til svære eventyr. Vi hadde regninger, trøtthet og felles drømmer.
Fristelser dukket selvfølgelig opp. Ei kollega sendte meg «tilfeldige» bilder på natta og mente jeg fortjente mer enn en sliten kone. En gang ventet hun på parkeringsplassen og foreslo motell. Jeg sa «nei». Satte meg i bilen og dro rett hjem.
På fest hos en kamerat satte ei brisen dame seg ved siden av meg og begynte å ta meg på armen. Jeg reiste meg, fant kona mi, og vi gikk hjem uten å si farvel. Bedre å virke litt uhøflig enn å krysse en grense man ikke får visket vekk.
Kompisene mine tuller ofte med meg. De sier jeg var «livlig» før, og nå er jeg «kjedelig». Og ja de har et poeng. Før levde jeg bare for meg selv. Nå lever jeg med noen.
For litt siden spurte sønnen min om jeg har hatt andre damer etter at jeg ble gift. Jeg svarte «nei». Han så overrasket ut det er visst vanlig blant vennene hans at foreldre har skilt seg på grunn av utroskap. Da skjønte jeg at valget mitt ikke bare handler om ekteskapet det former barna mine også.
Jeg var en skjørtejeger da jeg var fri, for jeg hadde ingen forpliktelser. Men den dagen jeg bestemte meg for at hun er kvinnen jeg vil bli gammel sammen med, forsto jeg at lojalitet ikke er et fengsel, men et valg man tar hver dag. Og fremdeles angrer jeg ikke på at jeg valgte henne.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
