Hei, jeg må bare snakke litt om noe som har gnagd i meg de siste månedene, og jeg føler virkelig at jeg kan være ærlig med deg her. Jeg er 41 år og har vært gift med mannen min siden jeg var 22. For to måneder siden begynte tankene å dukke opp noe jeg aldri har sagt høyt før jeg tror faktisk aldri jeg har vært forelsket i ham på den måten man hører andre beskrive forelskelse.
Det var en helt vanlig kveld, satt i sofaen og så på NRK, og plutselig slo det meg: Hvorfor har jeg aldri kjent de sommerfuglene i magen alle snakker om, den søte forventningen, det deilige ubehaget og det der behovet for bare å løpe bort og kaste seg i armene på ham? Jo mer jeg tenkte på det, jo mer ga det mening.
Familien min var ikke enkel å vokse opp i. Pappa drakk altfor mye, kom hjem halvfull og brukte lønna på øl og brennevin. Mamma vasket andres hus rundt om i Oslo for å bidra. Oppveksten var preget av krangler, utmattelse og spenninger. Som tenåring drømte jeg ikke om kjærlighet jeg drømte bare om å komme meg ut, ha mitt eget sted, sove uten å høre krangling hver morgen. Å rømme hjemmefra var alt jeg ønsket.
Da jeg møtte mannen min, var jeg altså 22 og han var ti år eldre. Allerede etter én måned snakket han om å flytte sammen, hjelpe meg, han sa han ville ha noe seriøst med meg. Jeg stilte meg aldri spørsmålet om jeg var forelsket. Jeg så det bare som muligheten til å komme meg ut, endelig få et nytt liv. Jeg tok raskt valget, pakket sakene og flyttet ut. Det var ikke noe dyp refleksjon, ingen grublerier bare den intense trangen til å komme meg bort.
Jeg kan egentlig ikke klage på livet mitt. Han har alltid vært en god mann arbeidsom, ansvarlig. Vi har aldri manglet mat, alltid hatt til husleie, og etter hvert kjøpte vi oss bolig. Han elsker barna våre, tar ansvar for alt. Ikke én gang har jeg hatt tegn til utroskap eller store krangler. Sett utenfra fremstår ekteskapet mitt som helt perfekt. Og det er litt av det som forvirrer meg mest, for jeg har ingen stor grunn til å føle denne merkelige tomheten.
Jeg er glad i ham. Jeg respekterer ham. Jeg er takknemlig for alt han har gjort. Han gir meg trygghet, stabilitet. Men når jeg ser tilbake, innser jeg at jeg aldri har hatt den sterke, lidenskapelige kjærligheten andre kvinner snakker om. Aldri kjent den intense sjalusien, frykten for å miste ham, den boblende gleden når han kommer hjem. Kjærligheten min har vært vanen, partnerskapet, takknemligheten men aldri flammen.
Jeg tenker ikke på skilsmisse. Jeg leter ikke etter noen andre. Jeg vil ikke ødelegge familien min. Jeg prøver bare å sette ord på noe jeg aldri før har turt å erkjenne: Kanskje det jeg har kalt kjærlighet all disse årene, bare har vært behovet for trygghet og et desperat ønske om å slippe unna det vanskelige livet jeg kom fra. Og nå som jeg er 41, med store barn og stabilt hjem, blir det så tydelig for meg.
Av og til kjenner jeg på dårlig samvittighet for tankene, tenker Hvordan kan jeg tvile på noe som har gitt meg ro og stabilitet? Men samtidig føler jeg det er ærlig å innrømme det. Kanskje min måte å elske på er litt annerledes. Kanskje jeg lærte å overleve før jeg lærte å forelske meg. Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at denne erkjennelsen har satt i gang masse følelser jeg tydelig har hatt inni meg siden jeg var ei lita jente som bare ville flykte hjemmefra.
Hva ville du gjort hvis du var meg?
Jeg trenger virkelig et råd fra deg nå.
